Solen skinner

– «Bestefar, det er så vanskelig å si «solen«.

Jeg sitter og snakker med et av barnebarna, og med sommeren 2012 i minne kunne en tro at hun hadde sagt «å se solen» istedenfor «å si solen», men slik var det ikke.  Hun er fra Bergen, og deri ligger hele saken, men vi er nødt til å ta en omvei.
Det er et generelt trekk ved norsk at trykklette stavelser av typen
«-ten» som i «liten»
«-den» som i «raden»
«-len» som i «halen»
«-sen» som i «visen»
«-nen» som i «vinen»
ikke uttales som de skrives: e-lyden i stavelsen faller bort og en ender med noe som ligner på «rotn, bodn, haln, visn, vinn», alle uttalt med lang vokal. En finner ikke en slik uttale av siste stavelse i ord som «loven, fiken, dagen, rapen».
Hva er det som skiller de t gruppene med ord fra hverandre? Jo, siste stavelse har en såkalt dental konsonant på begge sider av den siste e’en. Lydene /t, d, n, l, n/ er alle uttalt slik at tungespissen er i kontakt med tennene (jf. engelsk «dentist». Opphavet finnes i latin). En kan altså formulere en regel: Dersom en trykksvak stavelse har /e/ som kjerne, og innledes med en dental konsonant og slutter med /n/, vil /e/ falle bort.
Vokalen faller bort, men får dette konsekvenser for stavelsesantallet i ordet? Nei, ordene er fremdeles tostavelsesord (prøv å banke rytmen), men nå er det /n/-lyden som bærer den siste stavelsen. Dette markeres med den lille streken under n-tegnet:  /li:tṇ/ˌ  /ra:dṇ/ˌ  /ha:lṇ/ˌ  /vi:sṇ/ˌ  /vi:nṇ/. Ordene må ɡjerne ha kort vokal. Regelen gjelder like  fullt: «hatten, vidden, ballen, bussen, vinden».
Dersom siste stavelse har trykk som i «bensen» /ben’se:n/ skjer det ikke. Heller ikke hvis vokalen er en annen enn /e/, jf. «laban, nylon». Hvis en ser på substantiv som ender på dental konsonant, vil /e/ droppes både i entall bestemt «bilen, boden, bussen» og i flertall bestemt: «bilene, bodene, bussene». I flertall ubestemt er /e/ til stede: «biler, boder, busser».  Her slutter ikke den trykksterke stavelsen på /n/.
Regelen strekker seg enda litt lengre idet for eksempel substantiv som ender på retroflekse lyder også adlyder en lignende regel. Prøv å si ord som «barten, ferden; jarlen, børsen, kvernen» med østnorsk, trøndersk eller nordnorsk intonasjon. Her er tungespissen krøllet oppover og bakover under uttalen av lydene som i skrift er representert ved hhv. «-rt-, -rd-, -rl-, -rs-, -rn-«. Den retroflekterte posisjonen opprettholdes når den siste lyden skal uttales. Den siste /n/ endrer kvalitet til /ɳ/ː /baʈɳ̣̩/ˌ /fæɖɳ̣̩/ˌ /jaːɭɳ̣̩/ˌ /bøːʃɳ̣̩/ˌ /kvæːɳɳ̣̩/ˌ
Men det var mitt barnebarn fra Bergen dette egentlig gjaldt. Hun kunne si  «liten, raden, visen, vinen» –  men når hun kom til «solen», gikk det galt. Det samme skjedde med «ballen, selen, billen». Hun sa ingen /n/ i slutten av disse ordene. Hun brukte heller /l/ i slutten av ordene der jeg ville bruke /n/. Ikke rat at det var vanskelig! Tostavelsesordene ble i hennes munn uttalt /ball ̣̣/, /se:lḷ /, /bill ̣/. Når hun forsøkte å herme etter meg, ble det heller «ballæn, selæn, billæn» med en hjelpevokal foran den siste n-lyden..
Så mens store deler av Norges befolkning bruker stavelsesbærende /n/ i trykksvake stavelser av typen: «-len», og uttaler dem /ln/, bruker manɡe bergensereˌ mitt barnebarn inkludert, stavelsesbærende /l/i denne posisjonen og uttaler «-len» som /ll ̣/.

Hjemmelekse til neste gang: Observer norsktalende tyskere som sier ord som «kammen, lappen, labben, jakken, leggen». Hva er det de gjør som avviker fra norsk?

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: