Karl Mikalsen – Kal Mikarlsen?

Det er velkjent at skriftspråket bare i noen grad avspeiler talespråket. Ofte er en språklyd representert av flere bokstaver Jf. ordene ”de – di” som skrives forskjellig, men uttales likt. Andre ganger har ord med likt skriftbilde forskjellig uttale. Jf. ordet ”kost” som kan uttales på to måter og og bety ”børste” eller ”mat”. Alt dette er terpet i norskundervisningen.

Noen ganger brukes flere tegn for å uttrykke en språklyd. Min dialekt har ikke skarre-r, og dermed har jeg muligheten til å artikulere ordpar som ”Ane – Arne” der forskjellen uttrykkes gjennom kvaliteten på de to n-lydene. I ”Ane” er tunga flat og tungespissen holdes mot fortennene i overkjeven, i ”Arne” er tungespissen bøyd oppover/bakover og berører den lille forhøyningen bak tennene I overkjeven. Det er flere par av språklyder som nettopp kan skilles fra hverandre slik. En finner dem i ord som ”at – art”, ” ”lodd – lord”, ”hellig – herlig”. Dette er velkjent, og hvis jeg ber noen om å skrive ordene  ”bort, verdi, farlig”, så blir alle skrevet med en ”r”, til tross for at en “r” ikke er uttalt. Ordene ”bot, ledig, salig” skrives uten ”r”.  Dette er kunnskap vi har uten at den nødvendigvis er gjennomreflektert.

Jeg ble overrasket nylig da jeg hørte journalisten Mikal Olsen Lerøen bli introdusert på TV med fornavnet ”Mikarl”.  Noen dager før hørte jeg fornavnet til fotballspilleren Karl Petter Løken bli uttalt ”Kal”. Mikal og Karl var plutselig ”Mikarl” og ”Kal”. Senere har jeg  hørt lignende uttale av etternavnene Karlsen og Mikalsen. Også personer med disse navnene omtaler sine egne navn slik. Noen besøk på telefonsvarere viser at enkelte kaller seg “Mikarlsen” til tross for at det står Mikalsen i telefonkatalogen.

Uttalen står i strid med skrivemåten. Hva dette skyldes? Jeg aner ikke. Ingen kolleger kan hjelpe meg heller. Det vil være interessant å høre om leserne har observert noe lignende.  Gjelder dette bare ”l”-lydene, eller berører dette de andre lydene som er beskrevet ovenfor?

Reklamer

Bør nordmenn lære bokmålsnær tale?

«Onsin, vo æ ni?» Min godt voksne vietnamesiske venn Tam var på jakt etter buss nr. ni og henvendte seg til en nordmann på bussterminalen. Vedkommende så spørrende tilbake. Tam mobiliserte alle sine ressurser og presterte «Onsil, vo æ boss nomme ni?» Til tross for tydelige språklige mangler var dette godt nok til å bli forstått. Dessverre visste ikke nordmannen hvor buss ni var: «Æ veit itj», var svaret. Tam  så forvirret tilbake. «Jæi fostå ike.» Svaret ble gjentatt: «Æ veit itj, æ». Tam var like klok. Igjen fikk han erfare at norsk talespråk kommer i mange former.

Han hadde gått på språkkurs i lang tid, og på skolen fungerte norsken hans rimelig bra til tross for at han hadde vært her et par måneder. Han snakket norsk med lærere og medelever fra ulike land, og vanligvis forstod de hverandre. Problemene oppstod utenfor skolen. Han kunne rett og slett ikke forstå norsken til mannen i gata. Dagligspråket som nordmenn brukte seg imellom var forskjellig fra det han hadde lært på norskkurset.

Tam hadde ikke inntrykk at folk var uvennlige. Tvert imot, de ville gjerne svare på hans henvendelser. Noen snakket til ham som om han var norsk, noen snakket saktere, andre høyt, noen snakket både sakte og høyt, men ingenting hjalp. For ham var trøndersk nærmest et fremmed språk. De eneste gangene han kommuniserte problemfritt utenfor skolen, var når han traff en av lærerne. Samtalen forløp problemfritt – helt til læreren henvendte seg til kone eller barn. Da kom plutselig trøndersken, og Tam forsto svært lite.

Han skjønte at læreren hadde to måter å snakke norsk på, en til utlendinger og en annen til nordmenn. Den første måten var lett å forstå, den andre nesten umulig. Fra Vietnam visste han også at man endret på språket avhengig av hvem man snakket til. Men hvorfor var det bare læreren som hadde to måter å snakke på, hvorfor ikke andre nordmenn?

Tam spurte sin nabo om hun ikke kunne snakke norsk slik som det stod i boka. Hun smilte litt brydd, men gjorde et forsøk: «Jeg kan ikke, jeg har ikke lært det.” Dette forundret Tam. Hadde de ikke fått opplæring i å bruke en variant av norsk som gjorde det mulig å kommunisere med fremmede? ”Det er ikke nødvendig”, sa naboen, ”alle nordmenn forstår hverandre”.

På norskkurset hadde læreren erfart at det var nødvendig å bruke et boknært talespråk. Avstanden mellom trøndersk og lest bokmål var for stor til elevene kunne klare å se sammenhengen . Derfor brukte han «jeg vet ikke» og ikke «æ veit itj”.

Læreren hadde ikke brukt talt bokmål da han tok utdannelse. Slik knot likte han ikke. Møtet med innvandrere førte til en endring, han begynte å snakke bokmål som de andre lærerne. Denne varianten, som faglitteraturen kaller «lærerspråk», er en variant knyttet til skolehverdagen. Den brukes bare i kontakt mellom lærere og elever. På pauserommet brukte lærerne sine ulike dialekter.

Kunne undervisningen ha vært gjort på en annen måte? Skulle dialektene ha vært tatt inn i klasserommet i form av tale og tekst? En kan raskt tenke seg hvilke problemer dette ville føre til. Hvilken dialekt skulle en trøndersk lærer bruke i Bergen?

En annen løsning ville være at også nordmenn økte sin muntlige kompetanse. Ved å lære å snakke en boknær variant av norsk ville kommunikasjonen med innvandrere lettes betraktelig.