Katafor

Det har vært vanlig i mange år: En nyhet introduseres uten at nyhetsreporteren sier hvem det dreier seg om:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum.»

Hva vet vi om denne personen? I prinsippet to ting: Det handler trolig om en kvinne fra teateret.  Til slutt avslører journalisten navnet:

«I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.»

Hvorfor presenteres personen slik? Målet er trolig å sette seeren/lytteren på pinebenken, det vil si at det skapes litt spenning: Hvem kan det være snakk om?

Den retoriske figuren ovenfor kalles en katafor. Først kommer pronomenet som peker mot noe som kommer senere i teksten. Pronomenet er gjerne gjentatt flere ganger, kanskje introduseres andre hint (substantiv for eksempel), og deretter følger ordet som pronomenet refererer til, selve referansen, i dette tilfelles «Tupsy Lang»:

«Hun har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har Tupsy Lang forberedt sin nye arena.

Det er ikke så ofte at å observere kataforer i vanlig dagligtale. Der finner man heller en annen retorisk figur, anaforen. Når den brukes, introduseres personen først, og deretter refereres det til personen ved hjelp av pronomener (eller andre ord). Teksten ovenfor ville da se slik ut:

«Tupsy Lang har vært en sentral person i norsk teaterliv i mange år, men nå beveger hun seg inn på et felt som kanskje vil overraske hennes publikum. I et halvt år har hun forberedt sin nye arena.«

Anaforen peker altså bakover i teksten, til noe som har vært introdusert tidligere. Kataforen peker framover i teksten, til noe som identifiseres senere. Når et «hun» eller «han» brukes kataforisk, må man vente på hvem det er snakk om. Når anaforen brukes, vet man det allerede.

Hvor stor avstand kan det være mellom kataforen og referansen? En mulig norsk rekord finnes i Jon Michelets bok «Den gule djevels by», som starter slik: 

«Vilhelm Thygesen var inne i det store hodet hennes

I slutten av boka, 301 sider senere, kommer svaret i form av et sitat fra boka Brendan Behan’s New York

Jeg blir helt gær’n av å tenke på den sjansen jeg gikk glipp av da jeg ikke klatret opp inni henne, opp i hodet på dama, selv om jeg bare hadde gjort detfor å kunne si at jeg har vært inni Frihetsstatuen.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: