Har man sagt A, må man si B

De fleste ord i ordboka lever individuelle liv.  Ved å framstille dem som enkeltstående størrelser skjules det at mange av dem har bestekamerater som de ofte opptrer sammen med. Dette er kjent for alle, og fenomenet finnes i alle språk. Dersom en sier ”hokus” vet en at både ”pokus” og ”filiokus” står på lur. Hvis en møter på ”hytt” er ”pine” like rundt hjørnet. ”Dag og natt” og ”lys og varme” opptrer ofte sammen. Slike samlokaliseringer, kollokasjoner, er bygd opp på ulike måter.

Noen bygger på lydlig fellesskap som i ”hui og hast” der /h/ binder de to sammen gjennom konsonantrim. Andre knyttes sammen gjennom lydrekker. En finner ”i – a” i ”hipp som happ” og ”dill dall”. Betydningsmessige forhold knytter sammen ”konge og dronning” og ”foreldre og barn”.

Blant tallene finner en et komplisert system. Leseren kjenner det sikkert uten kanskje å ha tenkt over det.

Små mengder kan anslås ved hjelp av to nærliggende tall: ”Jeg fant to-tre liter bær.” For store tall er dette ikke mulig: ”Det var 623-624 personer om bord på båten.”

Med litt større tall kan en hoppe to enheter: ”Det var 8-10 til stede”. Det ser ut til å være vanskelig å gjøre dette med tall større en 20. En må alltid starte med partall.

Når første tall er 10, kan en gjøre større sprang. Her legger en på fem om gangen (ikke tre, pussig nok). Dette kan en gjøre opp til 100. En må starte med tall som kan deles på fem.

Fra 20 av kan en foreta økninger på 10: ”Det kommer vel 20-30 stykker på festen”. Dette går også bra opp til 100.

Neste sprang foretas i enheter på 50: ”Det var 150-200 tilskuere på kampen.”

Neste intervall er på 100. Siden en her teller hundrer ett for ett, brukes reglene som gjaldt for de minste tallene.

Deretter kommer sprang på 500, men disse uttrykkes som halve tusen: ”fem og et halvt – seks tusen”. Leseren kan selv sjekke hva som skjer fra 1000 og større tall.

Dette komplekse systemet tilegner vi oss gjennom omgang med talespråket fra ung alder. Hvor mange ganger må en høre kollokasjonene gjentatt før de sitter? Helt sikkert mer enn 7-9 ganger. Kanskje så mange som 14-19 eller 42-52?

Reklamer

Grassalt

«Vi gleder oss grassalt», stod det i tekstmeldingen, og det var sikkert sant. Avsenderen var en norsklærer som sikkert ikke hadde sjekket ordboka skikkelig. Ordet som vedkommende ønsket å bruker, var trolig «grassat», men av en eller annen grunn var det en «l> for mye i slutten av ordet. Kanskje har vedkommende assosiert ordet med en annen ordform, «kolossalt», og ut fra grunnformen der, «kolossal» utleder formen «grassal» som i sin tur gir adverbet «grassalt».

«Grassat», som oftest uttales med trykk på siste stavelse – /ɡrɑˈsːɑt/ – har kommet til norsk gjennom lavtysk. Det latinske opphavet grassari betyr ifølge caplex.no «gå, fare fram». På norsk har «grassat» betydningen «vill, voldsom, tøylesløs».

Da jeg som barn var i vill og tøylesløs lek med andre andre gutter, og herjet og raste rundt, kunne det hende at de voksne sa «No må dåkker ikkje grasser sånn». Det var altså en oppfordring om å dempe seg. Vi måtte ikke «grassere», som verbet heter på bokmål. Dette verbet har direkte forbindelse med «grassat». Infinitivsformen på bokmål har etter ordbøkene uttalen /ɡrɑˈseːre/. Uttalen  i Sandnessjøen var forskjellig. For det første ble ikke den siste e’en uttalt på grunn av den sedvanlige apokopen, det vil si bortfall av «e» i denne posisjonen. Det heter jo «å skriv, å snakk», ikke «å skrive, å snakke» i denne dialekten. I tillegg har ordet fått trykk på første stavelse, og også tonelag 2 – /2ɡrɑsːer/.

Dermed har ikke ordet lenger samme trykkmønster som «banan», dvs slik ordboksformen oppgir med trykk på siste stavelse. Trykkmønsteret ligner heller på «bakken». Denne tilpasningen til norsk mønster, altså trykk på første stavelse,  er kanskje en indikasjon på at ordet kom inn i norsk for lang tid siden og slik kan regnes som vel etablert.