Dativ

Min første observasjon av språk må ha skjedd like etter at jeg begynte på skolen. Jeg lekte sammen med bestekameraten min, og vi trengte en bil. “Den står på stuen”, sa han, og det var da jeg stusset. “På stuen?” Jeg ville ha sagt “på stuæ” eller “på stuo”, men han valgte en “-en”-endelse på ordet. Var han begynt å snakke fint, eller? Jeg visste jo at mange ordene vi brukte i Matstia hadde helt annen form enn dem som ble lest fra eventyrbøker og sagt i radioen.

Utsagnet hans må ha gjort inntrykk, for da jeg begynte å studere språk mange år senere, dukket ordet opp, og da var det enkelt å si hva som hadde skjedd. Stikkordet er kasus. Kort sagt kan en si at dette er et system som gir ord form avhengig av hvilken rolle de har i setningen. Det er kasus som ligger bak formene “jeg/meg, du/deg, vi/oss” og så videre. 

I norrønt var det fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det meste av dem er borte, men vi har arvet noe faste uttrykk som “til fjells, til skogs” der den siste s-en er en rest av genitiv. Dette er veldig gamle uttrykk. Kasus ikke produktivt lenger. Ingen vil finne på å si at noen er “til sydens” eller “til strands” i dag. Gamle dativformer finner en også. Uttrykkene “av gårde, til stede” er eksempler på det. Det er den siste e-en som viser dativ.

Kompisen min brukte formen “i stuen”. Dette er også en dativ, og dativen indikerer at noe befinner seg et sted, en såkalt påstedsdativ Dette er fremdeles levende i noen få dialekter, men på Helgeland har vi bare nedarvede former igjen. 

Det litt pussige med dativen er at når en lager dativ av hankjønnsord, legger en til bestemthetsendelsen fra hunkjønn. Det heter “en bakke – bakken”, men dativen finner en æ-lyden fra hunkjønn: “hannj va i bakkæ”. I dag vil man si “han va i bakken”. I hunkjønn låner man inn bestemthetssendelsen fra hankjønn: “i myren, i fjæren”, og dagens former er “i myræ, i fjæro”. Og det var her jeg ble lurt. Jeg trodde at “-en” i” stuen” var hankjønnsendelsen er finner i for eksempel “bilen”, mens det egentlig var dativendelsen. Slik sluttet jeg meg feilaktig til at vennen min måtte ha sluttet å bruke den lokale uttrykksmåten “ei stuæ – stuo”, og hadde gått over til det langt mer mondene “en stue – stuen”. 

Publisert i Helgelands Blad 30. januar 2023