Jeg – du – man – pappa

Det er mye sport på TV for tida, og mange spørsmål rettes til utøverne knyttet til deres suksess eller fiasko. De svarer etter beste evne, men til tross for at spørsmålene er personlige med eksplisitt bruk av andrepersonsformen «du», er det et fåtall av intervjuobjektene som sier noe om seg selv ved å bruke «jeg» eller ulike dialektale former.

Mange foretrekker å vise til seg selv på andre måter en ved et «jeg». Mange bruker «du» som i «Du blir jo sliten etter hvert». En tredje måte er å bruke «man» eller «en»: «Man/en blir jo sliten etter hvert.»

En annen arena hvor «jeg/meg» byttes ut, er den familiære. I tillegg til jeg kan en bruke slektkapsbetegnelser, men bare i samtale med små barn:
– «Kom til pappa/far/bestefar/farfar/morfar/oldefar/onkel.»
– «Kom til mamma/mor/bestemor/farmor/mormor/oldemor/tante.»

Ikke alle slektskapsbetegnelser kan brukes som betegnelse på seg selv. For meg er ord som «bror» og «søster» i gråsonen. Jeg kan ikke bruke dem i setninger av typen «Kom til … «. Det er nok heller ikke mulig å si «Kom til søskenbarn, fetter, kusine».

Når man man slutte å benevne seg slik i familien? Vanskelig å si, men dette brukes nok i liten grad etter at barna er begynt på skolen. Dersom en person ber sin 30-årige sønn om å  «hjelpe pappa med PC’en», er det vel lite sannsynlig at 30-åringen vil dra til den som har produsert ytringen, nemlig 30-åringens far. Sannsynligvis vil 30-åringen heller tenke på farfaren, som vil være en mye tydeligere referent for «pappa» i en slik sammenheng.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

One Response to Jeg – du – man – pappa

  1. Marit Olave Riis-Johansen sier:

    Jeg skriver bittelitt om dette i avhandlinga mi (som handler om politiavhør) – en av de avhørte veksler mellom jeg-form, du-form og en-form når hun forteller om overgrepet hun er blitt utsatt for. Hun bruker altså «jeg» når hun forteller om selve overgrepet, men hun bruker «du» og «en» når hun forklarer sin egen reaksjon; for eksempel «for du distanserer deg fra situasjonen» og «en er ikke i situasjonen der og da». Jeg fortolker det som en måte å generalisere på, vise at reaksjonen hun har hatt er noe hun regner for å være vanlig, typisk. Og det er jo en meningsfull måte å veksle mellom jeg og du/man på, tenker jeg, mens sportsintervjuene … tja, det gir kanskje mening at de vil vise at alle andre nok også hadde blitt slitne? Eller? Jeg vel egentlig mest at det er en uvane.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: