Transkribere, translitterere

Sylfest Lomheims språkspalte i Klassekampen er obligatorisk lesning. 15.01.14 skriver han under overskriften «Tapt i transkribering» om problemer med å gjengi navn i ulike skriftsystem. Dette har vært behandlet i denne bloggen tidligere. Lomheims tar fatt i dette med henvisning til vinter-OL i Сочи  – Sotsji … eller Sochi (engelsk og spansk), Sotji (dansk og svensk), Sotchi (fransk), Sotschi (tysk), Sotši (finsk), Soči (italiensk), Sotxi (katalansk), Soczi (polsk), Szocsi (ungarsk), Soçi (tyrkisk) etc.

Lomheim kaller denne omskrivningen for «transkribering», og han viser til at Språkrådet har fastsatt regler om transkripsjon av kyrillisk og nygresk. I norsk er «transkripsjon» en etablert term for å «overføre tekst i en ny form, enten mellom ulike alfabeter, eller fra muntlig til skriftlig form» (Wikipedia).  Termen har altså to ganske ulike betydninger:

1. Overføring av tale til lydskrift.
2. Overføring av skrift fra ett alfabet til et annet ved å gjengi bokstav for bokstav med tegn fra et annet alfabet. Normalt ønsker en å la de to tegnsettene stå i en 1:1-relasjon, altså at alfabetene motsvarer hverandre tegn for tegn.
3. (Det finnes også en tredje betydning knyttet til musikk og noter, men den lar vi ligge her)

Innenfor fonetikken bruker transkripsjon i den første betydningen. En hører en språklyd, og representerer den aktuelle språklyden med et gitt tegn. For den andre aktiviteten finnes begrepet translitterasjon. Det nevnes i siste setningen i artikkelen på Språkrådets nettsiden. På snl.no finnes translitterasjon som eget oppslag med betydning 2. Ordet er også nevnt under transkripsjon.

Jeg ser gjerne at disse to begrepene holdes fra hverandre, og understreker det på forelesninger og kurs. Transkripsjon er nedtegnelse av lyder, translitterasjon er overføring fra et skriftsystem til et annet.Dette er to ganske forskjellige operasjoner.

Nok om det. Når begynner en å translittere? I utgangspunktet skjer det når en skifter en skrifter ut et tegn med et annet, som når Göteborg blir Gøteborg. Her er overgangen så liten at en knapt legger merke til den, og det er kanskje bare nerder som vil problematisere det som skjer her.

Lomheim viser til polsk og påpeker at overgangen fra polsk til norsk er uproblematisk:

«Frå polsk treng me derimot ikkje reglar, for i Polen nyttar dei vårt alfabet, det latinske. Det forklarer kvifor me skriv Warszawa, som er slik polakkane skriv hovudstadsnamnet sitt, endå me uttaler namnet ’varsjava’. Det er tilnærma likt det dei seier på polsk. Hadde polakkane nytta det kyrilliske alfabetet, ville truleg den transkriberte forma på norsk nettopp ha vorte Varsjava.»

Det er interessant at Lomheim viser til polsk, men han underslår en del opplysninger om det polske alfabetet. Innspillet hans gir imidlertid en anledning til å peke på en praksis som ikke gir et helt god resultat. Han sier jo: «Frå polsk treng me […] ikkje reglar». Altså: Flytt bokstavene fra polsk til norsk.

Det polske alfabetet har følgende tegn:

A Ą B C Ć D E Ę F G H I J K L Ł M N Ń O Ó P R S Ś T U W Y Z Ź Ż

a ą b c ć d e ę f g h i j k l ł m n ń o ó p r s ś t u w y z ź ż

Som en ser er det flere av tegnene som i form skiller seg fra norsk. jeg tenker på bokstavene < ą ć ę ł ń ó ś ź ż >. De representerer lydene

• ą – /ɔ̃/
• ć – /ʨ̑/
• ę – /ɛ̃/
• ł – /w/
• ń – /ɲ̟/
• ó – /u/ (norsk o-lyd, bokstaven <o> representerer å-lyden)
• ś – /ɕ/
• ź – /ʑ/
• ż – /ʐ/

I tillegg er det slik at et og samme tegn representerer ulike lyder på norsk og polsk. Lydverdien til <o> er nevnt ovenfor, andre eksempler på ulikheter er <c> som står for sekvensen /ts/, <h> som representerer  ch-lyden i «Bach», <y> som har lydverdien /ɨ/ og <z> som står for en stemt s – /z/. Dette skulle være nok til at en heller ville presentere en translitterasjon som tok bedre vare på den polske uttalen av ordene som bokstavene brukes i. Jeg kan gjerne ønske det, men det er nok i seineste laget å kreve det.

Lomheims oppskrift medfører at translitterasjonen fra polsk ser grei ut på papiret. Lech Wałęsa var president i Polen 1990-1995, og av de aller fleste i Norge ble han i skrift omtalt som «Walesa». Lesemåten var «Valesa» med trykk på nest siste stavelse. Dette er et rimelig resultat når sekvensen <łę> estattes med <le>. Den polske uttalen er /vaˈwɛ̃sa/. Gjengitt i en form noe tilpasset norsk skulle resultatet bli omtrent /vaoˈensa/ i den grad en nasalisert «e» kan gjengis som «en». Siden navnet opprinnelig er skrevet med latinske bokstaver, velger man altså på norsk (og andre vestlige språk iallfall)  å stryke «krusedullene» på (de ellers kjente) bokstavene , og da ender en med en uttale som kan ligge langt fra den originale. Det er ikke umulig at navnet Wałęsa hadde fått en annen skriftlig utforming på norsk hvis det hadde vært snakk om en russer.

Det skulle være ganske tydelig at arbeidet med overføring av ordformer fra et alfabet til et annet er ganske forskjellig fra en nedtegning av språklydene en hører («transkripsjon). Det er derfor ville jeg foretrekke å benevne prosessen ovenfor som translitterasjon.

En litt pussig sak til: Bokmålsordboka viser at «transkribere» har en alternativ  skriftlig form» transskribere», det samme har «transkripsjon»: «transskripsjon». En kan altså velge om en vil bruke én eller to s’er. Nynorskordboka har denne valgmuligheten bare for «transkripsjon/transskripsjon». Det er litt merkelig. Ordene er jo sammensatt av «trans + skribere» (latin trans– «over»  + scribere «skrive») og «trans + skripsjon». Forenkling av «-ss-» til «-s-» blir litt underlig her. Det er i og for seg ingen regler som tilsier at det skulle skje en forenkling. Opphavet er jo ikke «tran + skribere» og «tran + skripsjon». Ord som «transseksuell, transsibirsk» har bare formen med to s’er. På den annen side er ordboksredaktørene i godt selskap. Søk i engelsk, tysk og franske ordbøker gir former med én «s».

Men: ordnet.dk gir responsen «Der er ingen resultater med “transkription” i Den Danske Ordbog. Måske mente du transskription«.  Svenska Akademins ordlista bruker bare én «s». Bokmål og nynorsk har altså valgt begge variantene.

For øvrig står «translitterasjon» både Bokmålsordboka og Nynorskordboka. Det samme gjelder «translitterere».