Mætte!?

For en tid siden presenterte en venn meg for en kvinne fra Østlandet. Hun het Mette.  «Hei, Mætte», sa jeg. Uttalen av navnet lot min nordnorske bakgrunn skinne tydelig gjennom. «Jeg heter ikke Mætte», sa hun, «jeg heter Mette.» Hun likte ikke navnet ble uttalt på dialekt, som hun sa. Resten av kvelden sa jeg «Mette» med trang /e/.

Det samme forholdet gjelder uttalen av navnet «Munch». Skal en si Munch med /u/ som i «lund» eller med /o/ som «vond». Skal det være /munk/ eller /monk/? Etter sigende hevder familien at navnet skal uttales /munk/. Folk flest sier /monk/. Familiens uttale er skriftnær, og slik bryter den med den sedvanlige uttalen av ord som ender på «-unk».

Av bergensere kjenner jeg blant annet Kari og Erik. De uttaler sine navn med klar og tydelig skarre-r. Det gjør ikke jeg. Jeg bruker en typisk nordnorsk tungespiss-r. Mine venner har aldri krevd at jeg skulle uttale deres navn med skarre-r. Etter møtet med Mette har jeg reflektert over dette. Hvorfor insisterer ikke Kari på at jeg skulle imitere hennes egen uttale av navnet og bruke en bergensk /R/ når Mette ba om å få sitt navn uttalt i samsvar med den uttalen hun brukte? Kan grunnen være at bergensere er mer tolerante overfor variasjon i uttalen av sine navn, eller er det slik at konsonantene er av en lavere byrd enn vokalene og dermed kan endres i større grad?

Fra et språkvitenskapelig synspunkt er det ingen kvalitetsmessige forskjeller på vokaler og konsonanter. Dette gjelder for alle språk. Det er riktignok slik at i et gitt språk er noen lyder regnet som penere enn andre.  Mange regner «tjukk l», lyden en finner i østnorsk uttale av ord som «blå», som mindre pen, og den inngår ikke som del av deres uttale. Kan det være slik at /æ/ er regnet som en stygg lyd i norsk? Jeg tviler på det. Mette unngikk på ingen måte å si /æ/. Tvert imot brukte hun den to ganger da hun sa «Mannen min er også her».

Det kan hende at Mettes avvisning av min uttale uttrykte et ønske om å distansere seg fra det nordnorske. Kanskje gav bruken av /æ/ for klare assosiasjoner til «fesk» og distrikt? Samtidig som hun tok avstand fra det nordnorske, kunne hun markere sin østnorske identitet tydelig. I en slik sammenheng er språket en av våre fremste fanebærere. Spørsmålet blir da hvorfor bergensere aksepterer at r-ene i deres navn uttales på en ikke-bergensk måte.

Kanskje er det heller slik at Mettes avvisning av /æ/ og bergenseres aksept av tungespiss-r knyttet til lydenes funksjon i språksystemet. Hvis en bytter ut /e/ i ordet «ler» med /æ/, får en «lær». Resultatet er et nytt ord som har en annen betydning enn utgangspunktet. Ut fra en språkvitenskapelig tenkemåte regnes /e/ og /æ/ dermed å tilhøre to forskjellige språklydklasser. Med /r/ er forholdet annerledes. Det skjer ikke noen endring i betydning hvis en bytter ut /r/ i /ler/ med en skarre-r. Resultatet, /leR/, er fremdeles presensformen av verbet «å le». De to r-ene tilhører samme lydklasse. Det eneste som /R/ signaliserer, er at taleren er fra området hvor skarre-r er rådende. Forskjellen i Mettes og Karis reaksjoner kan dermed være at språkbrukere ikke kan aksepterte at en lyd fra en klasse byttes ut til fordel for en annen, mens de tillater at varianter av en og samme lyd tas i bruk..

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: