Kan du smise på treet mitt?

”Bestemor, kan du smise på treet mitt?” Vårt treårige barnebarn Yrja er på tråden. Hun ringer for å spørre om kirsebærtreet som står i hagen. Hun gjentar at vi må ”smise” treet, men hva vil nå det si? Omsider skjønner vi at vi må passe på det.

Fra et barns munn kan det komme ord i ulike former. Noen ganger er det kjente ord som har fått en uvanlig form. Kanskje kom det vann i ”stølvene” da barna gikk over ”evla”. Andre ganger konstrueres det genuine nyvinninger. ”Smise” er sikkert et slikt ord. Det ble laget der og da. Det er mulig at betydningen ikke var helt klar da det ble ytret. Kanskje var samtalen med bestemor nødvendig for å få en forståelse av hva det var hun ønsket å si.

Ordets form er perfekt tilpasset norsk. ”Smise” er like akseptabelt som ”spise” og ”smile”. I seg selv er dette en indikasjon på en godt utviklet språkkompetanse. Yrja er bevisst på at sekvensen ”sm” kan brukes i begynnelsen av ord. Hun vet også at hun har laget et ord som oppfører seg på samme måte som verbene. Både formen på ordet og plasseringen i ytringen viser dette.

Jeg skal ikke ta opp problemstillinger knytte til barns språklæringsevne, men heller se litt på hvilke muligheter Yrja hadde da hun skulle lage et nytt ord. Norske ord kan bestå av en eller flere stavelser. Yrja valgte å lage et med to stavelser. Når en stavelse skal dannes, finnes det en lang rekke muligheter på norsk. Før den første vokalen kan en ha fra null til tre konsonanter (i, li, kli, skli), etter vokalen kan en ha fra null til fire (skje, sjel, skjelm, skjelmsk), kanskje fem (skjelmskt). Ser en bort fra ”skjelmskt” finnes det 20 måter å kombinere ulike antall vokaler og konsonanter på i en norsk stavelse. Hvis en i tillegg tar i betraktning at vokalen kan være lang (lek) eller kort (lekk) for hver av de 20 strukturene, har en i prinsippet 40 ulike varianter!

Hvor mange stavelser kan et ord teoretisk inneholde? Ved å ta i betraktning hvilke lyder som kan opptre på de ulike plassene i stavelsen, er de anslått at det finnes ca 50.000 mulige stavelser på norsk. Av disse er bare 5000 antatt å være i bruk. Det betyr at det er rike muligheter til å lage nye ord med så lite som én stavelse, jf. ”skly, spaus, prukk”.

Yrja valgte å lage et ord med to stavelser. Det øker mulighetene ytterligere. For det førstes kunne hun lage hvilken som kombinasjon av de 40 ulike stavelsene. I tillegg gir tostavelsesord en rekke ekstra muligheter. Skal ordet ha tonelag 1 (loven) eller tonelag 2 (låven)? Skal det ha trykk på første stavelse (alle) eller på siste (allé)? Skal det være sammensatt (sjømann) eller ikke (huset)? Ved å velge ”smise” faller hun ned på en av de vanligste strukturene.

Ønsker en å lage ord med flere stavelser, øker antallet kombinasjoner dramatisk. Ved å lage ord med flere stavelser, kan en rekke av trekkene ovenfor kombineres og slik danne svært mange ulike former. Sannsynligvis finnes det ingen øvre grense for hvor mange ulike ord en kan lage på norsk.

Hvordan ser norsk ut utenfra? Det kommer selvsagt an på hva man sammenligner med. Strukturene vi har beskrevet er svært like de en finner i svensk, dansk, tysk og engelsk. Norsk er mer komplekst enn italiensk og spansk. Sammenlignet med kinesisk må språket vårt framstå som særdeles komplekst. I mandarin har ordene en svært enkel struktur. En finner kun én konsonant før vokalen og én etter. De eneste konsonantene ord kan slutte på er ”m, n, ng”. Enkle ord som ”ris, mat, ler, pinne” er rett og slett umulige i mandarin.

Om olafhusby
Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: