Øyedialekt

På en stolpe nedi veien står det to plakater. På den ene står det «Fest på lokalet på lørdag», på den andre «Fest på lokale’ på lørdag». Jeg vil dit hvor det er mest liv. Men hvor er det? Jeg er ikke tvil om hvor jeg vil dra.

På festen ytrer en person samme replikk med et par timers mellomrom: «Hvor er øle’ hen?» og «Hvor er ølet hen?» Hvilken av disse to ble ytret først? Det er heller ikke vanskelig å svare på det.

Det interessante her er at vi leser av stemningen ved hjelp av om apostrofen har erstattet en bokstav eller ikke. Når teksten blir lest høyt, er det ingen endringer knyttet til språklyder som sies. Det er ingen forskjell på «lokalet» og «lokale’ » eller «ølet» og «øle’ «. Signalene om feststemning og tidspunkt signaliseres ved ±apostrof. I talt språk ville dette ikke være observerbart. For å understreke forskjellen i innhold, måtte en ta andre virkemidler i bruk, for eksempel stemmekvalitet eller intonasjon.

Denne måten å markere ytringer på i skrift har en sterk effekt. Formen som replikken får, tegner et portrett av den som ytrer seg, og vi vet plutselig mye om taleren. Hvem er det som sier “rikti’, me’, huse’”, og hvem er det som sier “riktig, med, huset”. Her trekkes en mot karakteristikker som ±urban, ±utdannet og andre. 

Finn Erik Vinje kaller dette fenomenet «øyedialekt», en betegnelse som jeg finner treffende. Det er først etter at en har sett og lest teksten, at en, er i stand til å trekke konklusjoner om personenes karakter bakgrunn. Dersom noen leser teksten høyt, er det ikke mulig å høre forskjell på “riktig/rikti’, med/me’, huset/huse’”. 

Publisert i Helgelands Blad 24. april 2023