Sinnssykt sykt

Screenshot 2014-12-02 00.51.50Et oppslag på nrk.no tar opp problemstillingen knyttet til ungdommens språkføring: To nye programmer skal starte opp på NRK og TV3 og i den forbindelse diskuteres bruken av ordene «sykt» og «sinnssykt» (eller «sinnsykt» som det står i illustrasjonen ovenfor) i kontekster som «sykt bra» og «sinnssykt vanskelig» siden de ungdommelige deltakerne bruker disse uttrykkene mer enn vanlig. Per Egil Hegge er bedt om å kommentere fenomenet, og jeg siterer litt av kommentaren:

Det vitner om et forferdelig fattig forråd om man ikke har andre ord. Det som er synd med det er at hvis man har et fattig språk blir tankelivet fattigslig. Norsk er faktisk et ganske rikt og nyansert språk, da er det ganske synd ikke å bruke det, sier Hegge til NRK.no.

Selv om det ikke er Hegge selv som har skrevet dette, går jeg ut fra at han er sitert korrekt, og da kan det være interessant å se på hvordan han ordlegger seg sett i lys av kritikken som rettes mot programdeltakerne.

Ordene «sykt» og «sinnssykt» er ganske nye som forsterkende ord. Det er ikke lenge siden «mega-» og «drit-» hadde samme funksjonen. En kan jo lure på hva som forårsaker at nye ord hentes inn for å utføre denne funksjonen (skulle det ikke holde med «svært, veldig»?). Problemet er kanskje at ordenes potens svekkes etter lang (eller kort) tids bruk. Dermed blir det beho for nye uttryksmåter, og dette er årsaken til  at situasjonen ikke er stabil. Levende språk vitner ikke om stabile  tilstander. Det skjer kontinuerlig endringer. Når nye uttryksmåter kommer til, reagerer enkelte språkbrukere – til dels sterkt – og uttrykker stadig at man er vitne til språklig forfall. Det er sjeldnere å se at noen ytrer at det som observeres er språklige fremskritt.

Når nye forsterkende ord skal hentes inn, er kildene ofte ord som uttrykker stor grad av noe, «sykt» er et slikt ord. Dette ordet uttrykker en uønsket negativ tilstand. Ordet «sykt» er kanskje ikke potent nok, og derfor hentes «sinnssykt» inn. Det er sterkt nok å bli kategorisert som «sykt X», men det er sterkere å bli kategorisert som «sinnssykt X».

Disse forsterkende ordene brukes med overført betydning, de er metaforer. At disse er nødvendige bestanddeler i språket er gammelt nytt. (Standardverket her er George Lakoff og Mark Johnsons bok fra 1980, på norsk i 2003:  Hverdagslivets metaforer – fornuft, følelser og menneskehjernen). Når Hegge reagerer, er det neppe på metaforbruken i og for seg, men på de aktuelle metaforene som brukes. Siden de er nye, og også har konnotasjoner som er ubehagelig for enkelte språkbrukere, kommer de på hans fy-liste.

Det trolig få som reagerer på metaforene Hegge har brukt i det korte utdraget ovenfor. Han bruker det forsterkende leddet «forferdelig». Dette er et ord som det advares mot å bruke for ofte. Vi lar den diskusjonen ligge. Hegge henter inn to termer fra den økonomiske sfæren, «fattig» og «rik». I dag kan en bruke «rik» om den formen for språkbruk som Hegge etterstreber, men ordet «rik» har et helt annet opphav, nemlig i en indoeurpeisk rot *reg- «å bevege seg i en rett linje», et uttrykk som er opphav til «direkte» og herfra er det også en forbindelse til  «rex» – «konge»  og «regere» -» å holde rett, lede, styre». Senere har ordet «rik» utviklet en ny betydning gjennom å reflektere til forbindelsen mellom «makt» og «rikdom». Deretter brer det seg til andre områder. I engelsk finner en begrepet «rik» brukt om mat og farger i det 14. århundre, og om lyd fra 1590. Den nye formen, som Hegge bruker uten kommentar, må følgelig være relativt ny, men han tar den i bruk som om det skulle være en nøytral form. Det er den kanskje, men det skyldes i så fall at ettter lang tids bruk er den opprinnelige betydningen blitt vasket av.

Det er jo interessant å se at Hegge også bruker en annen metafor som gjennom lang tids bruk er ufarliggjort. Han erklærer at det «synd» å ikke ta i bruk det rike norske ordforrådet. «Synd» er jo et begrep som er hentet fra den religiøse sfæren. Skal en ta Hegge bokstavelig, hevder han bruken av ord som «sykt» og «sinnssykt» en «handling, tanke som strider mot Guds vilje» (jf. definisjonen av «synd» i Bokmålsordboka). Hegge ønsker neppe Guds straffedom over språkbrukerne. Det han vil uttrykke, er vel en beklagelse over at andre sider ved norsk ikke tas i bruk for å uttrykke bestemte synspunkter. Det interessante er at han overser dette, men lar seg irritere over de unge språkbruk. En eller annen gang er det kanskje språkbrukere som med den originale definisjonen av «synd» i mente, lot seg irritere av den nyere, mer lemfeldige omgangen med begrepet.

Det er jo ellers interessant å merke seg at uttrykksmåten «ganske synd» brukes. Vanligvis  modifiserer «ganske» adjektiv, her er det plassert foran et substantiv. Det er vel ikke umulig at det en eller gang har vært sterke reaksjoner mot bruken av ordet «synd» i ikke-religiøse sammenhenger, og kanskje var det også noe murring da noen begynte å bruke «ganske» foran substantiv?

En står selvfølgelig fritt til å kritisere språkbruk, men i tilfeller som dette bør en etter min mening uttrykke klarere at det er selve ordformene en subjektiv sett ikke liker, og ikke objektivt karakterisere de unge språkbrukerne som fattigslige i sin ordbruk. Det ser jo ut til at de er i stand til å kommunisere med hverandre, og det er jo også demonstrert at språkbruken deres er mer potent nok til å starte diskusjoner.

Kilder og mer:

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: