Er bokstavsamfunnet klasseløst?

(Kladd fra Institutt for futuristisk lingvistikk, jf. Uri 2006).

Finnes det bokstaver som er «finere» enn andre? Jeg tenker ikke på fonter (Arial vs Times) eller den spesielle grafiske formen bokstaven har (jf «ø», en formfullendt rund «o» delt i to like deler av en skråstrek vs en «f» –  en uttørket, nesten død tulipan), men på helhetsbildet bokstaven danner sammen med lyden den representerer.

Det er lett å tenke på bokstaver i et slags «statsrettslig» perspektiv, altså at det dreier om «enestående» tegn med en «atferd». Det stemmer ikke.  Som skriftlige symboler har bokstaven to former, minuskler og majuskler, eller «små» og «store» bokstaver. Når det gjelder de lydlige korrelatene er forholdene mer kaotiske. Jeg ser her bort fra at samme tegn opptrer på ulike måter i andre språk. Diskusjonen videre er relatert til norske forhold.

Alle bokstaver er knyttet til mer enn én lyd. «s» representerer ulike lyder i «stå» og «slå». «b» er realiseres forskjellig i «labben» og «observere», til og med «m» knytter til seg flere språklyder. Uttalen av «m» i  «kommer» er forskjellig fra den i «komfyr.

Blant vokalene finner en samme variasjon. Noen har få varianter, f.eks. «å» som kan stå for lang og kort lyd («sår» – nådd»). «e» viser  større variasjon, lang og kort «e» («ser» – «vett»), lang og kort «æ» («her» og «herr»), «i» («de»), slapp «e» («ute»), ingenting – «amerikansk»(«amrikansk»), og sikkert mer. Så langt er det vanskelig å oppdage noe klasseskille? Få eller mange varianter, OK, men neppe nok til å snakke om over- og underklasse.

Ser en på antallet, finner en  forskjeller. Noen bokstaver opptrer langt oftere enn andre. Hvis en bare teller i forhold til første bokstav, vil en se at «s» og «e» opptrer svært hyppig. Ordbøker viser dette tydelig. De viser også at «æ» opptrer svært sjelden først i ord. Er det slik at de som opptrer mest frekvent, er de mest edle, og de sjeldneste er de simpleste. Eller er det omvendt?

Så langt kan det se ut som om jeg mener at klasseskillene bunner i innebygde egenskaper ved bokstavtegnene og tilhørende lyder. Slik er det ikke. I den grad det finnes oppfatninger om pene og mindre pene bokstaver og lyder, er det uttrykk for sosialt baserte konvensjoner.  Jeg vil se nærmere på et forhold: Jeg mener det er belegg for å hevde at bokstaven «æ» tilhører alfabetets plebeiere.  Jeg skal forsøke å begrunne dette.

En skulle forvente en normal distribusjon av bokstaver i personnavn. Slik er det ikke. Noen bokstaver er direkte upopulære, f.eks. «æ». På navnesidene til  Statistisk sentalbyrå ligger en artikkel med tittelen Navn med æ, ø og å på vei ut? Der heter at  bokstaven «æ» er nesten ikke i bruk i navn:

«Det brukes nesten ikke bokstaven æ i norske navn. Per 1. januar 2001 var det 76 kvinner med Kjærsti som første fornavn og like mange Hæge. Det var og noen Kjærlaug. Blant menn er Pær, Sæbjørn, Sæming, Sæmund og Kjærand de eneste som bæres av flere enn ti personer. Pær har flest med 50.»

Denne skjebnen deler «æ med «ø» og «å». (At det er andre bokstaver med virkelig schwung ser en i navn med ikke lydrett skrivemåte. 811 kvinner heter Venke, 14679 andre har samme navn, men skrevet Wenche.)

Et annet argument er knyttet til en sosiolingvistisk observasjon. Den er elegant satt inn i en sammenheng av Karin Sveen i  boka Klassereise – et livshistorisk essay (Oktober 2000), kapitlet I hønsegården (s.188):

«Den aller første språklige forskjell som jeg kan huske å ha lagt merke til, knytter seg til uttalen av pronomenet det. I mitt miljø uttaltes dette som dæ. Jeg var fem-seks år og fikk være med ei småbrukerkone og mate hønene hennes. Hun snakket klingende dialekt, men plutselig hørte jeg henne si de’. Jeg spekulerte veldig hvorfor hun gjorde det, men turde ikke spørre.

De’ var de’! sa hun, og fra det ene øyeblikk til det andre sted dette anonyme ord fram fra språkets mørke og begynte å lyse. det var overalt og vippet og nippet og flakset omkring meg. Det gjorde meg klar over mitt eget språks brede æ’er, ssom nå lød både fælt og bæsjete.

Jeg tolket dene iørefallende forskjellen som et viktig tegn og begynte å gjette på hva det skulle bety. Den rene e»en lyste som ei fjærete sol over hele småbruket. Jeg fornemmet av en eller annen grunn at e’en var penere og finere enn æ’en.»

Et tredje argument knytter seg til midthelgelandsdialekten. Sterke hunkjønnsord, altså de som ender på konsonant (sol, bok) får «-æ» i bestemt form: «solæ, bokæ». Her er æ-lyden utsatt. I mer nordlige varianter av nordnorsk finner en endelsen «-a». Der heter  det «ei sol – sola». Dette trekket er i ferd med å bli introdusert på Midt-helgeland. Visegruppa Mannskapet, som er fra Sandnessjøen, har f.eks byttet ut «-æ» endelsene med «-a» på sin CD «Trollfjelldans» der de synger om lokale forhold.

På Midt-Helgeland brukes også dæ for «det», og der også svever den uttalte e’en i «det» penere sfærer enn æ’en i «dæ». «e» lukter av by mens «æ» har en eim av fjøs. I de tilfellene hvor lyden «æ» er et produkt av den såkalte senkningen  «e» > «æ», er nok ikke produktet så godt akseptert. Former som blækk (jf «blekk»), sætt (jf «sett») og ræst (jf «rest») er markerte dialektale former som ikke  girkonnotasjoner som «moderne», men heller «distrikt» og «gammelmodig».

Er håpet ute for bokstaven og lyden?

Bokstaven: Den vil nok overleve i de posisjoner der rettskrivningen har tillatt den. Vi sier imidlertid at importord med æ-lyd ikke skifter bokstav. Det heter «band» ikke «bænd», «camping» ikke «kæmping». Jeg vil gjette på at det vil være forholdsvis sjelden av vi får nye ordform som inneholder bokstaven «æ».  Det vil neppe være noe som hinder  at nye kombinasjoner med etablerte stavelser og ord kan inngå som byggesteiner i nye ord.

Lyden: I visse omgivelser er den både påkrevd og passende, som i ordene «vært» og «lært». Lydens status er like høy i omgivelser der den er representert ved skrifttegnet «e, jf.  «her, ert». (Uttale med /æ/ der skriftbildet har «e» skjer særdeles ofte når en «r» pluss en annen konsonant er plassert etter «e», jf. «verb, verd, vers, vert, vern».)

Jeg vil anta at områder som «æ» har okkupert gjennom senkning, vil være sårbare. Dermed vil omfanger kanskje reduseres.

Et forhold vil trolig styrke «æ».  I nordre deler av Nordland og videre nordover heter brukes «æ» som betegnelse for 1. personon entall («jeg»). Det samme gjøres i Trøndelag. Midt-Helgelnad står fram som ei øy her, formen som brukes der er «e». Min hypotese er at den  helgelandske e’en kan komme i klem mellom «æ»ene som omgir den. En finner allerede eksempler på dette i sangtekster. Lokale helter ahr forlengst vlagt å bruke «æ» når de synger. Hvis denne prosessen fortsetter og «e» utfases, og æ-lyden vil ha erobrert en posisjon som den neppe vil gi fra seg med det første.

(Publisert på forfatterbloggen.no 11.02.2007)

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: