Kodeskifte

Screenshot 2014-01-27 15.13.23Vi stod ute i gata og snakket med foreldrene til Anna. Nabolaget de bodde i var rolig. En annen syklist rullet forbi, og rett over gata lekte noen unger med en ball i hagen. De kastet den fram og tilbake, og ropte til hverandre – på spansk. Vi var nemlig i Sentral-Amerika, og stod i et boligstrøk litt utenfor sentrum i byen vi bodde i. Anna var ikke så interessert i det voksnes prat. Hun fulgte heller nøye med de to som kastet ball. Kanskje hadde hun heller lyst til å løpe dit for å ta del i leken? Hun var tre år gammel, og hadde bodd i byen i nærmere et år og kjente nabobarna godt. Plutselig skvatt Anna til. Ballen kom rullende over gata mot oss. Hun rykket i pappaens bukse og utbrøt med tydelig østnorsk intonasjon: «Hu tira pelota’n ut i kajen!»

Hva hadde skjedd over gata, hva var det treåringen Anna ønsket å si, og hvorfor fikk ytringen den formen den fikk? Kan man spansk, er det hele ganske enkelt å dekode. Av de seks ordene i ytringen er tre norske, og tre er spanske. «Tira» kommer fra verbet «tirar» som betyr «»å kaste», «pelota’n» refererer til «pelota» – «ball» , og «kajen» (her har jeg forsøkt å skrive lydrett hva hun sa) er «calle» – «gate». Ytringen er altså følgende i norsk språkform: «Hu kasta ballen ut i gata».

Noen vil si at formen ytringen fikk er et uttrykk for språkforvirring. Det er et synspunkt som vitner om at en er uinformert om hva som ligger under de valgene Anna (ubevisst) gjør når hun skal gjøre de voksne oppmerksom på hva som  hadde skjedd. Vi observerer at hun skifter mellom to språkkoder, derav betegnelsen kodeskifte. Det hun gjør er en vanlig foreteelse blant personer som mestrer to språk. I Norge skal en ikke lytte lenge på ungdomsspråk for en hører norske setninger ispedd uttrykk som  «Yes!; Oh my God; You know» og så videre.

Det kan være flere årsaker til slik språkføring. For unge kan språket brukes til å signalisere tihørighet til en gruppe. For yngre språkbrukere, som Anna, kan det språklige erfaringsgrunnlaget være ulikt far en arena til en annen, det vil si i at barnet har lært enkelte ord og uttrykk hjemme, og andre i barnehagen. For barn som går på skolen, vil skolefaglige termer høre til i en sfære og familiære i en annen, og det er ikke sikkert at barnet har et dobbelt sett av ord for alle begreper som banret bruker.

Når en skal ytre seg om omverdenen og henter språklige ressurser fra to kilder , skjer ikke det på en tilfeldig måte. Betegnelsen «språkforvirring» er ikke dekkende her. Som andre treåringer kan ikke Anna gjøre rede for reglene som styrer språkbruken hennes, men det betyr ikke at det ikke finnes regler. Hvis vi kikker litt nærmere på hva Anna gjør, vil vi se at formen hun gir ytringen kan beskrives som et konsekvent mønster. Hun har alledere konstruert sin egen grammatikk for hvordan hun skal kunne bruke den doble språkressursen hun råder over.

La oss se nærmere på hva Anna gjør gjennom et sett med hypoteser:

  1. Det første valget hun gjør, er å velge intonasjonsmønster for ytringen, her velger hun en østnorsk  form. Dette kan skyldes at hun ønsket å formidle dette til foreldene som er østlendinger.
  2. Verbet «tirar» – «kaste» behandler hun som et norsk verb. Hun tar rota av det spanske verbet, «tir-» og legger til  den norske bøyningsendelsen «-a» som signaliserer fortid. Den endelige formen blir «tir-a», som er helt parallet til «kast-a». I tillegg gav hun ordet tonelag 2, som en ville ha brukt på norsk. (Formen «kastet» har tonelag 1 i «et kast – kastet», men tonelag 2 i «å kaste – kastet»).
  3. «Ball» heter «pelota» på spansk, og der er ordet hunkjønn. På norsk er «ball» hankjønn. Anna bruker hankjønn, og på samme måte som i norsk sløyfer hun vokalen i endelsen «-en» når den henges på et substantiv som slutter på vokal (jf. en cola – cola’n»).  Det spanske ordet har trykk på nest siste stavelse – «peLOta», og slik sier Anna ordet.
  4. Det spanske ordet «calle», der den doble l’en uttales som en j-lyd. behandles som det norske ordet «en gate». Anna velger hankjønn (i norsk er både han- og hunkjønn mulig), og på samme måte som i «gate + en» forsvinner en av e-en når den bestemte artikkelen legges til substantivet («gate-n»). Mens det norske ordet har tonelag 2, velger Anna å si «kajen» med tonelag 1 (som i bestemt form av «en kai – kaien»).

Ordene i ytringen kan deles i to grupper, På den ene siden har en ord med tydelige definert innhold – «tira, pelota, kaje», på den andre siden har en

  1. ord som form tillagt betydning ut fra konteksten som ytringen er knyttet til («hun» kan vise til aktører av hunkjønn, i dette tilfelle ei jente på den andre sida av gata),
  2. preposisjoner (som har et mindre fast definert innhold ) Preposisjoner opptrer sjelden alene, de inngår i fraser sammen med substantiv eller pronomen.
  3. bøyningdelser. Disse er også uselvstendige enheter i norsk. De må knyttes fast til ordet de står til, jf. «bok-a»

En kan oppsummere Annas strategi på følgende måte.:

  1. Innholdsord (verb, substantiv) henter hun fra spansk,
  2. Funksjonelle enheter (pronomen, preposisjoner, bøyningsendelser) henter hun fra norsk.

Hvorfor gjør hun det slik, og ikke omvendt? (I så fall kunne en ha fått en ytring som «Ella kastó la ball en la gate», og da sannsynligvis med spansk intonasjon.) Hypotesen min er at det er lettere å plukke opp innholdsord på et fremmed språk. I mange tilfeller er det bare å legge nye navn på kjente ting. De funksjonelle enhetene er vanskeligere.  Spanske verb har et særdeles komplekst bøyningsmønster på spansk. Substantivendelsene er enklere, men siden de er funksjonelle enheter, behandles de på sammen måte som verb.

Annas ytring viser ens språkkompetanse på høyt nivå, Hun skiller innholdsord fra funksjonsord og henter elementer fra til disse kategorierene systematisk fra to forskjellige språk. Hun har etablert et nytt grammatisk system som, selv om det henter elementer fra to ulike språk, kan beskrives etter sine egne regler. Er det Anna gjør spesielt oppsiktvekkende? Neppe – det hun gjør, kan observeres blant alle barn som bruker to språk tilbake. Det er ingen grunn til at voksne skal bekymre seg over dette. Hvis barn får rikelig tilgang til to (eller flere) språk, vil de etter hvert skille språkene fra hverandre og behandle dem som to selvstendige systemer. Så langt er ikke Anna kommet ennå, men med et forlenget opphold i et spansktalende miljø, vil hun utvikle to separate språksystemer og tilfredstille de strengeste definisjonene av tospråklighet.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: