Visste du at du visste dette?

Vi har tidligere sett på adjektivbøyning i norsk og de mange snubletrådene som er der. Adjektivene er knyttet til substantiv. Det er en «sterk» ordklasse som påvirker formen til ord som tilhører andre ordklasser. Substantivets kjønn, tall og bestemthetsform  bestemmer adjektivets form. Dette er tidligere beskrevet på denne bloggen.

Substantiv styrer også pronomen. Snakker vi om «kongen» må vi bruke «han» i setninger som

  • «Kongen skal på seiltur igjen. Han er sannelig i god form.»

Er det snakk om dronningen, må «hun» brukes:

  • «Dronningen skal på fjelltur igjen. Hun er sannelig i god form.»

Og er det begge, brukes «de»:

  • «Kongen og dronningen skal på tur igjen. De er sannelig i god form.»

Er det noe som er ikke-person, brukes «den» hvis substantivet er hankjønn eller hunkjønn, og «det» hvis det er intetkjønn.

  • Bilen er ny. Jeg kjøpte den i fjor.
  • Huset er nytt. Det ble bygd i fjor

For ikke-personer brukes også «de» i flertall».

  • Husene er så gamle at de burde rives.

Dette ser ganske greit og gjennomsiktig ut for oss. Vi som kan norsk fra barnsben av følger reglene uten å tenke oss om:

  • Bruk «han» når pronomenet viser til en person av biologisk hankjønn
  • Bruk «hun» når pronomenet viser til en person av biologisk hunkjønn
  • Bruk «den» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn og hunkjønn
  • Bruk «det» når pronomenet viser til en ikke-person av grammatisk hankjønn
  • Bruk «de» når pronomenet viser til et flertall personer/ ikke-personer uavhengig av biologisk kjønn/grammatisk kjønn

I Norsk grammatikk for andrespråkslærere kaller Jon Erik Hagen (1998, Gyldendal) dette for kongruensstyrt gjenstandsanafori. Egenskaper ved gjenstanden i seg selv (biologisk kjønn) eller ved substantivet som representerer gjenstanden (grammatisk kjønn, tall) styrer pronomenbruken. Pronomenet må samsvare/kongruere med de aktuelle egenskapene. Dette er et regelverk som nærmest er nedfelt i førstespråksbrukere av norsk, vi gjør ikke feil her. Andrespråkbrukere må lære dette. På den annen side skulle regelverket ovenfor være mulig å lære seg med få anstrengelser. Hvis en vet hvilke substantiv som refererer til personer, og kan substantivenes kjønn, skulle dette gå greit. Systemet har også paralleller i andre språk.

Men bildet er mer komplisert enn som så. I noen tilfeller kan en også ha kongruensfri gjenstandsanafori. Se på eksemplene nedenfor. Her styrer substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDe er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bil. Den er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningen. Hun er en sporty dame.

Men se på eksemplene nedenfor. Her styrer ikke substantivet formen på pronomenet:

  • Jeg så Märtha og HaakonDet er barna til kongen.
  • Kongen har kjøpt seg ny en bilDet er en Bentley.
  • Jeg skjønner godt at du liker dronningenDet er en sporty dame.

Det ser ut til at vi kan veksle fritt! Er det slik det er? Svaret er negativt. I eksemplene under kan en ikke velge pronomen fritt. Vi kan si:

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt dem før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre den.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for hun er kjempepopulær

men ikke

  • Jeg så Märtha og Haakon på butikken. Jeg har aldri møtt *det før.
  • Kongen har nettopp kjøpt ny bil, men dronningen får ikke lov til å kjøre *det.
  • Det er klart at kongen er glad i dronningen, for *det er kjempepopulær

(* markerer former som bryter de grammatiske reglene i norsk).

Hvordan er egentlig regelverket for kongruensfri gjenstandsanafori? Dvs. når kan du bruke «det» til å vise til et ledd i forrige setning? Siden du neppe ville komme til å ytre de siste tre setninger, må du du kunne et sett regler som hjelper deg til å forme setningene korrekt. Hvilke regler er det? Hvor lærte du dem? I norsktimene på skolen? Prøv å sammenligne de to siste settene med setninger og se om du kan utlede regelverket. Deretter kan du sjekke nedenfor.

Regel for kongruensfri gjenstandsanafori:

1. Anaforen (altså «det» – ordet som peker tilbake på andre ord i setningen før), må være subjekt.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. Jeg hadde aldri sett *det før.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to trivelige kongebarn.

2. Hovedverbet i setningen må være «å være» i en eller form.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det skulle gå på teater.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er to ivrige teatergjengere.

3. Predikativet (ordene etter «å være» som sier noe om subjektet) må være en substantivfrase, dvs. at kjerneordet må være et substantiv.

  • Jeg traff Märtha og Haakon. *Det var på vei til teateret.
  • Jeg traff Märtha og Haakon. Det er barna til kongen.

Visste du at du visste dette?

 

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

One Response to Visste du at du visste dette?

  1. Stig Olsen sier:

    Jeg fant denne setningen i Dagbladet:

    Han forsvarer stuntene de utfører med at det øker folks bevissthet rundt vanskelige temaer, og at de trenger en «oppvekker».

    Er dette «kongruensfri gjenstandsanafori»? Hvis det er det, så blir det vel feil å bruke «det»? Da tenker jeg på at ikke verbet «være» er brukt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: