Å skrive på Dønna-dialekt

320xI 2013 gav Roy Jakobsen ut romanen «De usynlige», en beretning om fattigfolk på ei lita øy på Helgelandskysten. Boka ble svært godt mottatt. Dette er «rett og slett en fantastisk roman», skrev Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Marta Norheim i NRK kaller den «ei uvanleg fengslande og viktig bok». Pål Gerhard Olsen i Aftenposten sier at dette er «skjønnlitteratur av høy klasse» og «en utkantskildring av de sjeldne». Kritikerne er altså enige, og allerede før jul i 2013 passerte opplaget 100000.

For å gi handlingen lokal koloritt, lar forfatteren de fem hovedpersonene framføre sine replikker dialekt. Handlingen er lagt til Barrøy, ei fiktiv øy på Helgelandskysten. I Bokprogrammet ( NRK1 08.10.2013) blir seerne med forfatteren nordover der moren kom fra. nærmere bestemt øya Dønna.  Jacobsen har god kjennskap til øya og han «stjeler historiene» til folk han har kjent, sier han til NRK. Med dette som utgangspunkt  har jeg sett på hvordan dialekten kommer til uttrykk i boka. Denne problemstillingen har jeg nærmet meg på to måter:

 

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Å skrive på en gitt dialekt må innebære at en forsøker å gi gode skriftlig uttrykk for lokal uttale. Dersom det ikke finnes en etablert ortografi for den aktuelle dialekten, må en skape sin eget skriftlige uttrykk slik Alf Prøysen har gjort det for Ringsakerdialekten. Prøysen tilnærming kommenteres av Kristin Fridtun i Språkteigen 13.0.7.2014. Et slikt prosjekt er ikke uproblematisk. Hvor nært skal en legge seg til den lokale dialekten, og hvilken rolle skal etablert ortografi (bokmål, nynorsk) spille? I den videre diskusjonen vil jeg la tegnene < > omslutte bokstaver, / / omslutter språklyder og » » omslutter ord, som i setningen:  I ordet «kjem» skal bokstaven <e> uttales /æ/.

 

Jacobsen må forholde seg til begge punktene allerede i den første replikken på romanens første side (s. 5): «Jasså, det kjem fintfolk?» Ordformen «jasså» avspeiler den lokale uttalen godt. Bruken av dobbelt konsonant indikerer at ordet uttales med kort /a/, og at det har trykk på første stavelse – «JASSå». Ordet «det» er mer problematisk ettersom den lokale uttalen er «dæ». Det skriftlige uttrykket «kjem» inviterer til en uttale med /e/. Den lokale uttalen er «kjæm». På side 81 skriver han imidlertid «kjæm», så dette framstår som inkonsekvent.

Bindingen til normalortografien kommer til uttrykk gjennom bruken av en enkelt «m» i slutten av ordet. Siden vokalen er kort, er grunnregelen at det skal være dobbelt konsonant – «kjæmm» –  men siden denne regelen ikke gjelder for «m» i norsk, følger Jacobsen regelen.  «Fintfolk» er gjengitt etter normalortografi. Den jevne leser vil uttale siste del «folk» med «å-lyd», dermed velges formen «fålk» bort. På Dønna vil l’en i dette ordet uttales som «tjukk l» (la oss bruke symbolet < ʟ > for denne lyden), noe som vil gi formen «foʟk» eller «fåʟk». Skiftet fra <o> til <å> er ellers parallelt med skiftet fra <e> til <æ> i «kjem → kjæm». Ut fra denne korte drøftingen skulle en mer dialektnær framstilling av utsagnet

«Jasså, det kjem fintfolk?»

vært enten den mer moderate : «Jasså, dæ kjæm fintfolk?»

eller en mer lydnær (og dermed mer avstikkende) form: «Jasså, dæ kjæmm fintfåʟk?»

Den neste replikken (s. 6)  er:

«Kain du sei me, kor lite det e, main kain knapt sjå husan».

Bortsett fra formen «det» som er kommentert ovenfor, ser dette ut til å være god Dønna-dialekt. Ord som «kain, main» er et forsøk på å avspeile palatal uttale av n-lyden i «kan, man»; formen «me» representerer det som i bokmål og nynorsk er «meg», «e» er helgelandsk for «er»; «husan» er flertall bestemt – «husene» – der den siste e’en ikke uttales. Det finnes ingen etablert form for hvordan en skal skrive palatale lyder. Ordformen «kain» er i andre sammenhenger observert skrevet som

”kajn, kanj, kannj, kanjn, kajnn, kainn, kai’n, kainnj, kainjn».

Jacobsen velger også å følge normalortografien ved å la ordet ende på én konsonant. (Ord som «man, vil, skal» følger ikke hovedregelen i norsk. De uttales på samme måte som «mann, vill, skall» og burde også vært skrevet slik dersom prinsippene for forhold mellom tale og tegn hadde vært fulgt mer strengt.)

I dialektal skrift er jeg tilhenger av å bruke bokstaven <j> framfor <i>. Når ord som «vinn» finn» uttales med palatal lyd til slutt, vil ordene skrives som «viinn, fiinn» dersom en følger Jacobsens ortografi. Den første i’en uttrykker vokalen i ordet, den andre brukes for å uttrykke palatal «n». Former som «vijnn, fijnn» eller «vinnj, finnj» er bedre synes jeg. At dette kan gå riktig galt, ser en av formen «goidt» (s.53). Ordet uttales med tre språklyder. Den siste er samme lyd som den en finner i den trønderske varianten av «ikke» ( ofte skrevet «itj»). Ordet burde nok ha vært skrevet «gojtt» («gojdt»?), evt. «gåjtt», men dette er former som ligger et godt stykke unna det som er vanlig rettskrivning – «godt». Dette er kanskje grunnen til at Jacobsen velger sin egen form.

Den neste replikken er

«Å, æ kain no sjå de.» 

Her introduseres en ordform som ikke finnes på Dønna. Det som på bokmål heter «jeg», har formen «e» på Dønna, «ikke «æ».  Den siste formen, «æ», finner en lenger nord i fylket, og dette er et av hyppigst kjennetegnene når en skal skille «sørlige» nordlendinger, fra de «nordlige». Jacobsen er ikke konsekvent her. På side 7 bruker han imidlertid  formen «e»: «No ser e pinadø også prest’gården». I all hovedsak er det formen «æ» som brukes i boka. Senere dukker formen «dæ» («deg») opp der den lokale dialekten har «de», uttalt med /e/.  For en leser med lokal tilknytning fører dette til at handlingen legges til mer nordlige deler av Nordland.

Formen «sjå» er i samsvar med dialekten, men på side 7 brukes han presensformen «sjer». Den finnes ikke på Dønna etter det jeg vet.  Formen «de» representerer pronomenet (3. person flertall) og samsvarer med bokmålsformen og uttalen av den. En mer dialektnær versjon av denne replikken kunne ha vært.

 «Å, e kajnn no sjå di.» 

Et spesielt lokalt trekk kommer til uttrykk i neste replikk på samme side:

«Ja. Dogger ha no aildri vørri her før.».

«Dogger» representerer uttalen av ordet «dokker» («dere»). Formen bidrar til et dialektskille på Dønna idet det på deler av øya også brukes «dokker». De fleste norske dialektene har skille mellom /k/ og /ɡ/. PÅ deler av Dønna finnes en tredje lyd som er en mellomting mellom disse. For utenforstående oppfattes den ofte som en g-lyd, og det er trolig grunnen til at Jacobsen velger å bruke bokstaven <g>. Skulle en skille de tre lyden fra hverandre, måtte en ha tre bokstaver, f.eks. < k, g, ɢ>.

Ofte finner en presens av verb uttalt uten /r/, som her hvor «har» gjengis som «ha». Jacobsen er inkonsekvent i markeringen av dette.  Noen ganger skriver han <ha> andre ganger <ha’>, gjerne på samme side. Apostrofen skal indikerer at det er en språklyd som ikke er uttalt. Også i andre ord brukes apostof på samme måte, og også her er det vakling: «a» heter det på side 14, men «av» på side 235. Han skriver et sted «… tru’ du på Gud?» I presens av dette verbet skal det nok være en /r/ her, og den vil smelte sammen med d’en til en såkalt retrofleks lyd (hvis en imiterer østlendinger og sier «har du», uttales det ikke noen /r/, /r/+/d/ smelter sammen til en d-aktig lyd uttalt med tungespissen bøyd opp og bakover). Det samme skjer på Dønna. Bruken av apostrof framstår altså som inkonsekvent og til tider gir den uønskede effekter.

Ordformen «vørri» har jeg aldri hørt uttalt med /i/ til slutt. Jeg vil anta at den faktiske uttalen er «vørre».

På side 7 finner en også formen «blankstilla». Siste del uttale med palatal «l», men siden Jacobsen har valgt å bruke <i> som grafisk uttrykk for palataler, ville han ha fått den litt rare formen «blankstiilla». Den unngår han, dermed ser ordet ut som om det ikke uttale med palatal l. Dønna ligger i søndre del av Nordland, og er særtrekk ved substantivbøyningen her, er at hunkjønnsord ender på «-æ» i bestemt form entall. Lenger nord i fylket (og videre nordover) ender de samme ordene på «-a». Dette er også et trekk som sterkt bidrar til å markere en persons herkomst. Ordet «blankstilla» skal uttales med «-æ» til slutt, og siden jeg velger <j> som uttrykk for palatal lyd, blir formen «blankstijllæ». (Ønsker en å markere tjukk l, blir formen «bʟankstijllæ».)

«Ho gjær då vel dæ.»

sier Maria på side 7.  Her ser en at Jacobsen velger å skriver «gjær» og ikke «gjer» (jf. «kjem/kjæm) ovenfor. Han holder seg imidlertid når normalortografien ved å skrive «gj-» først i ordet. Ordet uttales uten «g» og kunne ha vært skrevet «jær». Senere (s. 28) dukker imidlertid formen «gjer» opp». Jacobsen er altså mer eller mindre lydnær i sin skriftlige framstilling. Et eksempel på mer lydnær skrift finner en i formen «kjerska». Ordet fjerner seg fra dialekten ved å ikke ende på «-æ» som det brude ha gjort:  » kjerska – kjerskæ», men det nærmer seg dialekten ved at lyden før k’en er en sj-lyd og ikke en /r/. Ordet uttales faktisk «kjerskæ» lokalt (en alternativ, men mindre heldig skrivemåte ville være «kjesjkæ»). På s. 222 finner en formen «hæsskuk-arbei», Her er en stum konsonant strøket, noe som ellers er unngått de fleste andre steder hvor det er mulig.

Jacobsen bruker to bøyningsformer for hunkjønnsord. Dette er i samsvar med dialekten. Svake hunkjønnsord (de som ender på en trykksvak /æ/ i ubestemt form) får «-o» i bestemt form: «ei kveitæ → kveito» (s. 24), «ei prammæ (= en pram) – prammo» (s. 188), men sterke hunkjønnsord (de som ender på konsonant eller trykksterk vokal» får «-a»: «ei gammelrogn – gammelrogna» (s. 53). Denne siste formen er ikke i samsvar med Dønna-målet. Der vil det hete «ei gammelrogn – gammelrognæ». Han tar et steg mot Dønna-dialekten («kveito») og et sted bort fra den («rogna»).

Jacobsen bruker heller ikke «-æ» i svake verb av 1. klasse. Der han skriver «kauka», har Dønnadialekten «kaukæ». (Igjen ser den lokalkjente leseren at det er mer nordlige former som blir brukt.)

Jacobsen bruker en rekke særpregede dialektord:  «Dar» for «der (s.7), «svang» for «sulten» (s. 14), «gørråt» for «slimete» (s.14), «haurt» for «hørt» (s. 132), «hut» (s. 138), «bi» (s. 174), «puskåt» (s. 199). Han bruker også nordnorsk ordstilling i den spørsmål med spørreord: «Ka det derran e?»  (Hva det der er? > «Hva er det der?»). På den annen side bruker han ordformer som jeg ikke ville forvente å finne, som  «å le» den jeg heller ville bruke «å flir»:

«Du ler no a ailt» > «Du fliræ no a ajllt»

Formen «forstår»  heter nok heller «førstår» på Dønna, og formen «sjøll» peker nordover. På Dønna sier en «sjøl» med tjukk l og lang vokal: «sjøʟ».

Denne gjennomgangen gir et tverrsnitt av hvordan Jacobsen framstiller en dialekt i skrift. Eksemplene er langt flere enn de som er vist ovenfor, men i stort har jeg pekt på forhold som jeg mener er problematiske i framstillingen. Innledningsvis ble det stilt to spørsmål om framstillingen av dialekten i boka. Oppsummeringsvis gir jeg korte svar på begge:

1. Hvordan gjengir Jacobsen den lokale dialekten. Bruker han korrekte dialektformer?

Svaret er «tja…». En leser som ikke har direkte kjennskap til Dønna-dialekten, vil plassere handlingen i Nord-Norge et sted. Lesere med kunnskap om nordnorske dialekter vil se at forfatteren delvis bruker former som har sin hjemstavn på Dønna, og delvis anvender former som hører til lenger nord. Det er spesielt bruken av 1. personsformen «æ» for «e» og endelsen «-a» for «-æ» i svake verb og i sterke hunkjønnsord som bidrar til dette inntrykket. Jeg hadde ønsket mer Dønna-koloritt.

2. Hvordan framstiller dialektale trekk ortografisk?

Gjennomgangen viser at Jacobsen ikke er konsekvent. Et og samme ord skrives på flere måter (kjem, kjæm). Konvensjonen som brukes for å uttrykke palatale lyder er ikke heldig. Den er heller ikke konsekvent i og med at ord med <i> ikke får den aktuelle formen.  (Dette temaet har vært behandlet i et tidligere blogginnlegg.) Forhold knyttet til såkalte stumme bokstaver  og bruk av apostrof for bortfalte lyder burde også ha vært bedre avklart.

Slik jeg ser det, hadde det vært ønskelig at forfatteren/forlaget hadde brukt mer på disse formelle sidene. Det ville ha gjort romanen mer helstøpt (og iallfall ville jeg ha sluppet å ergre meg over løsningene som er valgt). Romanen som sådan vil jeg anbefale varmt. Når den er gjennomlest, kan en ta for seg fortsettelsen av historien. Den følger i «Seierherrene», som kom i 1991. Den dialektinteresserte leseren kan selv analysere språkmaterialet der.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

3 Responses to Å skrive på Dønna-dialekt

  1. Marit Olave Riis-Johansen sier:

    Dette var interessant, Olaf! Nesten rart at de ikke har korrekturlest bedre, det må jo være vanskelig for forfatteren å få dette konsekvent, og dermed desto bedre grunn for korrekturlesing? Valget av æ i stedet for e som personlig pronomen må vel være bevisst av han, men lurer på hvorfor han har valgt det. Jeg har hørt veldig fine ting om boka, og håper ikke din gjennomgang gjør at jeg mister fokus…

    Jeg hørte en gang en interessant diskusjon om dialektgjengivelse på radio, med blant annet Anne B Ragde, hvor f.eks. dette med gjengivning av palataler ble diskutert. Etter et kjapt googlesøk, tror jeg det må være dette: http://www.nrk.no/lyd/dialektbruk/218C9B5F805D03A0/emne/poesi/

    Forøvrig kunne din tekst hatt godt av en liten korrekturgjennomgang selv, var en del hermetegn på avveie her og der😉

  2. olafhusby sier:

    Takk for interesse, for tips og for påpekningen om glasshus, Marit. Jeg har gått gjennom teksten en gang til og har luket ut smårusk – det var mer enn hermetegn. Kos deg med boka.

  3. Tilbaketråkk: Ortoepi | Hablablabla

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: