Kan du sende boka østover?

I et av langfriminuttene på gymnaset var det en av medelevene som startet en morsom språklek. Istedenfor å si “Kan du ta hit boka?, valgte han formuleringen “Kan du sende boka østover?” Dette førte til at ord som “hit, dit” i en kort periode ble byttet ut med kompassretningene. Læreren kom østfra og inn i klasserommet før hun snudde ryggen vestover og begynte å skrive på tavla. Istedenfor at jeg normalt gikk heim etter skoletid, måtte jeg nå gå sørover. Leken var morsom en stund, men det var anstrengende at en stadig måtte vite hvordan en var orientert i forhold til kompassretningene.

Normalt vil en bruke ord som ”hit, dit” eller ”hitover, ditover” i dagligtale. Ordet ”hit” refererer til talerens ståsted. ”Sende hit” indikerer en bevegelse mot taleren og at det er snakk om små avstander. Det samme gjelder “dit”, men da med en bevegelse mot et nærmere utpekt sted borte fra taleren. Himmelretningene brukes en helst når en referer til større avstander.

Spøken var god den, men lite visste vi om at det faktisk fantes, og finnes, språk der orienteringssystemene bygger på himmelretningene. Midt i Australia lever en liten gruppe som kaller seg warlbiri. Der vil en be folk om å sende saltet østover, flytte seg sørover eller holde spikeren med den søndre hånda og ta hammeren i den nordre. (Dersom det er snakk om en høyrehendt person, vet en at personen skal arbeide med ansiktet vendt mot vest!)

En annen liten gruppe nordøst i Australia, guugu yimidhirr, bruker et lignende system. Hvis jeg sier at ”Sett fra mitt synspunkt står Nils bak sykkelen”, er sykkelen plassert mellom meg og Nils. Dersom Nils holder seg i ro ved sykkelen mens jeg går og stiller på den andre siden av ham, må jeg nå si ”Sett fra mitt synspunkt står Nils foran sykkelen”. Ordene ”foran” og ”bak” er altså relatert til hvor jeg står i forhold til Nils og sykkelen. På guugu yimidhirr er utsagnet uavhengig av hvor taleren står. I begge tilfeller vil Nils stå (for eksempel) øst for sykkelen. På norsk må en altså endre posisjonsbeskrivelsen. Det er ikke nødvendig på guugu yimidhirr. Der er den absolutt.

Systemet er faktisk slik at om en skal fortelle hva som er plassert foran hva på en tegning, vil beskrivelsen være avhengig av hvilken kompassretning blikket går. Hvis en med sola i ansiktet sier ”På tegningen er oksen er nord for kua”, må en med sola i ryggen si ”På tegningen er oksen sør for kua”.

Det ligger i kortene at brukere av slike systemer er særdeles bevisst på himmelretningene. Forskere ser ut til å enes om at de som snakker warlbiri eller guugu yimidhirr rett og slett har godt utviklede orienteringsevner. Leseren kan jo teste sine gjesters evner ved middagsbordet.

Publisert i Helgelands Blad 17. april 2023

Mann/gutt – dame/jente

«En 19 år gammel mann er dømt for drapet på … «, stod det i avisen for en tid siden. Den dømte var 18 år da han ble siktet for ugjerningen og under opprullingen av saken ble han omtalt som «en 18-årig gutt». 

En politiker hadde for en tid siden et forhold til en 17 år gammel jente. Det gikk åtte år før saken kom opp. Jenta hadde fylt 25, men hun ble fremdeles omtalt som jente. Nyhetsbildet var altså opptatt to individer, en «19 år gammel mann», og en «25 år gammel jente». Gutten som var 18, fylte 19 og ble «mann». Jenta som var 17, er nå fylt 25, men er fremdeles «jente».

Alt var selvsagt enklere før i tiden. Jeg kan klart huske at «jente» og «gutt» refererte til individer innenfor samme aldersspenn, det vil si perioden fra nyfødt til omtrent myndighetsalder med «ungdom» som en overgangsfase. De som var over myndighetsalder, var henholdsvis «dame» og «mann» (ordformen «kvinne» var ikke del at mitt aktive vokabular). I dag er jenter og gutter atskillig eldre, noen dem har fylt 50 for lenge siden, og de drar på jenteturer til langt opp i pensjonistalderen. Hva med mennene? De som drar på guttetur er etter det jeg har sett, ikke i nærheten av pensjonistalderen. 

Hva skyldes denne ordbruken? Fornekter man at man blir eldre? Jeg finner det litt merkelig at jeg skulle omtales som «gutt» – og slik slås i hartkorn med mitt 57 år yngre barnebarn. Eller er det slik at jente- og gutteturen refererer til selve turen der det andre kjønn ikke er representert, og der alder ikke spiller noen rolle?

Den litt spesielle omtalen av de to som figurerte i nyhetene, kan kanskje reflektere andre forståelsesdimensjoner. Forbrytelsen som gutten begikk, er av en så alvorlig og spesiell karakter at den heller assosieres med menns enn gutters handlinger. Kanskje er det opphavet til ordbruken? Vedkommende var helte tiden myndig, og dermed «mann».

Det som da 17 år gamle jenta ble utsatt for, er av enkelte beskrevet som et overgrep. I så fall er hun et offer, og da er det kanskje lettere å knytte betegnelsen «jente» til henne? Det faktum at hun har vært myndig i 7 år, ser ut til å spille en mindre rolle når en refererer til henne.

Publisert i Helgelands Blad 3.april 2023

Pessprat

For et års tid siden vitnet Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere innholdet i fire brev som står som sentrale bevis i saken. Lomheims oppfatning var at brevene var skrevet av en voksen kvinne med norsk som morsmål. En indikasjon på dette var at ordet «tisse» ble valgt, og ikke «pisse». Argumentet hans var at «tisse» var hyppigere brukt av kvinner, menn bruker «pisse». Hvis menn bruker «tisse» ville det primært være i samtale med barn.

Jeg lar selve debatten ligge. Den som er interessert i den, kan søke på nettet med de to nøkkelordene og få rikelig med treff. 

Min bruk av ordene samsvarer godt med Lomheims framstilling, men siden jeg er helgelending får jeg flere varianter av disse ordene utdelt til bruk. For det første har jeg apokope i disse verbene, så infinitivene mine er «å tiss», «Å piss» bruker jeg ikke, her er det. formen «pess» som gjelder. I dialekten vår er det såkalt senkning av fremre trange vokaler, det vil si at /i/ senkes til /e/ slik at » å piss» blir til «å pess».

Dette fører til et par refleksjoner: For det første er det slik at en ikke finner senkning for å tiss til *å tess(asterisken indikerer et ikke-eksisterende ord). «Å tisse» har riktignok litt tilpasset dialekten ved å ha gjennomgått apokope og mistet den trykksvake e-en til slutt, men tilpasningen har ikke gått så langt at /i/ er senket til /e/. Dette har skjedd med «å pisse» som har gått til «å piss» og så «å pess». Dermed er det svært sannsynlig at «å pisse» er et langt eldre ord i dialekten enn «å tisse». Det norske akademis ordbok NAOB sier da også at «tisse» er resultat av en forskjønnende omskrivning (lydendring) av «pisse” Dette er altså en nyvinning og dermed er ordet yngre. NAOB sier også at ordet trolig er lydhermende, og at det antakelig kommer fra gammelfransk pissier – ‘urinere’ som så har spredt seg og blitt til fransk pisser, tysk pissen, engelsk piss. Til slutt har ordet blitt tatt i bruk i Norge og hvor det en eller gang ble tilpasset helgelandsdialekten gjennom apokope og senkning. «Å tisse» kom så seint inn at det ikke har gjennomgått disse endringene. Hvis det er slik at «tisse» er en «forskjønnet» form, kan man vise til enda et argument for at ordet ikke er fullt tilpasset helgelandsdialekten, og at bruken er knyttet til stilmessige forhold.

For det andre er det slik at ordene «pisse, tisse» har et svakt tabupreg, iallfall er det begrensninger knyttet til bruken av dem. Dette er ord en ikke skal bruke i utrengsmål, men når en først velger å bruke dem, er det regler å følge. Jeg vil neppe si et tissetrengt barnebarn: «Ska vi gå å pess?». Her må det bli «Ska vi gå å tiss?» Årsaken er at jeg opplever «å tiss» som mindre markert, og dette vil jeg tro gjelder ganske mange. Jeg har også på følelsen at ordvalget ville variere hvis jeg stilte spørsmålet «Ska du ut å … » til en mann eller en kvinne. Det er større sannsynlighet for at jeg vill bruke «å pess» til en mann, men «å tiss» til en kvinne. 

Dette viser for det tredje at vi kan gradere ordene etter hvor tabuiserte de er. Rekkefølgen måtte trolig bli å pess < å piss < å tiss med den mest markerte formen først. Her bidrar altså senkning til mer markering enn apokope. Dersom jeg tar med uapokoperte former vil rekkefølgen bli slik (for meg): å pess < å piss < å pisse < å tiss < å tisse. Hvis jeg snakker «bredt» ville jeg bruke «å pess», hvis jeg skulle snakke «pent», ville jeg bruke «å tisse».

Publisert i Helgelands Blad 27.mars 2023

Likelydende ord

Jeg husker fremdeles den spente forventingen i engelsktimen på folkeskolen da vi kom til tekster som inneholdt ordene ”cook” og ”fit”. De er uskyldige i seg selv der det første betyr ”kokk” eller ”tilberede mat” og det andre ”å passe”. Problemet var at de lignet så innmari på to tabuord. Spenningsnivået steg hvis en av de beskjedne jentene i klassen måtte lese. Det ble lagt stor vekt på å uttale ”cook” så nær proper engelsk at det skulle ligne minimalt på det norske tabuordet. Ordet ”fit” var enklere i så måte. Uansett lo vi guttene og skar grimaser. 

Enda morsommere ble det når vi i geografitimene skulle lære mer om Italia. Sør i landet lå regionen Apulia, og nesten nede på den italienske hælen lå byen Molfetta. Og på andre siden av Adriaterhavet hadde noen kalt byen sin Pula! Tenk å få briljere med slike detaljerte geografikunnskaper i klasserommet! Det var utstyrtelig morsomt.

Vegringen mot ord som ligner på tabuord er observert mange steder. Det engelske ordet ”yet” skal være vanskelig for thaitalende fordi et lydlig likt ord i thai – ”jed” – betyr ”å ha sex”. Amerikanske indianerjenter som snakker språket nootka prøver å unngå det engelske ”such” siden det ligner på nootkas ord for ”vagina”. På thai finnes et ord ”khan” som betyr ”å knuse, å klemme”. Enkelte thailandske studenter i England finner ordet upassende å bruke i nærheten av engelsktalende siden uttalen ligger nær det engelske ”cunt”, som er en folkelig betegnelse på det kvinnelige kjønnsorgan.

Forskere mener at ønsket om å unngå tabuord kan fjerne ord fra språk. I amerikansk engelsk vil man visstnok heller benevne en ”hane” som ”rooster” enn ”cock”. Det siste ordet har to betydninger, den andre er ”penis”, og denne tvetydigheten og hintet til et tabubelagt organ, gjør at man velger et annet ord. På samme måte skal ”rabbit” ha erstattet ”coney” for ”kanin”. Igjen ligger ”cunt” for nært.

For noen år siden underviste jeg noen russere i norsk, og for å vise overlappingen mellom norsk og russisk lydverk, fant jeg fram til russiske ord som hadde likelydende form på norsk. Eksempler på dette var ord som “park, boks, tema, mai, ei”. Jeg ville ha en student til å sjekke lista før jeg publiserte den på nett. Hun leste ord for ord på russisk, og jeg sjekket om ordet hadde sin lydlige parallell i norsk. Vi var ferdige med konsonanter og vokaler og startet med diftongene. Da kom det et kontant “nei!”! jeg trodde jeg hadde gjort en feil. Saken var imidlertid en annen. Studenten ville ikke uttale ordet «hoi» i det hele tatt. I ordboka er det oversatt med “faen”.

Noen år tidligere kunne noen av mine ghanesiske studenter sjokkert fortelle at toget til Trondheim hadde stoppet på Sjoa. Jeg lurte på hva som var galt med det. De så beskjemmet på meg og spurte om jeg ikke visste hva Sjoa betydde? Deres morsmål var et ukjent for meg, men jeg hadde en aning om hva som hadde skjedd så jeg ba dem forklare nærmere. Nei, ingen ønsket å oversette et så stygt ord. Hoderystende gikk de hjem. Tenk å kalle et sted for Sjoa, tenk å måtte bo der!!!

Jeg venter fremdeles på å treffe en frimodig ghaneser som vil avsløre detaljene.

Publisert i Helgelands Blad 20. mars 2023

Etterord

I en etterfølgende diskusjon på Facebook sier Jardar Eggesbø Abrahamsen at «shúa» betyr «testikkel» på akan (han tar forbehold om skrivemåten). Se hans blogginnlegg på https://jardar.wordpress.com/2011/09/07/kos-med-sprak/

Fonetisk augmentativ

• “Denne var stor!”. 
• “Ja, men denne er mye større!” 
• “Men se på denne, da. Den er kjempestor!”.

Språk utnytter ulike mekanismer for å lage forsterkende uttrykk. Man kan velge mellom ulike ord som angir størrelse, som for eksempel “diger, enorm, gigantisk”. En annen uttrykksmåte er gradbøyning av typen “sterk – sterkere – sterkest”. En tredje måte er å sette ord som “fantastisk” eller “sykt” foran adjektivet“ og si “et enormt fint hus” eller “en sykt dyktig sanger”. En fjerde måte er å knytte et forledd til adjektivet og si “en kjempefin båt”. De litt yngre vil kanskje bruke det litt mindre stuerene “drit-” og si “en dritfin dress”.

Italiensktalende bruker en annen metode. De har tilgang til etterledd som forstørrer eller forminsker det en snakker om. Det italienske substantivet “ragazzo” betyr «gutt». Ved å legge til etterleddet “-one” får en ordet “ragazzone”, og dermed har en ganske enkelt sagt «stor gutt». På den annen side kan italienere legge til “-ino” og lage “ragazzino” – «liten gutt»,

De ulike hjelpemidlene som er vist ovenfor kalles ofte augmentativer i faglitteraturen. Det finnes flere måter å lage augmentativer på enn dem vi nettopp har sett på. En av dem brukes også i norsk, Helgeland inkludert. Metoden er ikke knyttet til ord eller endelser, men til endring av språklyder. I en nyhetssending nylig omtalte en minister oppdrettsnæringen som “en schvær næring». Augmentativen ligger ikke i ordet «svær», men i måten ordet ble uttalt på. I vanlig uttale sies ordet med en vanlig s-lyd først. Ministeren innledet imidlertid ordet med lyden en finner først i ordet “skje”. Skrivemåten «schvær» illustrere uttalen kgodt. 

Hvis man lytter godt til hva samtalepartnere sier, vil man noen ganger kunne høre at de bruker sj-lyden istedenfor s-lyden nettopp for å forsterke. Hvis en sier at en person var “schvart i auen” skjønner en at sinnet som ble uttrykt var betydelig. Når en 70-åring omtales som “schpræk”, forstår en at det er person i svært god form.

I uttrykket «hannj steike» kan jeg godt bruke uttalen «schteike» hvis det er nødvendig å understreke forholdet som kommenteres, for eksempel når man ser fotballegenden Messi skåre mål: “Hannj schteike ta førr ettj mål!” 

            En kjapp analyse viser at skiftet fra s-lyd til sj-lyd kan skje foran konsonantene “p, t, k, v, n, m”. Leseren kan jo selv lete etter ord som viser dette.

En kan ikke bruke en slik fonetisk augmentativ overalt. I ord som «slå, slik, slapp» uttales allerede bokstaven “s” som en sj-lyd. Ordene «slapp» og «schlapp» uttales altså likt. Her uttrykkes bare augmentativen gjennom skrivemåten «schlapp».

Publisert i Helgelands Blad 13. mars 2023

Ulike former av «e».

For noen år var jeg redaktør for ei bok om norske dialekter. Målgruppa var utenlandske studenter som skulle lære norsk – og ja – sandnessjødialekten er omtalt der. Permen på boka, som heter “An introduction to Norwegian dialects”, er illustrert med et kart over Norge der ulike dialektale formene for ordet “jeg” er skrevet. En finner “eg, e, eig, æ, æg, i, je, jæi, jæ” plassert utover landet. 

Hvordan er det mulig med så mange ulike former av et ord? Hvor kommer de fra? Utgangspunktet er en form fra eldre urnordisk – “eka”. Fra denne enkle rota har det vokst en rekke varianter, og logikken bak hver og en av dem er det enkelt å gjøre greie for. 

Utviklingen tok to hovedveier. I den ene falt endelsen -a i «eka» bort slik at en satt igjen med “ek”. Den siste lyden ble stemt, og dermed fikk en formen “eg” som vi kjenner fra Vestlandet, men også fra Rana. 

Språklyder som står sist ord, står i en litt utsatt posisjon, og kan noen ganger falle bort. Dette kjenner vi sandnessjøe-dialekten der en ikke sier “å spise”, men “å spis” og ikke “to bøtter”, men “to bøtte”. På samme måte forsvant den siste g’en i “eg”, og dermed fikk vi “e”, formen som mange av leserne av Helgelands Blad bruker til vanlig. 

Lenger nord fikk e’en i “eg” en åpnere uttale slik at at “eg” ble til “æg”, som en finner i Ofoten. Igjen var g’en i en usatt posisjon og det utviklet seg en “æ”, som en finner i Bodø og flere andre steder

Lenger sør ble vokalen i “eg” endret til en diftong, resultatet ble “eig” som en finner i noen trønderske dialekter.. Enda lenger sør ble uttalen av “eg” trangere, og når g’en falt bort, fikk en “i” – “som i Røkke og i”

På Østlandet hoppet a’en i “eka” framover. Resultatet ble “eak”, og dette ble utgangspunktet for “jak” som ble til svensk “jag”. I svensk faller g’en bort i mange dialekter og en sitter igjen med “ja”. 

I Norge ble vokalen i “jag”, påvirket av j’en slik at uttalen ble mer fremre. Resultatet ble “jeg”. Østlandsk uttale av ord som “tegne, regne” inneholder en diftong. Man sier “tæine, ræine”. Den endrede uttalen av g’en skyldes påvirkning fra dansk, og dette gir uttalen “jei” som også har en åpnere vokal – “jæi”. 

Underveis ble g’en svekket, eller så ble diftongen ble forenklet. Dermed gikk “jei, jæi” over til å lyde som “je” og “jæ”, som er former en finner på Østlandet.

Ikke noe hokuspokus bak dette, men kun vanlig lydendringer.

Publisert i Helgelands Blad 6. mars 2023

Mer om hannj/ho foran navn

Vi har tidligere vært innom bruken av “hannj, ho” foran navn i ytringer som “hannj Arne og ho Liv”. Det regnes fremdeles til basis repertoaret i den lokale dialekten. Denne uttrykksmåten er egentlig en ganske finmasket mekanisme som gir flere språlige muligheter. Hvis jeg stiller spørsmålet “Kjennj du’n Arne?” får jeg samtidig (gjennom den enkle n’en som følger etter “du”) uttrykt at jeg faktisk kjenner ham, og nå vil jeg vite om du gjør det.

 Hvis jeg heller spør med et “hannj” foran navnet: “Kjennj du hannj Arne”, er det mer uklart om jeg kjenner ham. Her vil intonasjonen være med på avklare det. Leseren kan jo prøve å veksle mellom sterkt og så svakt trykk på “kjennj” for å finne fram til om det skjer noen betydningsendring.

Det finnes også et alternativ til. Hvis jeg spør “Kjennj du hannj dærre Arne?” er det plutselig klart at jeg ikke kjenner ham. I tillegg får jeg uttrykt at jeg ikke har et helt positivt inntrykk av fyren heller. Ordet “dærre” gir i slike konstruksjoner også en nedsettende karakteristikk. 

Vi ser altså at en med enkle språklige hjelpemidler kan signalisere avstand til den en omtaler. “-n” viser bekjentskap og nærhet, mens “hannj dærre” signaliserer fravær av bekjentskap.

I den forrige artikkelen om dette ble “hannj/ho” foran navn kalt prepropriell artikkel. “Pre-” indikerer at det er noe som er stilt foran, “propriell” kommer fra det latinske ordet “proprium” som betyr egennavn. “Artikkel” viser at ordene har samme funksjon som ordene “den, det”, altså et ord som er med på å peke ut en gjenstand, eller i dette tilfellet en person eller et navngitt dyr. 

Det motsatte av “pre-” (foran) er “post” (bak) og dermed kan en spørre om det finnes postproprielle artikler. Og svaret er “ja”. Dette er noe bergensere kan utnytte i sin dialekt. Der snakker de om “Per’en og Jack’en”. Vi ser at navnene behandles som vanlige substantiv, “bilen” og “Per’en” har samme endelse.            

Dette er en form som signaliserer nærhet og bekjentskap og dermed en uttrykksmåte en bare bruker når en omtaler nære og gode venner.

Publisert i Helgelands Blad 27. februar 2023

Fortid – nåtid – framtid

Fortid – nåtid – framtid”Nåtid, fortid, framtid” var sentrale begreper i ”Øving gjør mester”, min første grammatikkbok på folkeskolen. Plutselig ble nye sider ved språket avdekket.. Beskrivelsen av verbene var enkel: Nåtid brukes om hendelser som skjer nå, fortid om hendelser som har skjedd, og fremtid om noe som skal skje. Senere lærte jeg benevnelsene presens, preteritum og futurum.

Regelverket var nok for enkelt beskrevet. Hendelser knyttes riktignok til fortid, nåtid eller fremtid, men dette reflekteres ikke alltid i verbets form på den enkle måten som er beskrevet ovenfor. Da jeg var på besøk hos hos tante, sa jeg: ”Det var gode boller, og kakaoen smakte godt”. Jeg spiste samtidig som jeg sa dette, men verbet ble stod helt naturlig i preteritum. Tante ble informert om min første store reise: ”Jeg reiser til Mo neste uke for å besøke pappa.” Hun reflekterte ikke over bruken av presensformen “reiser” til tross for at det var snakk om fremtiden (som ble tatt vare på av en annen del av ytringen, nemlig ”neste uke”)..

I tillegg til nåtid og framtid, kan presens peke på hendelser som fant sted i fortid. I spennende cowboybøker med handling fra 1850-tallet kunne jeg lese setninger som ”Han sparker inn døren og stormer inn i rommet, spenner hanen og …”. Hendelser hundre år før lesetidspunktet beskrives altså i presens. Det er dette vi kaller historisk presens.

Av og til var vi på kaia for å se på båtene. Trafikkselskapet hadde flere ruter. Ofte måtte en spørre en sjauer om neste anløp. Hvis en ikke fulgte med på svaret, måtte det spørres en gang til: ”Når var det Tomma kom, sa du?”. ”Om 20 minutter”, kunne svaret være. Til tross for at spørsmålet inneholdt fortidsformen “var”, som er fortid, viste svaret til sjaueren at han forstod at det var snakk om neste anløp, ikke forrige.

Presens brukes altså om fortid, nåtid og framtid. Det samme gjelder preteritum. Bare futurum, som egentlig ikke har en egen form på norsk, men som er dannet av presens+ infinitiv, har et snevrere bruksområde når det gjelder plassering på tidsskalaen. På den annen side åpner de ulike hjelpeverbene “kan, vil, må, skal” andre språklige muligheter.

”Øving gjør mester” lærte meg mye, men da jeg var ferdig med den, skjønte jeg ennå ikke at vi folkeskolelever på egen hånd hadde tilegnet oss en språklig kompetanse som gikk langt utover det som den læreboka beskrev. Den norske referansegrammatikken som kom i 1997 beskriver en litt større del av denne kompetansen. Men den boka er på over 1200 sider.

Publisert i Helgelands Blad 20. februar 2023

Jeg, du, vi, man, han

Det er mye sport på TV for tida, og mange spørsmål rettes til utøverne knyttet til deres suksess eller fiasko. De svarer etter beste evne, men til tross for at spørsmålene er personlige med eksplisitt bruk av ordet «du», er det et fåtall av intervjuobjektene som sier noe om seg selv ved å bruke «jeg» eller ulike dialektale former.

De fleste foretrekker å vise til seg selv på andre måter enn ved et «jeg». Mange bruker «du» som i «Du blir jo sliten etter hvert». En tredje måte er å bruke «man» eller «en»: «Man/en blir jo sliten etter hvert.»

En annen arena hvor «jeg/meg» byttes ut, er den familiære.”Her er selvsagt bruken av “jeg” vanlig. I tillegg til jeg kan en bruke slektkapsbetegnelser når en skal omtale seg selv, men dette kan bare skje i samtale med små barn:

– «Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel.»

– Gå til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante.»

Ikke alle slektskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. For meg er ord som «bror» og «søster» i gråsonen. Jeg kan ikke bruke dem i setninger av typen «Kom til … «. Det er nok heller ikke mulig å si «Kom til søskenbarn, fetter, kusine».

Når kan man slutte å benevne seg slik i familien? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å «hjelpe pappa med PC’en», er det vel lite sannsynlig at 30-åringen vil dra til den som kom med anmodningen, nemlig 30-åringens far. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for «pappa» i en slik sammenheng.

Publisert i Helgelands Blad 13. februar 2023

Ja på innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjoneres den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for alle språk, deriblant norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Mens vi i orsk knytter innpustet til et “ja”, finner man i Nord-Sverige en lyd som ligner på den en lager når en super varm kaffe. Lyden avsluttes med at leppene lukkes. Lyden av dette kan ligne på ordet “supp”. 

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.

Publisert i Helgeelands Blad. 6. februar 2023