Fra denne bloggens ståsted er det mer interessant å se på forklaringen som ble gitt. Når tann holdes for tunge er det neppe for å hindre bokstaver fra å ramle ut av munnen.Når jeg her velger å lese utsagnet i verste mening, er det ikke for å henge ut vedkommende vokalist, men heller for å ha et påskudd for å diskutere utsagnet litt nærmere. Synspunktet som kommer til uttrykk er nemlig ikke uvanlig. Gjennom mange års arbeid som sensor for norske studenter som har hatt i oppgave å omtale minoritetsspråkliges norsk, har jeg sett flere besvarelser der voksne innvandreres uttaleproblemer i norsk er forklart med at siden innvandrerne mangler bokstaver som “y” og “ø” i sine alfabet, er lydene vanskelige å uttale. Det er da fristende å følge dette opp under en muntlig eksaminasjon og spørre om uttalen ville ha blitt bedre om alfabetet i den minoritetsspråkliges morsmål hadde blitt endret. En del studenter har svart bekreftende på slike spørsmål, andre har etter litt fundering kommet til motsatt konklusjon.

Et par eksempler viser hvor urimelig en slik tankegang er: La oss ta ordene “mars” og “marsj”. Ordene uttales likt:  /maʃ/ sier østlendinger, trøndere og nordleninger. Det kommer like mange lyder ut gjennom munnen hos alle. (De vestlendingene som skarrer, sier /maʀs/ for begge ordene.) Ideen om at det skulle komme en “j” ut av munnen når en snakket om “marsj” er nok en forestilling som kanskje tyder på at vedkommende har en ide om tale og skrift er identiske størrelser, men selv da ville det vært interessant å se bokstavene. En kunne jo lure på hvordan dette forholdt seg i språk som bruker andre skriftkonvensjoner: Kommer det kinesiske tegn ut av kineseres munn og stavelsestegn ut av en tamils? Og hva med dem som ikke har lært bokstavene, små barn og analfabeter, snakker de ikke?

Og hva med ord som skrives likt, men uttales forskjellig som “(en) kost” (til å koste støv med) og “(en) kost” (mat). Hvis det kommer samme bokstav ut av munnen, hvordan kan da ordene være forskjellige? Og hva med de 14 ordene “sju, skjære, ski, sherry, schæfer, champagne, generell, journalist, cello, crescendo, nysgjerrig, beige (+ mars, marsj)” som har ulike skrivemåter for ʃ-lyden (sj-lyden)? Kommer det varierte bokstavsammensetninger rennende ut over leppene for hvert ord? Neppe.

Norsk skriftspråk er til en viss grad ortofont. Det vil sa det i en god del, men langt fra alle, tilfeller er et 1:1-forhold mellom skrift og tale, altså at en lyd representeres av én bokstav. Ofte er det slik at en og samme bokstav kan stå for flere lyder (sum, dum), eller at en og samme lyd representeres av flere bokstaver (de, di), at ulike bokstavkombinasjoner representerer én lyd (se ʃ-lyden ovenfor), eller at noen bokstaver har ikke en lyd knyttet til seg i bestemte posisjoner (det, billig). I opphavet til det norske skriftsystemet lå det kanskje et ønske om å utvikle et 1:1 forhold, men på den ene siden var det slik at det ikke fantes nok tegn tilgjengelig i alfabetet man lånte inn, så en måtte lage tegnkombinasjoner, såkalte digrafer (to tegn) eller trigrafer (tre tegn), på den andre siden har talespråket gjennomgått endringer som ikke er blitt reflektert direkte i skriftspråket. En gang i tida hadde ord “fort” fire lyder (slik det har på Vestlandet i dag), men i mange dialekter er /rt/ i dag smeltet sammen til en lyd /ʈ/, som vi har lydskrifttegn for, men som ikke er representert med  egen en bokstav i alfabetet.

Forfølger man påstanden på sine ene premisser, illustrerer den en mindre  god språklig analyse. Nasale lyder som /m, n/ slipper ikke ut gjennom munnen, men gjennom nesen, og nasaliserte vokaler som man finner i franske eller portugisisk kommer ut både gjennom nesen og munnen. Så bra at det er umulig for en stor /m/ å kile seg fast i nesehulen!

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

• Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
• forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
• at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
• at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” -  ”sett”, eller langt kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
• motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
• forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
• at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
• dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvense ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under “opptakt”). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen (“koda” i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som “sprelskt”, jf. “skrik, falskt”.

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det “falsktskrivende” personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje “rasktspringere” og ikke “hurtigløpere”?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I❤, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller “hjerta”: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte” er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det “Byneset” – BYNESet - /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet (“stedsnavn som starter på “by-”, stedsnavn som slutter på “-set”) til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet “BYneSET” søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen “b-y-n-e-s-e”, kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye “slappere” uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman “Sangen om den røde rubin”. Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: “Han strøk henne over “be-VERP-elsen”, der  ”be-VERP-elsen” skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig “beverpelsen”, altså “bever-pelsen”. Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?