Ordformer vi ikke fikk

I vår omtale av medmennesker har vi behov for ord som beskriver nasjonalt opphav. En trenger substantiv som ”tysker” eller ”franskmann”. Disse to ordene tjener samme funksjon, men som en ser, er ordene laget på ulike måter, vi snakker ikke om en «tyskmann» eller en «fransker», eventuelt «franker». Det er rett og slett sperrer for hva ord kan slutte på. Noen tar endelsen  ”–mann” når ord skal avledes, andre bruker ”-er”. Det kunne i teorien hete ”en iranmann” eller ”en engelsker”. Noen av disse ordene er oversettingslån fra andre språk, jf. «en engelskmann» foretrekkes foran «en engelsker» eller «en engler».  En undersøkelse av ordformer i våre nabospråk og aktuelle långiverspråk ville gi en god oversikt, men det får ligge til en annen gang.

En finner også substantiv som refererer til innbyggere på kontinentene Afrika, Australia, Asia, Europa og Amerika. I engelsk er alle laget på samme måte, ”African, Australian, European, American, Asian (her er «Asiatic» et  alternativ, men det er langt mindre frekvent)”. Her ser en enkel regel til å gjelde: Ordet lages ved at det settes til –n på slutten av roten (for ”Europe” må en riktignok stryke e’en og legge til –an).

Når en ser hvordan dette arter seg på norsk, er det slående at ordene ikke avledes like entydig slik vi har sett ovenfor. Det heter «europeer, amerikaner, afrikaner, asiat, australier». Her finner en flere avledningsmønster.

Dette gir oss mulighet til å filosofere litt over de mulige ordformene som aldri ble tatt i bruk. Det heter ”asiat”, men ikke ”afrikat” eller ”australiat”. Med utgangspunkt i formen ”australier” kunne en vente ”asier” og kanskje ”amerikier” eller «amerier», men nei, de finnes ikke i norsk. Vi har ”afrikaner” og ”amerikaner”, men ikke ”asianer” eller ”europaner”. Med utgangspunkt i ”europeer” kunne en forvente ”amerikeer” eller ”afrikeer”, men også disse ordene havner på lista over ord som kunne ha fått et liv, men som aldri fikk det.

Det er tydelig at de norsk betegnelsen har nær forbindelse til tilsvarende ord i andre språk. I spansk legges det til endelser, men her er det litt flere former å velge mellom.  «Europeo, asiatico» er unike former, ellers er det «-ano» som brukes – «americano, africano, australiano».  I tillegg har en den forskjell at endelsen justeres for kjønnet til personen det vises til:  –o for hankjønn og –a for hunkjønn (africano, australiana). På russisk gjør man også noe lignende. Med unntak av ”asiat” ender alle ord på –ets som knyttes til roten med en mellomliggende lyd – ”afrikanets, avstraliets”.

Til denne rekken av betegnelser hører det adjektiver som ”australsk, asiatisk, afrikansk, amerikansk.” Også her ser en at ulike avledningsmåter brukes: -sk, -tisk og -nsk. Leseren kan kanskje jakte på de adjektivene som vi kunne hatt, men som aldri ble til noe? Et av disse ordene vil være ”asisk”, et annet er ”europansk”. Hva med å lage en ny type kryssord – ”Ord vi kunne ha hatt”?

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s