Dialekt eller språk?

For fem år siden ble den bekreftet igjen, aforismen som er tilskrevet lingvisten Max Weinreich. Han skal ha sagt at ”et språk er en dialekt med egen hær og marine”. Bekreftelsen kom da et flertall av de folkevalgte i Montenegro stemte for en ny grunnlov som sier at det offisielle navnet på språket i landet skal være montenegrinsk.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

Styrer språket hvordan man oppfatter omgivelsene?

I 1977 startet språkforskeren Dan Everett arbeidet med språket pirahã i Amazonas. Språket snakkes av et nomadisk jeger- og samlerfolk på ca 150 personer.

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?

Språk forsvinner – får vi ingen nye?

Det finnes om lag 6000 språk i verden. Av disse er kanskje halvparten truede språk, dvs. språk som står i fare for å forsvinne. I dag regner en med at det forsvinner ca 50 språk i året. Med andre ord har ett språk forsvunnet siden forrige gang denne spalten stod på trykk. Fylles det ikke på med nye? Normalt er utvikling av et språk en langvarig prosess, men vi er faktisk så heldige at vi i dag kan observere et nytt språk i utvikling.  Det kalles Idioma de Señas de Nicaragua, eller nicaraguansk tegnspråk.

Før den sandinistiske revolusjonen i Nicaragua i 1979 fantes det ingen offentlig skoler for døve. Siden de døve ikke hadde tilgang til et språk som tillot dem å kommunisere med andre, var tegnspråket de brukte forskjellig fra hjem til hjem. I begynnelsen av 80-tallet etablerte sandinistene et undervisningstilbud for døve ungdommer i hovedstaden Managua. Lærerne underviste i munnavlesning og «fingerstaving» dvs. at ord ble bokstavert ved hjelp av tegn. Prosjektet mislyktes.

Det skjedde imidlertid noe annet. Elevene ønsket å kommunisere med hverandre, og de begynte å utvikle nye tegn basert på dem de hadde med hjemmefra. Det tok ikke lang tid før det var etablert et enkelt kommunikasjonssystem blant ungdommer og voksne. Det er kjent som Lenguaje de Signos Nicaragüense, LSN. Språket var svært enkelt, grammatikken var inkonsistent og dårlig utviklet, mange av begrepene ble omtalt gjennom ulike former for omskrivninger, nærmest som pantomime. LSN kunne på ingen måte kalles et fullverdig språk. Språkforskere vil kalle det et pidginspråk.

Sandinistene ønsket hjelp utenfra i sitt arbeid med døve, og i 1986 inviterte de den amerikanske språkforskeren Judy Shepard-Kegl. Hun oppdaget da til sin store forbauselse at LSN hadde utviklet seg radikalt. I løpet av noen få år var et komplekst og sofistikert språk vokst fram. Det var komplett med en stabil grammatikk og et vokabular som var i vekst. Gestene ble utført stilisert, flytende og kompakt. Det nyutviklede tegnspråket blant Managuas døve var så forskjellig fra LSN at det fikk et eget navn, Idioma de Señas de Nicaragua, ISN.

Hva lå bak dette spranget? De som hadde utviklet språket var døve småbarn som hadde vokst opp med LSN som sitt første språk. Under innlæring av språket hadde de utviklet det videre. Flere nye grammatiske trekk ble introdusert. Benevnelser brukt på ting og aktiviteter ble mer presise. Lingvister som tror på en medfødt språklæringsevne, vil si at utviklingen av ISN nettopp er et bevis på at en slik evne eksisterer. Når barn vokser opp med språksystem som er mangelfullt utviklet, vil deres generelle språklæringsevne være grunnlag for å utvikle et et slikt språk til et fullverdig språk på linje med andre naturlige språk.

Kegl og hennes medarbeidere har en sjelden mulighet til å observere et språk i en tidlig utviklingsfase. Forskerne møter imidlertid et etisk dilemma. På den ene siden ønsker de å se hva som skjer når et språk utvikler seg fritt uten påvirkning fra andre tegnspråk. Kegl ønsker ikke å introdusere trekk fra andre språk eller la språkbrukerne komme i kontakt med andre språk.  Kritiske kolleger spør om hun har rett til å hindre en slik kontakt. Riktignok er det fare for at språk kommer i en utsatt posisjon når det kommer i kontakt med andre. På den annen side holdes språk i live ved at de utvikles og tilpasses brukerne. Gjør Kegl språket en bjørnetjeneste ved å isolere det?

Me Tarzan – you Jane

Apenes konge, Tarzan, har vært en legende siden Edgar Rice Burroughs første bok kom for nærmere hundre år siden. I min barndom løp vi til kinolokalet med et kronestykke i hånden for å se den bredskuldrede Johnny Weismuller ordne opp med løver og banditter. Etterpå løp vi hjem og monterte lianer i bjørketrærne slik at vi kunne slenge oss fra tre til halv fire mens vi ropte ”Me Tarzan, you Jane” til jentene.

Hvorfor valgte Tarzan å formulere seg så klosset som han gjorde? Hvorfor ikke heller en mer utbygd setning som ”Jeg heter Tarzan, og du heter Jane”? Var ordvalget et uttrykk for latskap eller manglende språkkompetanse?

Jane og Tarzan snakket ikke samme språk. Siden han ønsket nærmere kontakt med henne, måtte han gi signaler som uttrykte det. Men hvordan visste han at setninger uten verb var lettere å forstå enn de mer utbygde? Og hva skyldes det at innfødte talere forenkler språket slik de gjør når de snakker med utlendinger? Jeg har observert nordmenn si ”Du sitte der” eller  ”I dag jeg hjemme” til voksne utlendinger.  Slike forenklinger kan en også finne i norskspråklige foreldres samtaler med små barn. Det merkelig er at forenklingsmønstrene ser ut til å være like, ikke bare fra en norskspråklig til en annen, men også på tvers av språk. Hva er det som gjør at to personer med vidt forskjellig språklig bakgrunn ser ut til å bruke de samme forenklingsstrategiene?

Den amerikanske språkforskeren Derek Bickerton har lansert en teori der han påstår at mennesket er utstyrt med et biologisk program for språk. På et eller annet trinn på utviklingsstigen ble dette et trekk som kun mennesket var i besittelse av. Det finnes ingen historiske belegg som kan kaste lys over denne utviklingen direkte. Bickerton mener imidlertid man kan observere prosessen indirekte. Møtet mellom språkbrukere med ulike bakgrunn resulterer at nye språk utvikles. Under slavehandelen og kolonialiseringen av den tredje verden møttes brukere av europeiske og innfødte språk. Når de snakkes sammen, brukte de pidgin, et svært forenklet fellesspråk bygd på de språkene som møttes. Slike språk har enkel grammatikk og et lite vokabular. Når små barn vokser opp i pidgintalende miljøer, blir pidgin deres førstespråk.  Merkelig nok gjennomgår det en rivende utvikling når barn lærer det som førstespråk. Grammatikk og vokabular utbygges dramatisk sammen med andre sider av språket. Resultatet er en såkalt kreol, og me det slikt språk kan man uttrykke seg like preist og godt som på alle andre språk. I dag finner en kreolspråk i mange deler av verden.

Bickerton stiller noen interessante spørsmål:  Hvor hentes ressursene fra når pidgin videreutvikles, hvorfor er kreolspråk relativt like, og hvorfor ligner utviklingen av kreol på den en finner for barns førstespråk?  Han gir ett svar: Språkevnen er innkodet i menneskets genetiske materiale. Språkevnen er medfødt på samme måte som evnen til å fordøye mat. De samme ressursene tas i bruk i utvikling av språk hvor det måtte være, dermed må resultatet bli relativt likt. Han mener at pidgin og kreol avspeiler utviklingsfaser som ligger nærmere menneskeartens tidligste språkstadier. Tidligere utviklingsfaser med opphav i samme rot, vil være mer like enn senere, mer utviklede varianter. Når vi formulerer oss med forenklede grammatikker, kommer vi nærmere denne roten, og forskjellene mellom språkene vi produserer vil være mindre. Derfor vil pidginspråk være relativt like.

Hvilken film kommer ”Me Tarzan, you Jane” fra? Ingen, faktisk. Johnny Weismuller så en dag at skuespilleren Maureen O’Sullivan bakset med en koffert på filmstudiets parkeringsplass. Han grep fatt i den og plasserte den lett og elegant i bagasjerommet mens han leende sa: ”Me Tarzan, you Jane”.

Jul på Hawaii

Det er snart jul. Svigermor svinser rundt med støvkluten. Svigerfar har tatt fram trekkspillet og øver på sanger som ikke har vært sunget på et år. «Glade jul» sitter i fingrene, «Deilig er den himmel blå» likeså. En spesiell sang minner ham på livet som sjømann i utenriksfart. Teksten kaller fram gamle minner, og vemodig synger han til eget akkompagnement: «Ensom står jeg her om bord, langt fra Norges fjell og fjord, og skal feire julekvelden på Hawaii.» Høydepunktet kommer i refrenget: «Det er jul her på Hawaii, fra dets blomstersmykte kai, lengter jeg hjem til vinter og snø.» Jo, det blir jul i år også.

Vi hilser hverandre «god jul». På Hawaii sier man «Mele Kalikimaka». Det ser riktig hawaiisk ut, men uttrykket er hentet fra engelsk. Jo, det er «Merry Christmas» som har fått en form som er svært forskjellig fra originalen. Når ord lånes fra et språk til et annet, må de tilpasses lydsystemet i låntakerspråket. Utviklingen av den hawaiiske julehilsenen er et godt eksempel hva som skjer under innlån av ord. I noen tilfeller er endringene forholdsvis små. Når engelske ord tas inn i norsk, vil for eksempel en stemt s forsvinne. Jeg lærte å si «ta det isi» lenge før jeg visste at det siste ordet var det engelske «easy» som sies med stemt s.

Reglene for hvordan ord kan se ut på hawaiisk er svært forskjellig fra både norsk og engelsk. Mens engelsk har 24 konsonantlyder og 10 vokallyder, har hawaiisk henholdsvis 8 og 5. Dette er faktorer som spiller inn når en skal forklare hva som har skjer under tilpasningen. På samme måte som norsk kan engelske ord kan ha en, to eller tre konsonanter først i en stavelse: En finner ord som «seed, speed, spring». En hawaiisktalende som snakker sitt morsmål må nøye seg med bare en konsonant først og da må han velge mellom /p, k, h, m, w, l/ og det en kan kalle en stønnelyd. Ingen av disse konsonantene kan stå sist i en stavelse. Av vokaler må hawaieren klare seg med /i, e, a, o, u/, men det spiller mindre rolle for utviklingen av julehilsenen ettersom det bare er tre vokaler i det engelske uttrykket og disse samsvarer med låntakerspråket.

La oss gå gjennom tilpasningsprosessen lyd for lyd: /m/ er ok og kan beholdes, det samme gjelder /e/. Så kommer første problem. Hawaiisk mangler /r/, den nærmestliggende lyden er /l/ og den brukes. Den siste vokalen er grei. Den skrives riktignok y, men uttalen er /i/. Dermed er første ord etablert: «Meli». Første lyd i neste ord, /k/ finnes også i hawaiisk. Så kommer et problematisk forhold. Språket tillater ikke to konsonanter etter hverandre. Det må settes inn en vokal, og her velges /a/. Neste lyd, /r/, mangler som sagt, og erstattes igjen av /l/. Deretter følger en uproblematisk /i/. Så langt har vi /kali/. Ordet «Christmas» uttales normalt med /s/, men uten /t/. Det gjør det litt lettere siden en gruppe av to konsonanter /st/ reduseres til en /s/. Et nytt problem oppstår imidlertid siden hawaiisk mangler /s/. Lyden som ligger nærmest er /k/. Siden stavelsen må ende på vokal, settes en kopi av forrige vokal inn. Vi har nå «kaliki-«. Deretter kommer /ma/ i det engelske ordet, dette kan tas rett inn: «kalikima-«. Som nevnt ovenfor har ikke hawaiisk /s/. Lyden er tidligere erstattet av /k/, og det skjer også her. Denne stavelsen må også ende på vokal, dermed /i/ settes inn.

Dermed er rekonstruksjonsprosessen avsluttet: «Merry Christmas» er transformert til «Mele Kalikimaka».Var det noen som ønsket seg puslespill til jul?  Hvorfor spille sjakk eller bridge, når man kan lese fonologi og drive språkvitenskapelig detektivarbeid?

Kunstige språk – nyttige?

Etter hvert som EU vokser, øker behovet for oversettelser. Med nye medlemmer øker oversettelseskostnadene. Fire språk krever 12 oversetterstaber hvis hver stab oversetter en vei. 20 språk krever nærmere 400 staber.

Kan dette forenkles? En måte er å definere et mindre antall språk som kjernespråk. Dansk kan f. eks. være fellesnevner for skandinaviske språk  Det er mulig å la datamaskiner oversette, men her er påliteligheten altfor lav. Et tredje alternativ er å bruke ett felles språk. Alle dokumenter som skal oversettes må dermed gå via dette språket. Da vil en trenge 38 staber i en organisasjon med 20 språk, en besparelse på 90%.

Langt fra alle vil føle seg vel med at for eksempel engelsk blir gitt forrang. Det finnes derfor forslag om å benytte språk som ligger utenfor fellesskapet, for eksempel kunstige språk.  Her peker noen på språket interlingua som bygger på det internasjonale vokabularet en finner i europeiske språk. Dersom en kjenner til et romansk språk i tillegg til engelsk, vil en langt på vei kunne forstå interlingua. Prøv selv:

 ”Un texto in interlingua es immediatemente intelligibile a milliones de personas in tote le mundo, sin necessitate de studio previe. Interlingua es comprensibile facilemente e es un medio de communication adequate pro le solution del confusion linguistic international.”

Men det finnes jo andre kunstige språk, f. eks. esperanto? La oss sammenligne. Mens det på esperanto heter

”Chiam kiam oni diskutas tiajn problemojn en la Unuighintaj Nacioj kaj en aliaj internaciaj organizajhoj, preskaû chiuj shajnas nescii, ke ekzistas aliaj eblaj solvoj, ne tiel neraciaj.”

vil det samme på interlingua være:

”Sempre quando on discute tal problemas in le Nationes Unite e in altere organisationes international, quasi omnes sembla ignorar que existe altere solutiones possibile, non si irrational.”

Hvilket av disse to ville jeg velge hvis jeg ble presset? Eksemplene taler vel for seg. På den annen side har jeg ikke stemmerett i EU.

Ny spansk rettskrivning

28. november 2010 møtes representanter for spanske akademier i 22 land for å vedta ortografiske endringer i spansk som nå er verdens nest største talte språk, ser jeg på en spansk blog. et langvarig arbeidet utført av en komite kalt Comisión Interacadémica de la Asociación de Academias de la Lengua Española, intet mindre. Mens man tidligere har referert til bokstaven <y> som «y griega» – «gresk y», fra nå av skal heter «ye». På samme måte skal latinamerikanerne fra nå av referere til <b> og <v> som «be» og «ube» slik som spanjolene gjør i dag. Hittil ha bokstavene vært referert til som «b alta» – «høy b» og «b baja» – «lav b». Fra et norsk synspunkt kan dette synes noe merkelig, men spanskkyndige vil vite at disse to bokstavene refererer til samme lyd i spansk, og dermed blir det behov for spesielle virkemidler når en skal stave ord.

Ord som «Iraq» og «Qatar» har i dag en skrivemåte som avviker fra skriftnormen, betegnelsene endrer nå form til «Irak» og «Catar» og vil slik være i samsvar med normer som gjelder i dag.

Prefikset «ex» har tidligere vært skrevet som et frittstående element, nå skal det være en del av ordet det står til som i «exministro», neral»men hvis siste del er et sammensatt ord, skal prefikset står fritt «ex capitán general». ikke store endringer, men jeg kan forestille meg diskusjonene underveis. Ortografi er en treg materie. Vedtakene gjøres med basis i et dokument på 800 sider.

Hvor langt kan man telle på en hånd?

Jeg var i bursdag forleden, og den nyslåtte fireåringen holdt stolt fire fingre i været. I et helt år hadde pekefingeren ventet på å bli tatt i bruk, og nå var dagen der.

Fingrene kan brukes til enkle regneoperasjoner. Mens jeg teller til 10 på to hender, teller mine indiske venner kjapt til 30.  Det gjør de ved å bruke leddene på hver finger som grunnlag. De starter med å la tommelen peke mot nederste ledd på lillefingeren for å markere 1. Deretter telles det oppover lillefingeren før en fortsetter på ringfingeren der nederste ledd er 4 og så videre. Den tykke delen av tommelen blir 13 og tommelens andre to ledd representerer 14 og 15.

Fingrene kan også brukes til multiplikasjon. Med to hender kan en rask gange tall mellom 6 og 10 med hverandre. Dette forutsetter at man for det første kan enkel addisjon og for det andre kan multiplisere alle tall fra 5 og nedover. Systemet er slik: Hold hendene med håndflaten mot deg. Lillefingrene representerer tallet 6, ringfinger 7, langfinger 8, pekefinger 9 og tommel 10. For å gjøre regnestykket 7×7 settes ringfingrene mot hverandre. Nå kan svares leses direkte av i to operasjoner. Først finner vi antallet tiere. De er representert av antall fingre som kan telles fra de to som er i kontakt og nedover. To ringfingre og to lillefingre = fire fingre. Hver finger tilsvarer 10, altså 40. Enerne finner vi ved å multiplisere antall fingre ovenfor dem som er i kontakt. 3 på venstre hånd og 3 på høyre hånd: 3 x 3 = 9. Dette gir 40+9, totalt 49.

Fireåringen måtte noen ganger bruke to hender for å vise hvor gammel han var. Den overivrige tommelen var lite samarbeidsvillig. Når den pekte ut i luften sammen med alle fingrene, viste jo hånden at han var fem år gammel, og det var jo galt. En bestemt bevegelse fra venstre hånd tvang tommelen inn mot håndflaten. Nå stod fire fingre igjen. Fem minus én er fire. Mattelæringen er allerede begynt.

Nioghalvfems femoghalvfirs

“Det blir nioghalvfems femoghalvfirs” sa den danske ekspeditøren og så på meg mens jeg fomlet i lommeboka og lurte på hvor mye det egentlig kostet. Bare noen timers reise fra Norge, og jeg var i et land hvor jeg var i ferd med å gå fast i et tallsystem jeg mente å ha god oversikt over.

Tilfeldigheter styrer så mye. Siden mennesket er født med fem fingre på hver hånd, er titallsystemet blitt grunnlaget for telling i svært mange språk. Tallene er imidlertid organisert på noe ulike måter. Oftest finner en ti ulike betegnelser for tallene 1-10. Fra 11 til 19 er det noen språk som har strukturen tier+ener. På vietnamesisk heter 13 ”ti-tre”, på norsk er strukturen ”ener+tier”, 13 er ”tre-ti”. Tierne videre lages ved å multiplisere 10 et gitt antall ganger. Når en på norsk sier ”tretti”,  må det forstås som ”3×10”. På vietnamesisk er det likedan.

Andre språk benytter et såkalt vigesimalt system med tallet 20 som grunnenhet. Utgangspunktet her er våre ti fingre og ti tær. Det er dette en finner rester av i dansk hvor tres, firs og fems uttrykker hvor mange ganger 20 skal multipliseres. Tres eller tresindstyve er 3×20, altså seksti. Hvor kommer ”halvfirs” fra? Jo, nå er en halvveis innpå den fjerde ”tjueren”, dvs tre og en halv ”tjuer” som blir 70. Femoghalvfirs er fem mer en halvveis på den fjerde tjueren.

Når en på norsk sier ”halvannen” er det en refleks av den samme tankemåten, nemlig ”en og halvveis inn på den annen”. I eldre former for norsk finner en også ”halvtredje”. En bekjent av meg bruker ”halvfemtesansing” som betegnelse på en person som ikke er ved sine fulle fem. Fire sanser fungerer altså, det er ikke presisert hvilken som fungerer halvveis.

Denne innsikten lot seg ikke hente fram i handlekøen. Utålmodige kunder bak meg fikk meg til å kapitulere. Jeg tok fram lommeboka og åpnet den den foran nesen på ekspeditøren. Han nappet ut en hundrings og gav meg 25 øre tilbake.

Russisk – opp eller ned?

Russisk var det første språket som ble snakket i verdensrommet, 12. april 1961 kunne bakkemennskapene høre kosmonauten Jurij Gagarin si kallesignaet «Kedr» – Кедр – «sibirsk furu». Senere skulle det bli engelsk som skulle dominere romfarten.

Hvordan er det på landjorda? Har russisk styrket eller tapt sin posisjon? I det tidligere Sovjetunionen hadde mange av innbyggerne i landets mange republikker mulighet til å utvikle flerspråklige ferdigheter, morsmål og russisk. I mange av østblokklandene var russisk første fremmedspråk i skolen. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, endret situasjonen seg markant. Russisk som fag ble avviklet, og russiske skoler ble stengt, dels på grunn av økende nasjonalistiske strømninger, dels på grunn av russerne forlot landene. Engelsk tok nå den plassen russisk hadde hatt. Av de tidligere sovjetstatene er det bare Hviterussland som godkjenner russisk som offisielt språk. I Turkmenistan har man gjort alt for å fjerne sporene av russisk. I tillegg har antallet førstespråksbrukere falt. Den høye dødeligheten i Russland har ført til at landets innbyggertall er blitt redusert med en halv prosent eller tre kvart million årlig de senere årene. Nå er befolkningen på ca 140 millioner. Ifølge Wikipedia er det nå flere førstespråksbrukere som snakker kinesisk, spansk, engelsk, hindi/urdu, arabisk, bengali og portugisisk enn russisk (på 8. plass).

2007 startet Kreml en offensiv for å promotere russisk igjen, etter en periode på nærmere 20 år med stillstand, eller kanskje heller retrett. Nå ser russisk ut til å ta seg opp igjen, men et av problemene er mangelen på kvalifiserte lærerkrefter.

FN forsøker også å gjøre sitt for åpromotere språklig og kulturell variasjon. Den russiske språkdagen ble for første gang markert den 6. juni 2010.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 501 andre følgere