Kyrillisk – språk?

Aftenposten av 26.10.19 omtaler 75-årsjubileet for frigjøringa av Finnmark og skriver blant annet følgende:

«Over grensestasjonen på Storskog og inn mot Kirkenes forandrer landskapet seg. Små hus erstatter boligblokker, veien er lyssatt. Skiltene er på norsk, samisk og kyrillisk.»

Utsagnet er litt merkelig idet det sidestiller språk og alfabet. Utsagnet hadde vært tydeligere om det stod «norsk, samisk og russisk».

Alfabetet kan se litt rart ut, men det tar ikke så lang tid å lære med litt innsats. Noen av bokstavene har samme form og lyd som norske bokstaver. Andre har samme form, men forskjellig lyd. Andre igjen har forskjellig form. Noen av disse representerer språklyder en finner i norsk, andre representerer nye lyder. Språkrådet har en side som viser dette.

Start kyrillisk-kurset ved å analysere bildet ovenfor. Den norsk forkortelsen «Dr.» er skrevet fullt ut på russisk, altså «doktor». Dobbelt-v’en i «Wesselsgate» uttales /v/ og det er denne lyden som er skrevet på russisk. Det sjette siste russiske tegnet – ь – representerer ikke en egen språklyd. Det indikerer at bokstaven foran – л – , altså en l-lyd, skal uttales palatalt.

Bokstavrim

Store norske leksikon definerer bokstavrim (alliterasjon) som » rim der trykksterke ord som følger nær på hverandre, begynner med samme konsonant eller konsonantkombinasjon (konsonantisk allitterasjon) eller ulike vokaler (vokalisk allitterasjon).»

Med dette i minne kan vi gå til Marius Wulfsbergs anmeldelse av Dag Herbjørnsruds bok «Gå inn i din tid» i Dagbladet 2.11.2019. Boka bygger på samtaler mellom forfatteren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Anmelderen gir boka terningkast 5, men det er ikke poenget. Forfatteren utfordrer Hylland Eriksen til å tenke framover. Wulfsberg skriver da at Hylland Eriksen med «et bokstavrim» spår at 2020-tallet kommer til å handle om «Kina og klima». Det omtalte bokstavrimet er understreket av meg.

Er dette virkelig et bokstavrim? Det er ingen tvil om at ordene «Kina» og «klima» begynner med samme bokstav, altså samme grafiske symbol. Det gjør også ordene som inngår i ordparene

  • gal – gelé
  • gjennom – glede
  • hel – hjem
  • ljome – le
  • si – skje

En må imidlertid spørre om det er rimelig å kalle det en observerer i «Kina – klima» og i disse fem ordparene for bokstavrim? Første bokstav i ordene som inngår i hvert av parene er riktignok identiske, men når ordene uttales, er det betydelige forskjeller mellom første lyd i ordene i hvert av parene. Definisjonen en finner hos snl.no blir derfor etter min mening upresis idet den ikke tar hensyn til lydlige forhold. Definisjonen retter fokus mot det visuelle uttrykket. Definisjonen vil være funksjonell så lenge den aktuelle førstebokstaven refererer til den prototypiske lyden knyttet til tegnet, men så snart bokstaven refererer til

  • ingen lyd: hvor, gjerne. Begge førstebokstavene er «stumme».
  • en annen lyd enn den prototypiske: er over. Uttalen er /æ:r/, /’å:ver/.
  • inngår som del av en bokstavkombinasjon som representerer en annen språklyd: skje, Philip. Bokstavkombinasjonene representerer /ʃ/ og /f/

Det er altså slik at når ordparene uttales, starter hvert av ordne med ulike språklyder. «Ljome» uttales med /j/ først ifølge naob.no, og for vokalenes del kan den ulike uttalene demonstreres ved hjelp ordparene «es – er, os – over».

Wikipedias definisjon av bokstavrim er mer presis idet den direkte peker på lydlige forhold: «Allitterasjon betegner i metrikken lydlikhet mellom konsonanter i trykksterke stavelser eller i begynnelsen av ord.» (min understreking).

Det samme gjelder den Wikiedias engelske side der ulike bokstavkombinasjoner relasjon til språklyd trekkes inn. Det heter der at alliterasjon»is the conspicuous repetition of identical initial consonant sounds in successive or closely associated syllables within a group of words, even those spelled differently» (min understreking).

Ifølge etymonline.com har begrepet alliterasjon har sitt opphav i alliterare «å begynne med samme bokstav,» fra latin ad «til» + littera (også litera) «bokstav, skrift». Til tross for den tydelige angivelsen av bokstaven som grunnlaget, mener jeg at eksemplene ovenfor tydelig viser at dette er en utilstrekkelig definisjon. Det er det lydlige forholdene som er de primære, og dette var sentralt i stavrimene er finner i norrøn diktning.

En karakter som ikke kunne si «r»…

Fredag 15. februar ble to av skuespillerne på «Heimebane» intervjuet på Lindmo. I innslaget forteller en av skuespillerne, Axel Bøyum, om sin første audition, det gjaldt en innspilling av en reklame for G-Sport. Bøyum er født i Oslo, og snakker østlandsk. Hsitorien hans hadde et poeng, men det falt i fisk. Lindmo var høflig og lo hjertelig. Hun observerte kanskje ikke det feilaktige i Bøyums fortelling. Nettversjonen av programmet er tekstet, og jeg har klippet ut bilder derfra for å vise hva han forteller. Utfordringen min er: Hva er feil her?

I en vanlig østlandsk uttale av ytringa «Nå er det salg på G-Sport», blir ikke «r» uttalt med mindre man holder seg til en særdeles bokstavnær uttale. I normal tale er den fraværende, selv på teateret er den sjelden å høre. Bøyum gjør det iallfall ikke (innslaget ligger her , sekvensen starter etter ca 18.40).

For å gjøre det helt klart: Det er ingen /r/ i ordet sport» uttalt av en østlending. I denne dialekten (og mange andre norske dialekter) smelter sekvensen /r/+/t/ sammen i en ny lyd lyd i østnorsk. Vårt alfabet har ingen bokstav for denne lyden, så den skrives «rt», jf. ord som «sport, rart, lurt, vært» også videre. Lydskriftsymbolet for lyden som brukes er «ʈ» og uttalen av det aktuelle ordet transkriberes /spoʈ/.

Kontrasten mellom denne lyden og /t/ blir tydelig når man uttaler ordparet «(et) fort» og «fått». I «(et) fort» er tungespissen krøllet oppover og litt bakover og berører forhøyningen bak fortennene i overkjeven (berøringspunktet kan variere litt, hos noen litt mer bakre, hos andre litt mer fremre). Lyden /t/ uttales normal ved at tungespissen berører baksida av fortennene i overkjeven.

Poenget er altså karakteren til Bøyum aldri vil komme til å si /r/ i et ord som «sport». Man kan gjerne ha ha en ide om at «sport» skrives med «r», men denne r’en uttales ikke. Det å prøve å si /spoit/ blir dermed bare tull i dette perspektivet.

Dessuten burde Bøyum ha vært konsekvent fordi det er en sekvens til i ytringa der det skrives en «r», nemlig «er det». Her skjer samme fenomenet som i «sport». /r/ + /d/ smelter sammen til en ny lyd som vi heller ikke har en bokstav for. Lydskriftsymbolet er /ɖ/, og «er det» uttales som /’æɖe/.

/ɖ/ er den stemte varianten av /ʈ/. En finner denne lyden i «ferdig, har du, ser dere». Hvis Bøyum hadde brukt samme strategi som i «sport», skulle han sagt «ei det», og hele sekvensen ville ha blitt «Nå ei det salg på G-Spoit». (Introduksjonen av en i-lignende lyd for /r/ tilhører et annet fenomen som jeg lar ligge her).

Som nordiskstudent fikk jeg høre historien om foreldreparet som bestemte at alle barna i familien skulle ha navn med «r» i, siden «r» det var en sterk og fin lyd. Barna i familien het Tore, Kari og Bjørn. Det var bare studentene som husket fonetikken fra forprøvene som lo da navnet Bjørn ble nevnt. I det navnet ble uttalte ikke foreleseren noen /r/. Han sa /bjø:ɳ/ der den n-aktige lyden ble uttalt med tungespiss bøyd opp og tilbake.

Jeg regnet med at dette var et konstruert eksempel som ble brukt for å få oss til tenke på forskjellen mellom skrift og tale. Bøyum gav meg imidlertid et eksempel som kan erstatte denne historien.

Debatt om /ç/ og /ʃ/ dvs. kje-lyden og skje-lyden.

Jeg hadde en kort opptreden på NRK i dag og legger ut ei lenke her til nettsida der det finnes mer stoff som saken:

 

 

Tungespissblotting – videreutvikling

Jeg har gjennom mange år vært opptatt av tungespissblotting og har skrevet om det i et par innlegg (her og her). Tendensen har vært tydelig gjennom mange år: Tungespissblotting blir stadig mer utbredt. I det siste har jeg også set en videreutvikling av fenomenet.

Mens en tidligere kunne beskrive artikulasjonen som interdental, (tungespissen stikkes ut mellom tennene), kan en i dag observere en artikulasjon som kan kalles interlabial,det vil si at tunga stikkes ut mellom leppene. Dette kan tydelig observeres hos Erlend Elias Bragstad i programmet Tidsbonanza 2007. Her er noen eksempler:

Artikulasjonen ser ut til å gå greit med /t,,d, n/. Den blir kanskje litt vanskeligere for /l/ siden en der må ha en åpning i den ene munnvika (eller begge). Uten denne åpninga blir det vanskelig å artikulere /l/.

Det som Erlend Elias Bragstad gjør, kunne være en idiosynkratisk variant, men så dukket eksemplet under opp i en annonsering av den kommende programserien Klassequizen. Programleder Selda Ekiz går gjennom et klasserom, snur seg, ser mot seerne og annonserer at deltakere bør melde seg på. Da gjør hun følgende i den korte monologen som følger:

Nei, hun geiper ikke til seerne. Dette er hennes (emfatiske?) uttale av det som normalt er en dental lyd i norsk, altså en lyd som uttales med tungespissen bak tennene i overkjeven (Sjekk selv hvordan du uttaler /t, d, n, l/. Uttal for eksempel «endelig» og se hva som skjer. Hvis man uttaler «endelig litt raskt, faller /e/ nr. 2 bort slik at uttalen blir /’endli/. Her er det tre dentale konsonanter på rad – /ndl/ og dermed gode muligheter for å artikulere lydene interdental eller interlabialt.

Mangel på skriftspråk hindrer modernisering

 

De to siste ukene har jeg samarbeidet med en gruppe forskere fra Vietnam om dokumentasjon av språket cơ tu (også kalt katu) som snakkes av ca 60000 personer (2009) i det sentrale høylandet i Vietnam (vest for Hoi An, Da Nang). Jeg har blogget om dette på NTNU og legger inn en lenke til artikkelen nedenfor.

https://blogg.svt.ntnu.no/mangel-pa-skriftsprak-hindrer-modernisering/

Skjermbilde 2018-02-14 kl. 13.39.58

Foto: http://www.bhohoongbungalows.com

Ligatur

Jeg kopierte nettopp litt tekst fra en nettside til en side i Word. Teksten (litt modifisert) så slik ut:

The user can insert delimiters (hyphens or spaces) between stems and affixes. As shown in figure 1, the matrix contains five rows.

Ikke noen spesielt med det, men da jeg limte den inn i word så den slik ut:

The user can insert delimiters (hyphens or spaces) between stems and af xes. As shown in gure 1, the matrix contains ve rows.

Du ser forskjellen? Bokstavsekvensen <f+i> er borte i den innkopierte teksten. En finner faktisk tre tilfeller hvor det har skjedd. Hvorfor har dette skjedd? Er bokstavene <f> og <i> jernet i hele teksten? Neida, i teksten finner en ordet «insert» med <i> og første del av ordet «affixes» – «af» inneholder <f>, så begge bokstavene er der.

Problemet er at originalen inneholder en såkalt «ligatur», det vil si at to bokstaver er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde. Vi kjenner godt bokstaven <æ>. Den er satt sammen av bokstavene <a> og <e>.

I teksten jeg kopierte er det <f> og <i> som kopieres. Det er kanskje ikke umiddelbart lett å se, men et ekstra blikk viser at prikken over i’en er borte. Den er inkludert i den høyrevendte krøllen oppe på <f>.

Da jeg kopierte teksten ble ikke ligaturen gjenkjent som en sekvens av to bokstaver, og dermed ble den ikke limt inn i måldokumentet.

Ikke alle fonter har ligaturer. Dermed finner en også former som

 

 

Ligaturene opptrer mellom flere bokstaver enn <f + i>. Dersom leseren kikker godt etter neste gang en tekst flyter forbi, kan en for eksempel finne ligaturer som

 

 

Ligaturer er utviklet for å reparere «kolisjoner» som skjer når små bokstaver stilles sammen. Når det gjelder <f> er det slik at overhenget mot høyre kommer i konflikt med for eksempel prikken over i’en og j’en, og toppen av l’en.

Det finnes mye om dette på www, for eksempel bloggen Fontology.

Spørsmål til læreren

Nedenfor finnes en rekke konstruerte dialoger som i prinsippet kunne ha vært hentet fra et hvilket som helst klasserom der det undervises norsk som andrespråk til voksne. Kan den som leser dette besvare spørsmålene fra elevene?

  1. Lærer, du har sagt at jeg ikke kan si: ”Han jeg møtte i går” og ”Læreren jeg skal møte på skolen i dag.” Du har sagt at dette er feil fordi verbet må være nummer to, men jeg hører mange nordmenn si ”Jenta jeg møtte i går var hyggelig” og ”Læreren jeg møtte var trøtt.” Hvorfor kan nordmenn slippe å ha verb som nummer to, men ikke jeg?

 

  1. Når jeg spiser sammen med nordmenn, og de trenger salt, så sier mange ”Gi meg saltet”, det forstår jeg. Noen andre sier ”Få saltet”. Det forstår jeg ikke. Hvordan kan man bruke ”gi” og ”få” om det samme?

 

  1. Når jeg sier ”Jeg liker ikke tomat” kan Toan fortelle Huyen hva jeg sa: ”Hun sa at hun liker ikke tomat”. Men du sier det er feil når jeg sier ”Der sitter en gutt som liker ikke tomater”. Hvorfor er det feil?

 

  1. Lærer, jeg kan forskjellen mellom ”Han legger boka hans på bordet” og ”Han legger boka si på bordet”, men hvorfor kan jeg si ”Boka hans ligger på bordet”, men ikke ”Boka si ligger på bordet”. Jeg hører nordmenn si ”Gutten si bok ligger på bordet” Hvorfor gjør de rett og jeg feil?

 

  1. Lærer, jeg skjønner ikke forskjellen mellom ”å tro, å tenke, å synes, å mene”. Kan du forklare det? Hva med forskjellen mellom ”å kunne, å vite, å kjenne”?

 

  1. Lærer, hvorfor sier nordmenn ”Kommer ikke bussen”, men ”Kommer den ikke”. Jeg tror ikke at jeg har hørt noen si ”Kommer ikke den”.

 

  1. Når en nordmann spør: ”Liker du deg på skolen?” svarer jeg ”Ja, jeg liker meg på skolen”. Når jeg spør tilbake: ”Liker du deg på jobben?” svarer han ”Ja, det gjør jeg”. En norsk kvinne spurte meg: ”Har du barn?” Jeg svarte ”Ja, det gjør jeg.” Da lo hun. Hun sa at jeg må si ”Ja, det har jeg” eller ”Ja, jeg har barn.” Hvorfor det?

 

  1. Lærer, hva er forskjell på ”sette, å legge” og ”å sitte, å ligge”? Hvorfor sier dusett tallerken på bordet», men smiler når jeg sier at ”tallerken sitter på bordet”. Du sier at jeg må si ”tallerkenen står på bordet”. Hvorfor kan jeg ikke si at ”tallerkenen ligger på bordet”. Hva er sammenhengen mellom ordene ”å sette, legge, sitte, ligge, stå, henge, plassere”?

 

  1. Lærer. Jeg ser så ofte ordet ”så”. Jeg tror det betyr mye forskjellig. Kan du hjelpe meg? Hvorfor kan vi for eksempel si ”De bråkte jeg fikk ikke sove” og ”De bråkte jeg ikke fikk sove”. Er det noen forskjell? Jeg tror dette ord finnes i mange andre betydninger også. Hvilke betydninger er det, jeg husker ikke det.

 

  1. Lærer, kan du hjelpe meg med preposisjoner og tid. Jeg synes det er vanskelig. Jeg har hørt slike uttrykk: «i sommer, om sommeren, til sommeren, om to år, for to år siden, to år.»

 

  1. Lærer, hvorfor er det bedre å siDet sitter en fugl i vinduet” ennEn fugl sitter i vinduet”?

 

  1. Lærer, hvorfor har du satt strek under disse setningene ”Jeg lurte på hva sa hunog ”De spurte meg når kommer hun.” Vi har jo lært om inversjon. Du har sagt at hvis det kommer et ledd foran det finitte verbet, må subjektet flytte bak verbet – til n-plassen. Hva er det som er galt?

 

  1. Lærer, hvorfor kan jeg si ”Jeg har ingen barn”, men ikke ”Jeg har ikke fått ingen barn». Når bruker jeg ”ikke noe, ikke noen, ingen, ingenting, intet, ikke noen ting”?

 

  1. Når jeg sier: ”Jeg har ikke boka mi med meg” og du spør Toan hva jeg sa, så sier han: ”Hun sa at hun ikke hadde boka si med seg”. Jeg sier ”har”, mens Toan sier ”hadde”. Hvorfor det? Jeg sier ”mi”, Toan sier ”si”. Hvorfor det? Hvorfor ikke ”hennes”?

 

Politikk – posisjon

I går kveld annonserte Erna at hvilken kroppslig posisjon hun vil innta utover høsten dersom høyresiden vinner valget. Jonas nevnte ikke noe, men han kommer til å gjøre det samme som Erna dersom han får anledning.

Erna skal forhandle med sine samarbeidspartnere. Det vil si at hun skal «sette seg ned» og snakke med dem. I løpet av de siste årene har «å sette seg ned» nærmest blir et standarduttrykk når politikerne inviterer til forhandlinger. Det ser ikke ut til at man forhandler stående eller gående.

Det tallmessige underlaget for bruk av uttrykket er hentet fram ved hjelp av Nasjonalbiblotekets n-gramsøker som baserer seg på analyser av skriftlige kilder. Som en ser øker bruken betydelig fra slutten av 1900-tallet, og hypotesen er at det er samarbeidssøkende politikere som bidrar mest til dette.

Følg med få valgsendingene framover! Det kommer til å være mange som skal sette seg ned – ofte.

 

 

Årets navn 2016

De mest populære navnene i 2016 ble offentliggjort av SSB for en tid siden. Listene over jente- og guttenavn viser at tendens en har kunnet observere de siste tiårene nesten har nådd sitt toppunkt. Her er navnene etter popularitet:

Alle jentenavnene ender i prinsippet på vokal og alle guttenavnene på konsonant. Riktignok finner en jentenavnene Ingrid/Ingerid som kan representere uttale med/uten /d/ og Sarah, der bokstaven <h> neppe har noe lydlig korrelat. For guttene er Noa det eneste navnet som skrives med vokal til slutt. Der finner alternativet Noah, der bokstaven <h> heller står et skriftlig uttrykk enn et lydlig.

Mens guttenavnene slutter på sju ulike konsonanter (-m, -r, -s, -p, -b,  -l, -h) ender jentenavn på -a eller -e (hvis vi ser bord fra Ingri).

Det er også større variasjon mellom fylkene når det gjelder guttenavn:

Skjermbilde 2017-04-23 kl. 18.55.33

En finner også navnet med alternative skrivemåter. Dette er noe som ser ut til å bli mer og mer vanlig.  Kanskje kan en vente flere varianter i årene som kommer. Virkemidlene som er brukt ovenfor er dobling av lang vokal (o > oo), mindre lydrette skrivemåter for konsonanter (V > W,  K > C, S > Z, F > Ph,) og tegn uten tilknyttet lyd (stumme bokstaver) (- > h, . Ut fra dette skulle navnene nedenfor være mulige – og det er slik at noen av disse formene allerede er tatt i bruk (Tallene i parentes angir antall treff pr. 23.4.17).

  • Noorah (6)
  • Zarah (37), Zaarah (-) , Saara (33), Saara (-)
  • Nooa (-), Nooah (-)
  • Philippe (108)

Tendensen ser ut til å gå mot mer uregelrette skrivemåter:

  • William (7422) vs. Villiam (64) dvs. mindre enn 1 prosent.
  • Jacob (3118), Jakob (5608) vs. Jakop (69), Jacop (8)
  • Mathias (10974) vs.  Matias (1301)

Denne tendensen er ikke ny:

  • Wenche (14006) vs. Venke (795).
  • Willy (2694) vs. Villy (427).

Og utviklingen framover? Illustrasjonen ovenfor viser et interessant trekk: Det vanligste guttennavnet i Oslo er Mohammad (og her kan en finne ulike varianter). SSB nevner også at navnetrender gjerne starter i Sverige og så kommer det hit. Et populært jentenavn i år er Saga. Det er 566 som bærer det navnet i Norge. Her ser det ikke ut til å være varianter som Sagah, Saaga, Zagah, Zaagah. Men hvem vet hva som kan skje?