Bannskap

Bannskapen har forandret seg siden jeg begynte å bygge opp mitt vokabular av «stuggord» i ungdomstida. Alle ordene var for norske å regne, men i dag hører en engelsk «fuck, shit, asshole, bitch», gjerne iblandet de klassiske «faen, satan, helvete». 

Jeg har inntrykk av at dagens vokabular er ganske avgrenset. Variasjonbredden var nok større før når det gjelder ordtilfang. komposisjon og styrke. Dette tillot folk å nyansere bannskapen mer, og det fantes «spesialister» i faget som virkelig kunne få språket til å blomstre ved å konstruere finurlige og maleriske vendinger. En episode fra Saltdal knyttet til reparasjon av en vaskemaskin var så sterk at den er omtalt i Nordnorsk kulturhistorie! 

Bannskapen brukes til å til å lette på trykket og til karakterisere situasjoner, ting og personer. Kraften i uttrykkene kan graderes på ulike måter, og når en «spesialist» tok alle virkemidler i bruk, kunne produktet nærme seg poesi. Jeg skjønner at det er alvor når jeg hører «Dæven hannj så brennjsteike innjst innji dæ svartsviddje hælvete!!!». Den bakenforliggende årsaken kan gjerne være et kraftig hammerslag som traff tommelen.

Bannskapen kan sorteres i ulike grupper. Det norske vokabularet tilhører tre livsområder: kjønnsorganer, avføring og religion. I andre språk trekker man også inn den nærmeste slekt, og da helst «mor», og det engelske «motherfucker» har forlengst gjort sitt inntog.

Jeg lar kjønnsorganene være i fred og ser heller se litt på bannskapsvokabularet. Der er jo djevelen hovedpersonen. I litt mildere ordelag er han også kjent som «hannj Gammel-Erik, hannj meisk,» eller «hannj pærkjel». Disse termene kan godt brukes om personer, men en kan gi litt mer gass og beskrive vedkommende  som «en rein dævel / dækel / jævel».

Graderingen kan vi også observere når et litt blekt  «fakern» eller «fakern ta» forsterkes til «fanden» og i neste trinn «faen».  På samme måte kan et litt svakt  «dykan døysen» oppgraderes til «dæsken» som igjen kan forsterkes til «dæven» som i sin tur kan oppgraderes til «dæven hannj steike». 

«Hannj tykje» blir fremdeles påkalt nordpå, og navnet brukes gjerne som beskrivende førsteledd i «tykjepelk  og  tykjebran». Alle vet at en «nellik» er noe helt annet enn en «tykjenellik».  Tilholdsstedet til «han tykje» var selvsagt i «hælvete», og stedet kunne utmales med ord som «heitaste / innerste» om nødvendig. Ting som hører til der, benevnes selvsagt som «nån hælvetes saker» eller «nån helsikes saker» hvis en er litt mildere stemt. Dårlig verktøy og annet kunne bli benevnt som «mannjskit» hvis sinnet ikke var så sterkt. Ble irritasjonen større, ble det ofte snakk om «nå jævlæ førbannjæmakt» og så kunne en øse på med den bannskapen en hadde tilgjengelig.

Ferdigheter  kunne spesifiseres med «beiskædø / bæskandø / bæskantullj /piskædausn /piskantullj». Sammenhengen viste om dette var negativt eller positivt ment:  «Han va piskantullj me ikkje ufale når hannj drakk!» Men på den annen side var han «piskædausn me go te å slå på trommæ!». Kommentarer til hendinger kunne også innledes med små salver som «Beiskædø, ha du hørt at …?» og så kom den livfulle beskrivelsen av hva som hadde skjedd..

Oppfordringer kan modifiseres på ulike måter. Verb forsterkes med «pinædø,  bætterdø,  bætterjoL» som i «No må du bætterjoL kom!». Andre ord står foran adjektiv som i «Han va bættele / jævla / førbannjæ stærk i går! Ord som «hælvetes / satans» kan brukes med substantiv, adjektiv og adverb: «en hælvetes fyr, han var satans kvekk i hauet» og «ho sang så hælvetes fint». 

Ansikt til ansikt med en person kunne man karakterisere vedkommende ved å starte tiraden med «dinnj» eller «dett»:  «Dinnj førbannjæde idiot» eller «dett inntørkæ trehau». Dette er kanskje mer utskjelling enn bannskap, men det er fort gjort å gjøre utsagnene atskillig sterkere ved å innkalle bannskapsvokabularet.

Ordenes opphav lar jeg ligge, og spør heller: Hvor lærte jeg dette? Mye ble nok plukket opp i samvær med eldre gutter, men det er ingen hemmelighet at vokabularet til mitt faderlige opphav ikke var til å kimse av, så jeg har nok overtatt noen gloser fra ham. Min mor var langt mer beskjeden med sine «huff» og «tvi vøre». Hvis hun mente at jeg var «alljdeles førrhærd», for ikke å snakke om  «besætt», var beskjeden klar: «Fisj være! Gå og vask de i munjn!» Gudene vet hva hun ville ha sagt om hun kunne lese det jeg har skrevet her.  

Publisert i Helgelands Blad 12. juni 2023