Hvorfor heter det «Matstia»?

På en av Facebook-sidene som har Sandnessjøen som tema, ble det for en tid siden vist et bilde av Matstia, og raskt kom det spørsmål om opphavet til navnet. I svaret som kom, ble navnet forklart på den mest konkrete måten: Navnet ble først brukt på ei sti der det ble fraktet mat på den tida da bøndene på Sandnes hadde felles utmark bak Høgåsen. Gårdene hadde egne gjetergutter som så etter kyrne. Maten de trengte i løpet av dagen, ble båret dit av småjenter fra Sandnes. Jentene gikk over Sandneselva og oppover mot Høgåsen. Den eneste farbare stia den gangen gikk der Kirkåsveien går i dag til den møter Botnveien lenger oppe. Den stia ble etterhvert kalt mat-stia. Etter hvert kom dette navnet til å betegne området som i dag heter Matstia.

Jeg vokste opp i dette området, og selv om vi sa «Masstia» med kort a først, og ikke «Matstia» med lang a i «Mat-«, stusset jeg ikke da jeg som barn fikk høre at navnet var knyttet til matbæring. Det hørtes jo logisk ut. Nå er jeg i sterk tvil, og av flere grunner. Hvis det var vanlig praksis å bære mat til gjetere, skulle en forvente at navnet «Matstia» dukker opp andre steder i landet der en gjorde det samme. Et søk i Sentralt stedsnavnregister (SSR) viser at navnet bare er i bruk et sted, nemlig i Sandnessjøen. Søk på Google gir samme svar. Navnet er altså særdeles sjeldent. Et søk på navnet «Sandnes» gir derimot et stort antall treff spredt over hele landet. Det er et vanlig navn. En finner landskapsformer bestående av et nes av sand mange steder i landet.

Hva så med Matstia? Hvis det ikke er snakk om ei mat-sti, hva betyr navnet da? La meg gå en liten omvei. Cirka 60 km fra Sandnessjøen ligger Luktvatnet. Hva betyr det navnet? Lukter det spesielt der (det er lansert teorier om at navnet kan komme av at det ligger «innelukt» mellom fjellene), eller kommer navnet av at den 1343 meter høye Lukttinden rager så «høgt opp i loktæ»? Vi må nok tenke i helt andre baner for å finne svaret. På sørsamisk heter vannet Luoktajavrie. Den første delen er «luokta» som betyr «bukt, vik», og ser en på kartet, ser en tydelig hvorfor Luktvatnet har det navnet det har. Det er en innsjø med bukter og viker. Den første delen av navnet er tatt fra samisk og brukt i det norske navnet, og den første delen er gitt et norskspråklig innhold. Slike omfortolkninger av samiske navn er ikke uvanlig. Ved Alta ligger Jiepmaluokta, egentlig «Selvika», som er blitt til Hjemmeluft på norsk, og Ruoššaluokta, egentlig «Russevika», som er blitt til Russeluft.

Kan en nyfortolkning med utgangspunkt i samisk være en fruktbar metode når det gjelder Matstia? Kan Matstia være et navn som egentlig har sitt opphav i sørsamisk?  Hypotesen må testes, og referansene må hentes fra de samiske språkene en finner i Norge. Under slike granskninger kan det dukke opp flere alternative tolkninger. I nordsamisk og lulesamisk finner en ordformene «máhcci» og «máhttse» som betyr «fald, brett, rynke». Brukt om landskapsformer peker dette ordet ut et sted der det er en «brett i landskapet», et sted der landskapet går fra å være flatt til å bli en helling eller stigning. Dette er en ganske god beskrivelse av hva som skjer når en har passert Sandneselva. Da starter en på stigningen oppover.

I sørsamisk finner en et annet ord, «matt» eller «mattag(a)».  Det betegner «en lavere overgang over et fjell eller bergpass». Denne beskrivelsen er heller ikke upassende. Etter stigningen opp gjennom Matstia kommer en opp på åsen, der det flater ut før det bærer nedover mot Botnfjorden.

For å komme tilhengere av «mat-stia» litt i møte kan det vises til et tredje alternativ.  Etter gjeldende nordsamisk rettskrivning brukes «má-didja» eller «máadii» om en vei som er dannet på grunn av ferdsel. Da er vi plutselig tilbake til «stia» igjen, men jeg vil ta et forbehold: Det samiske ordet sier ikke noe om formålet med ferdselen, dvs. om de var en «matvei, snarvei, krøttersti» eller lignende.

Jeg tviler altså på at stia oppstod på grunn av at Sandnesjentene sprang med mat til gjeterguttene. Kanskje er det så enkelt som at det har gått gammel ferdselsvei her, og at navnet Matstia har sitt utgangspunkt i sørsamisk. Kunne det være slik at når norsktalende hørte det sørsamiske navnet, så omfortolket de det på samme måte som når Luoktajavrie ble til Luktvatnet?

(Også publisert i Helgelands Blad 4.januar 2016)

Klasse … eh – kjønnsskille…?

«Da vil jeg få ønske påstigende passasjer velkommen om bord. Mitt navn er Lars Winge. Jeg er kaptein, og ved min side har jeg annenpilot Per Lande som vil ta dere trygt til Gardermoen. I kabinen vil Lotte, Anne og Sigrid gjøre sitt beste for at flyturen skal bli en hyggelig opplevelse.»

Lignende beskjeder sendes ut over høyttaleranleggene på SAS’ og Norwegians fly hundrevis av ganger hver dag. Jeg fører ikke statistikk, men har bitt meg merke i en ting: Personalet som sitter i cockpit har både fornavn og etternavn. De som jobber i kabinen har stort sett bare fornavn. Dette korrelerer med det faktum at pilotene er menn og kabinpersonale i hovedsak kvinner. Uttrykker denne utsagnsmåten forskjeller knyttet til status, klasse eller kjønn? Tja, si det …

I dag var jeg til stede på fusjonsfesten ved NTNU som ble ledet fra vrimlehallen på Handelshøyskolen i Trondheim. Sentrale personer fra Ålesund og Gjøvik deltok via TV-skjermen. Rektor Gunnar Bovim ble introdusert med for- og etternavn. Fra Gjøvik ble viserektor Jørn Wroldsen introdusert på samme måte.  I Ålesund skjedde noe annet. Der henvendte den lokale intervjueren seg til «viserektor Marianne». Hadde det ikke vært for at navn og tittel kom opp på skjermen, hadde jeg ikke fått vite at hun faktisk heter Marianne Synnes.

Det var som å være flypassasjer før avgang. Nå tar NTNU av med Gunnar Bovim, Jørn Wroldsen og Marianne …

Bloggen i 2015 – rapport

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2015 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

The concert hall at the Sydney Opera House holds 2,700 people. This blog was viewed about 16,000 times in 2015. If it were a concert at Sydney Opera House, it would take about 6 sold-out performances for that many people to see it.

Click here to see the complete report.

Mer om språk? – Scoop.it/sprak

Vil du lese mer om språk? I tillegg til denne bloggen, der jeg blogger med ujevne mellomrom, har jeg en annen blogg der jeg omtrent daglig legger ut lenker til ulike artikler om språk. Finner jeg noe på nettet som er av interesse, havner det der. Pr. 1.1.2016 er noen av de siste overskriftene:

  • Electronic Baby Toys Associated with Decrease in Quality and Quantity of Language in Infants
  • Interactive phonemic chart: British English
  • Vad är et nyord?
  • Proportional Map of the World’s Largest Languages
  • 40 excellent Arabic listening resources in all dialects
  • Språkforsker avliver myte: – Det er ikke feil å si «god jul» etter julaften

De fleste artiklene er på engelsk, men det finnes også stoff på skandinaviske språk og kanskje spansk.

Adressen til bloggen er http://www.scoop.it/sprak. Lenker til artiklene publiseres også på twitter under @olafhusby.

Peter Prevc

 

Sportskommentatorene får stadig nye navn å bryne seg på. Noen av dem er enkle å uttale, andre byr på problemer. I år har skihopperen Peter Prevc vært dominerende. Hvordan uttales etternavnet hans? Det slutter jo på «-vc». En kan lures til å bruke en bokstavtro lesemåte og si «Prevs» eller kanskje «Prevk». Hoppkommentatorene har imidlertid gjort jobben sin. De sier [prewts].  Trolig har gjort noe så enkelt som å spørre hopperen eller en slovensktalende om hvordan navnet uttales. Dette er en praksis langt flere burde følge.

Det slovenske alfabetet, som inneholder 25, bokstaver ser slik ut:

a b c č d e f g h i j k l m n o p r s š t u v z ž

De fleste av tegnene er overlappende med norsk, og en kan dermed ke navn og ord etter norsk lesemåte.

Tre av bokstavene, č š ž,  er forskjellige fra norsk i og med at de inneholder  et ekstra tegn, en såkalt haček, tegnet < ˇ >. Bokstaven <č > står for /tʃ/ som i «atsjo»,  < š >  står for /ʃ/ som i «vers«,  < ž > står for /ʒ/ som ikke finnes i norsk, men for eksempel i engelsk «vision».

Tilbake til «Prevc»: Bokstaven < v > står for to ulike lyder. Foran en vokal, og kun der, uttales den på samme måte som på norsk, altså som [v] i norsk «hval», jf.  slovensk  «val» – [va:l] -«bølge».  Ellers uttales  den som den første o-aktige lyden i engelsk «what».  Denne lyden mangler i norsk, det nærmeste en kommer er lyden som knyttet til bokstaven < o>, men [w] uttales raskere. I lydskrift brukes ofte tegnet <w>.  Det slovenske ordet  «vzeti» – «å ta» uttales [wˈzéːti] eller med en tydeligere o-lyd først:  [uˈzéːti]. (I lydskriftalfabetet IPA representerer <u> en o-lyd).

Den slovenske  bokstaven < c >  representerer uttalen [ts], som i mange andre slaviske språk.

Av dette følger at uttalen av «Prevc» er [prewts]. Dette er et enstavelsesord. <ev> – [ew] er én stavelse på samme måte som diftongen <ei> – |ei], jf. ordet «vei». Hvis en sier noe a la «pre-ots» med to stavelser, blir det slovensk med aksent.

Men hva gjør gjør en hvis en bare ønsker å finne uttalen av et navn eller et ord? Er det nødvendig å søke opp detaljerte opplysninger om språket som navnet/ordet er hentet fra? Nei, det finnes et par utveier: En kan sbruke Google Translate og så klikke på høyttalersymbolet (hvis det kommer opp). Vær oppmerksom på at denne metoden ikke er pålitelig. Et bedre alternativ er å søke på forvo.com der bidragsytere fra hele verden har lagt inn uttalen av enkeltord på en lang, lang rekke språk.

Ressurser

En glemt helt: Gustav Strømsvik

Stort sett handler denne bloggen om språk, men siden det er jul, tenkte jeg å by på en julegave – som blir noe helt annet.

For noen år siden fikk jeg muligheSkjermbilde 2015-12-20 23.15.55t til å være med å lage en TV-dokumentar om nordlendingen Gustav Strømsvik. Programmet inngikk i en serie som ble produsert av Flimmerfilm i Bergen, og jeg fikk se de to dyktige filmskaperne Paulo Chavarria og Christer Fasmer i arbeid.

Det kan hende at noen av leserne av denne bloggen ikke har sett programmet. Klikk på bildet og du blir sendt til en nettside på NRK der du kan se det.

Syrisk jente lærer dansk på seks uker

Jeg ble kontaktet av Dagbladet som skulle legge ut en artikkel om ei 10-Skjermbilde 2015-12-18 kl. 16.32.10årig syrisk jente bosatt i Danmark som hadde lært seg dansk på seks uker:

Jeg sendte et kvikt svar, men artikkelen ble lagt ut uten referanser til den. Jeg legger ut responsen her (noen innledende fraser er strøket, og noen skrivefeil/uttrykksmåter er korrigert):

«Mitt første inntrykk etter å ha sett på henne, er at dette er en flink elev, trolig langt over gjennomsnittet, men hun beviser ikke at seks uker er nok til å lære seg dansk. Uttalen hennes er god (ut fra mine begrensede muligheter til å bedømme dansk uttale) – den høres dansk ut for meg, men jeg kan ikke si noe om hvor stor grad den er avvikende. Yngre mennesker har normalt bedre forutsetninger til å tilegne seg god uttale en eldre, hun kan ha den udefinerbare ferdigheten vi kaller «språkøre». Jenta virker trygg og motivert, og slikt skaper gode læringsvilkår.  På den annen side tror jeg at hun kan engelsk, hun sier blant annet «looker» et sted istedenfor «ser». Det betyr at at hun kanskje er flerspråklig – noe som leder til spørsmålet «Hvem er hennes foreldre, og hva gjør de, og hvilken bakgrunn har familien?» Hennes leseferdigheter mht til det latinske alfabetet bekrefter for meg at hun kan engelsk, og da er det ikke så vanskelig å uttale navnet på skandinaviske hovedsteder når ordene er skrevet og læreren peker, en lærer hun for øvrig ser ut til å ha et godt forhold til, og som ser ut til å være engasjert og flink. Det er også enkelt å peke på typiske grammatiske feil når hun snakker, for eksempel på setningsnivå. Men for all del, jeg er imponert.

Barn som på overflaten er så flinke som henne, kan få trøbbel hvis de går raskt over i majoritetsspråklige klasser der elevene allerede har begynt innlæringen av et akademisk vokabular. I  fagbøker er en stor del av vokabularet lite frekvent, svært mange ord dukker opp bare en gang, og siden slike ord går inn i større nettverk av ord, kan det blir svært vanskelig å henge med faglig. Hadde dette vært min datter, ville jeg ikke ha flyttet henne over i en ren dansk klasse etter 6 uker.
Det som er «farlig» med slike innslag, er at det kan skapes et inntrykk av at barn lærer språk så raskt at det bare er å flytte dem inn i majoritetsspråklige klasser. Forskningen har vist at det er det dårligste alternativet. Den vedlagte figuren fra Thomas og Collier (http://www.thomasandcollier.com) viser årlig skoleframgagn med ulike undervisningsmodeller. Den stiplede linjen viser gjennomsnittlig skoleframgang: Et år på skolen gir ett års framgang. Noen elever har saktere progresjon (lavere en 50, de blir altså hengende etter i stadig større grad). Noe har en progresjon som er raskere enn gjennomsnittet, (skåre høyere enn 50). Skåren kan relateres til undervisningsorganisering. De som skårer lavest har ikke spesiell tilrettelagt undervisning (grp. 7), de flyttes inn i en majoritetsspråklig klasse, de nest dårligste har vært tatt ut av klassen og har fått majoritetsspråket i noen timer. De med best progresjon (grp 1) har gått i tospråklige klasser der det er tospråklige lærere, hvor elevgruppen er delt 50/50 mellom minoritet og majoritet hvor og begge språkene brukes  i undervisningen (også for majoritetselevene). Legg merke til at alle modellene har lik utvikling fram til 3. klasse. Det er når skolen blir akademisk, at forskjellene viser seg, og derfra blir de større og større hvert år.
Screen+shot+2010-08-15+at+12.14.27+AM
I Norge ligger brukes morsmål som et redskap til å lære norsk, når norskferdighetene er gode nok til at elevene kan følge en ren norskspråklig klasse flyttes eleven dit og morsmålsopplæringen opphører. Norsk kan litt upresist plasseres som modell 4.»

30. oktober var det en lignende reportasje på vgtv. Gutten viser hva han har lært på fem dager. Kan han norsk?

Hvem Hva Hvor 2015

Schibsted forlag har nettopp gitt ut 75. utgave av Hvem Hva Hvor. Jeg tillater meg å sitere fra  forlagets presentasjon på nettet der det er angitt hvordan det «lyder […] når folk fra de ulike landsdelene sikrer seg boken i sin lokale bokhandel»:

 

  • Kven Kå Kår, Lista, Vest-Agder,
  • Kimm Ka Kor, Haugesund, Rogaland,
  • Kenn Ke Kest, Leikanger, Sogn og Fjordane,
  • Håkke Hå Å (henn), Nannestad, Akershus,
  • Håkkje Kå Kår, Ringebu, Oppland,
  • Hekken Hått Årre, Våler, Østfold,
  • (H)åkke Hå Hæst, Østre Toten, Oppland,
  • Kvæ Ko Kor, Valle, Aust-Agder,
  • Kem Ka Kor, Hordaland og Rogaland ,
  • Håkken Hå Hår, Grue i Solør, Hedmark,
  • Kvænn Høtt Høri, Vinje, Telemark.,
  • (H)åkken Kerr Ke(r), Tynset, Hedmark),
  • Ekken Høtt Hørre, Aremark, Østfold,
  • Høkke Hø Hø (henn), Nore i Numedal, Buskerud,
  • Vekke Å (fer no) Å (henne), Lommedalen, Akershus,
  • Vemm Hå Hårre, Hjartdal, Telemark,
  • Køm Kæ Kær, Dovre, Oppland,
  • Kenn Kæ Kår, Bryne, Rogaland

Av oppstillingen ser det ut til at boka ikke selges nord for Dovre, så jeg legger ved flere varianter:

  • Kæm Ka Kor, Trondheim, Sør-Trøndelag
  • Kem Ke Kor, Sandnessjøen, Nordland
  • Kenn Ka Karr, Søre Sunnmøre (Hjalmar Eiksund)
  • Håkke Hått Hårre, Vest-Telemark (Øyfrid Garborg Sande Aufles)
  • Åkken Ke Keffer, Vingelen, Hedmark (Håkon Kibsgaard Jordet)
  • Kveinn/Keffårnånj, Keffårnå Kerrhænn, Selbu, Sør-Trøndelag (Jan Krogstad)

Visste du at du visste dette?

Vi har tidligere sett på adjektivbøyning i norsk og de mange snubletrådene som er der. Adjektivene er knyttet til substantiv. Det er en «sterk» ordklasse som påvirker formen til ord som tilhører andre ordklasser. Substantivets kjønn, tall og bestemthetsform  bestemmer adjektivets form. Dette er tidligere beskrevet på denne bloggen.

Substantiv styrer også pronomen. Snakker vi om «kongen» må vi bruke «han» i setninger som

  • «Kongen skal på seiltur igjen. Han er sannelig i god form.»

Er det snakk om dronningen, må «hun» brukes:

  • «Dronningen skal på fjelltur igjen. Hun er sannelig i god form.»

Og er det begge, brukes «de»:

  • «Kongen og dronningen skal på tur igjen. De er sannelig i god form.»

Er det noe som er ikke-person, brukes «den» hvis substantivet er hankjønn eller hunkjønn, og «det» hvis det er intetkjønn.

  • Bilen er ny. Jeg kjøpte den i fjor.
  • Huset er nytt. Det ble bygd i fjor

For ikke-personer brukes også «de» i flertall».

  • Husene er så gamle at de burde rives.

Dette ser ganske greit og gjennomsiktig ut for oss. Vi som kan norsk fra barnsben av følger reglene uten å tenke oss om:

  • Bruk «han» når pronomenet viser til en person av biologisk hankjønn
  • Bruk «hun» når pronomenet viser til en person av biologisk hunkjønn
  • Bruk «den» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn og hunkjønn
  • Bruk «det» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn
  • Bruk «de» når pronomenet viser til et flertall personer/ ikke-personer uavhengig av biologisk kjønn/grammatisk kjønn

I Norsk grammatikk for andrespråkslærere kaller Jon Erik Hagen (1998, Gyldendal) dette for kongruensstyrt gjenstandsanafori. Egenskaper ved gjenstanden i seg selv (biologisk kjønn) eller ved substantivet som representerer gjenstanden (grammatisk kjønn, tall) styrer pronomenbruken. Pronomenet må samsvare/kongruere med de aktuelle egenskapene. Dette er et regelverk som nærmest er nedfelt i førstespråksbrukere av norsk, vi gjør ikke feil her. Andrespråkbrukere må lære dette. På den annen side skulle regelverket ovenfor være mulig å lære seg med få anstrengelser. Hvis en vet hvilke substantiv som refererer til personer, og kan substantivenes kjønn, skulle dette gå greit. Systemet har også paralleller i andre språk.

Men bildet er mer komplisert enn som så. I noen tilfeller kan en også ha kongruensfri gjenstandsanafori. Se på eksemplene nedenfor. Her styrer substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDe er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bil. Den er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningen. Hun er en sporty dame.

Men se på eksemplene nedenfor. Her styrer ikke substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDet er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bilDet er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningenDet er en sporty dame.

Det ser ut til at vi kan veksle fritt! Er det slik det er? Svaret er negativt. I eksemplene under kan en ikke velge pronomen fritt. Vi kan si:

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt dem før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre den.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for hun er kjempepopulær

men ikke

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt *det før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre *det.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for *det er kjempepopulær

(* markerer former som bryter de grammatiske reglene i norsk).

Hvordan er egentlig regelverket for kongruensfri gjenstandsanafori? Dvs. når kan du bruke «det» til å vise til et ledd i forrige setning? Siden du neppe ville komme til å ytre de siste tre setninger, må du du kunne et sett regler som hjelper deg til å forme setningene korrekt. Hvilke regler er det? Hvor lærte du dem? I norsktimene på skolen? Prøv å sammenligne de to siste settene med setninger og se om du kan utlede regelverket. Deretter kan du sjekke nedenfor.

Regel for kongruensfri gjenstandsanafori:

1. Anaforen (altså «det» – ordet som peker tilbake på andre ord i setningen før), må være subjekt.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. Jeg hadde aldri sett *det før.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to trivelige kongebarn.

2. Hovedverbet i setningen må være «å være» i en eller form.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det skulle gå på teater.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to ivrige teatergjengere.

3. Predikativet (ordene etter «å være» som sier noe om subjektet) må være en substantivfrase, dvs. at kjerneordet må være et substantiv.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det var på vei til teateret.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er barna til kongen.

Visste du at du visste dette?

 

Tore på sporet – og fonotaks

I kveld var Tore på sporet i Colombia. Han hadde en colombiansk tolk som snakket norsk. To brødre, som ble adoptert til Norge, skulle møte sin familie. «Jeg er glad for å hjelpe den», sa tolken. «Den»? Kan hun ikke norsk grammatikk? Hun skulle ha sagt «dem».

Problemet er ikke knyttet til grammatikk, men til fonotaks. I spansk finnes språklyden /m/ – «mama mia». Hvorfor sier tolken «den» og ikke «dem»? Jo, i spansk er det slik at lyden /m/ bare kan stå først i stavelser som i «mama», som kan deles inn i følgende stavelser: «ma.ma». Men: /m/ kan ikke stå sist i stavelser! Dermed finner en heller ikke /m/ sist i ord. Slik blir «dem» og «fem» til «den» (som gir oss inntrykk av dårlige grammatikkunnskaper) og «fen», som ikke er et norsk ord.

Bruken av «den» istedenfor «dem» demonstrerer fonotaktiske restriksjoner i spansk. Har vi slikt i norsk? Det er flere eksempler på det. Lyden som skrives <ng> dukker ikke opp først i stavelser og ord. Det samme gjelder lydene som skrives <rt> – «fort»,  <rd> – «ferdig», <rn> – «barn», <rl> – «jarl». I tillegg kan /h/ bare stå først i ord og stavelser.