ja

Jeg har hørt dette mange ganger før, men i dag kom det i løpet av kort tid (100 sekunder) så mange eksemplarer av fenomenet at det kan være interessant å se på hva som skjer. Heidi Weng ble intervjuet av NRK etter at hun inntok lederposisjon i Tour de Ski. Intervjuet var i prinsippet som alle andre intervju med idrettsutøvere like etter en konkurranse. Det interessante er at Weng i sine svar bruker «ja» på en bestemt måte. Jeg har også hørt «ja» brukt slik av ulike personer i ulike sammenhenger. Det er altså snakk om et «ja» som settes inn i ytringer uten å ha den bekreftende funksjonen som «ja» har når ordet er et positivt svar på et ja/nei-spørsmål.

Når «ja» brukes slik det er vist nedenfor, har det i tillegg en litt annen uttale enn hva det har som svarord. I alle tilfellene nedenfor er ordet uttalt med kort /a/ – altså /ja/, som er ulik formen en i svarordet «ja», som normalt er uttalt med en lang /a:/ – /ja:/    I tillegg er det slik at «ja» eksemplene nedenfor ikke høres ut til å ha trykk. Utover dette kan uttalen variere litt mer. Hos noen kan «ja» ende med en glottal plosiv [jaʔ] eller være med et tydelig pust mot slutten – [jah]. Intonasjonen og en liten pause markerer tydelig at ordet ikke er knyttet direkte til utsagnet foran som i for eksempel «Den var fin, ja.» Slik jeg prøver å uttrykke dette i skrift, er det heller «Den var fin. Ja«, og da med et kort, trykksvakt /ja/, [jaʔ] eller[jah].

Se på utdragene fra intervjuet med Weng:

  1. … Jeg var ikke så på hugget i starten, og hørte at jeg var mange sekunder bak, og … Ja. Og plutselig tenkte … var det sånn at jeg måtte skjerpe meg litt og fikk opp farta.
  2. … Det her var min desidert beste dag.  Ja. Padling gikk jeg veldig bra, synes jeg, og ble veldig stiv når jeg dobbeldansa, men alle blir stiv så …  Ja. Jeg taper veldig, veldig mye på slutten, og det er egentlig bare nedover, så…
  3. Jeg kan liksom ikke skjønne at jeg gikk så sakte på på slutten heller, så  … Ja. Jeg veit ikke riktig helt.
  4. Selvfølgelig var jeg litt stiv på slutten, men det er vel alle, så jeg … Ja. Jeg kan ikke helt skjønne det.
  5. Det var varmt i sola, og i skyggen var det kaldt, men … Ja. Jeg hadde min desidert beste dag i dag, og … Ja. Litt overraska over at jeg ble slått med så mye på slutten.

Hvilken funksjon har «Ja» her? Det er åpenbart at det ikke er et svarord. En kunne tenke seg at var en parallell til et «eh», dvs. et slags uttrykk for nøling?

Kikker en på hvor «ja» dukker opp (i disse eksemplene), ser en at det opptrer etter konjunksjonene «og, så, men» med unntak av et tilfelle (2.1). Uten at jeg har svar på hva som skjer, vil min hypotese være at «ja» her signaliserer at det etter ordet vil komme en slags oppsummering. Intervjuobjektet kommer med et lengre utsagn, og dette understøttes med en utfyllende kommentar som samtidig uttrykker at «slik er det».

Slik ser jeg det – inntil videre.

Advertisements

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: