En sentral sentral midtbanespiller

Fotballen ruller igjen og fyller alle medier. Noen får aldri nok, jeg får et og annet innspill som kan flikkes videre.

Norsk språk er preget av sammensatte ord, og hvis det er substantiv det gjelder, er hovedregelen at det er det siste leddet i ordet som er hovedleddet. Dette er den dominerende delen med hensyn til  betydning, og sisteleddet bestemmer ordklasse og bøyningsmønster. Derfor er “en flypassasjer” en type passasjer og “et passasjerfly” en type fly. Det første ordet er hankjønn, det siste intetkjønn.

Det første leddet er et slags bestemmerledd, det presiserer sisteleddet: “En passasjer som reiser med fly” og “et fly som frakter passasjerer”. Som alle andre substantiv kan sammensetningen i sin tur modifiseres av et foranstilt adjektiv: “Et stort passasjerfly” er et fly med store dimensjoner, en jumbojet for eksempel. “En stor flypassasjer” er en reisende med stor kropp.

Men: Ingen regel uten unntak. Av og til sier det foranstilte adjektivet noe om det første leddet i sammensetningen. “En økonomisk saksbehandler” tolkes vanligvis som en person som behandler økonomiske saker, ikke som en saksbehandler som arbeider på en økonomisk måte eller som er dyktig med sin personlige økonomi. Ordet “store skogeiere” kan tolkes på samme måte.

I fotballreportasjene snakker man om spillere som skal styre spillet på midtbanen. Spilleren betegnes ofte som en sentral midtbanespiller. Wikipedia beskriver deres rolle i et 4-4-2-system slik: “ Èn sentral midtbanespiller kan få fri rolle og fungere som et bindeledd mellom vinger og spisser, mens èn [annen] sentral midtbanespiller ofte får rollen med å ligge dypt, holde på ballen, slå langt når det er riktig og forhindre sentrale kontringer […]“

Dette ser ut til å være et uttrykk med forleddstilknytning slik som det er beskrevet ovenfor. En sentral midtbanespiller er ikke “en sentral spiller på midtbanen”,  men heller “en spiller på sentral midtbane”, altså “et bindeledd mellom vinger og spisser”. Slike spillere er nødvendige på alle lag, selvfølgelig, og for lag som skal dominere fotballen blir det viktig at spilleren er i stand til å fylle rollen sin på en slik måte at vedkommende blir en sentral spiller på sentral midtbane, altså en sentral sentral midtbanespiller.

Ernstskt

”Stavelse” er et sentralt begrep innenfor språkvitenskapen. Stavelser finnes i alle talte språk, men de kan ha svært ulik oppbygning. De språkene som er enklest utstyrt har bare en konsonant (K) etterfulgt av en vokal (V) som danner en struktur som kan beskrives som KV. En ytring som ”bagono mitete” vil være et eksempel på ord der denne strukturen er gjentatt flere ganger KVKVKV KVKVKV. KV-stavelser er regnet som grunnleggende i verdens språk.

Stavelser kan imidlertid være langt mer komplekse en KV, og i denne sammenheng har norsk ganske mye å by på. For det første kan norske stavelser starte med null, en, to eller tre konsonanter. (I figuren til venstre er disse konsonantene plassert under “opptakt”). Eksempler på ord/stavelser  med komplekse konsonantgrupper før vokalen er ”å, rå, krå, skrå”. Disse kan en strukturelt beskrive som V, KV, KKV, KKKV. Det kan også være konsonantopphopninger bak vokalen (“koda” i figuren). Det er enkelt å finne eksempler på konsonantgrupper med fra null opptil fire som i ”i, il, hils, ilsk, ilskt”. Dette kan en beskrive som V, VK, VKK, VKKK, VKKKK.

Mellom disse ytterpunktene står kjernen i stavelsen. Som regel er det en vokal som fungerer som kjerne, men ikke alltid. Det kommer tilbake til i en senere artikkel.

Hvis en kombinerer strukturene som er angitt ovenfor, vil en se at norsk har et relativt stort antall ulike strukturer. Kjernen inneholder en V, foran denne kan det står tre konsonanter, bak den fire konsanter. Det gir 3x1x4= 12 ulike kombinasjoner. Antallet er i realiteten større siden kjernen kan inneholde kort vokal (V), lang vokal (V:) eller en diftong (VV). Detaljene rundt dette lar vi ligge.

Når en kompleks konsonantgruppe foran vokalen kombineres med en kompleks gruppe som står bak, kan en få en stavelse som ”sprelskt” – KKKVKKKK. Det er flere ord som har like kompleks start og avslutning som “sprelskt”, jf. “skrik, falskt”.

En kan også konstruere ord med komplekse strukturer: Endelsen ”-sk” kan henges på substantiver for å lage adjektiver, jf. ”biologi” som da endrer form til ”biologisk”. Hvis en bruker denne metoden, kan en lage flere komplekse endelser av substantiv som i utgangspunktet har en kompleks mer endelse. Ord som ”østerriksk” og ” luxemburgsk” er laget på denne måten. Av navnene ”Faust” og ”Holt” kan en lage ”faustsk” og ”holtsk”. I talespråk finnes formen ”skjelmskt” (tillat i skrift i svensk, men ikke i norsk). Her uttales det fem konsonanter etter vokalen. Begynnelsen er imidlertid en enkel K. De tre bokstavene ”skj-” står bare for én lyd.

I sammensatte ord kan en stavelse med en kompleks slutt stå foran en stavelse med kompleks begynnelse. De fleste kjenner nok eksempelet ”angstskrik”. Her er det 6 konsonantlyder etter hverandre (sju bokstaver, men ”ng” står for én lyd).En kan ved litt skrivebordsarbeid lage mer komplekse sekvenser: Hva kan en kalle en personer som skriver under med falskt navn? Kanskje er det “falsktskrivende” personer? Her kommer det sju konsonanter på rad.Og er de kvikke til beins, er de kanskje “rasktspringere” og ikke “hurtigløpere”?

I normert norsk finnes det ingen stavelser som har en så kompleks konsonantgruppe i koda som ”skjelmskt”, det maksimale en finner er fire konsonanter etter hverandre i én og samme stavelse. Men som det er vist ovenfor, kan en leke seg litt. Vi tar utgangspunkt i navnet ”Ernst”. Dersom det er uttalt av en bergenser, vil det ha fire konsonanter til slutt , bergensere skarrer jo, og vi bruker /ʀ/ for skarre-r og uttalen kan angis som /æʀnstk/. Dette navnet kan danne utgangspunkt for et adjektiv. Vi føyer til ”–sk” og får ”ernstsk”. I teorien kan en jo si at Ernst var oppfinnsom, rett som det var fikk han en typisk ”ernstsk idé”. Og vil en strekke skinnet enda litt, kan en si at han ofte kom med  ”et typisk ernstskt uttrykk”. Her kommer det sju konsonanter på rad, men da det spørs om tungen henger med.

Trykk og rytme

Jeg var knapt våknet første nyttårsdag 2012 før NRK meldte om et stort leirskred nær Trondheim, på et sted der siste delen av navnet var “-set”, som i Stavset der jeg bor. Raset hadde skjedd et sted som var ukjent for meg, og her må jeg ty til ulike hjelpemidler for å illustrere hva som ble sagt. Hvis STORE bokstaver representerer trykksterke stavelser, og små bokstaver trykklette stavelser, kan jeg skriv “BYneSET”, altså et stedsnavn med samme rytme som “lesebok – LESeBOK, eplekart – EPleKART”, med lydskrift kan det uttrykkes slik:  /”by:neˌset/.

Jeg brukte litt tid på å finne ut hvilket sted det var snakk om – selvfølgelig var  det “Byneset” – BYNESet - /’by:ˌne:se/.  Den uvanlige trykkleggingen i ordet som nyhetsoppleseren brukte, pluss at den siste t’en ble uttalt, lurte meg noen sekunder. Så lite skulle det altså til før jeg ble ledet ut på glattisen. men hva var det hadde skjedd?

De ordene en mestrer, kan en tenke seg er lagret i et mentalt leksikon. Et og samme ord kan lagres på flere måter, lagringsmetoden kan for eksempel referere til lydene i ordet, til bestemte deler av ordet (“stedsnavn som starter på “by-”, stedsnavn som slutter på “-set”) til det visuelt inntrykket ordet gir når det er skrevet, eller de vi kan kalle ordets rytmiske struktur, altså mønsteret av stavelser med primærtrykk, sekundærtrykk og trykksvake stavelser. Dersom en markerer de tre trykktypene med hhv 1, 2 og 3, kan en si at BYneSET har strukturen 132, mens BYNESet har 123.  Da jeg hørte ordet “BYneSET” søkte jeg fluksens i ordgruppen merket med mønster 132, men siden jeg ikke fant noen kjente steder med det rytmemønsteret og lydsekvensen “b-y-n-e-s-e”, kjente jeg ikke igjen stedet. Det spiller selvsagt også en stor rolle at /e/-lyden midt inne i ordet er trykksvak og kort i den gale opplesningen, mot lang og med sekundærtrykk i den korrekte, altså /ne/ vs. /ne:/ (og den trykklette e’en har en mye “slappere” uttale enn e’en i stavelsen med sekundærtrykk).

Det finnes mange eksempler på at gale trykkmønster gjør det vanskelig å kjenne igjen ord.. Det meste kjente er nok en historie som skal ha sitt opphav i saken Mykles roman “Sangen om den røde rubin”. Etter sigende skal aktor i rettsaken ha lest følgende passus fra boka: “Han strøk henne over “be-VERP-elsen”, der  ”be-VERP-elsen” skulle referere til en unevnelig kroppsdel hos kvinner, og siden rettsaken handlet om utuktige skrifter, var dette et ord som nettopp demonstrerte utuktigheten. Men: Ordet var egentlig “beverpelsen”, altså “bever-pelsen”. Jeg har referert til denne historien i ulike sammenhenger uten å sjekke den nærmere. At jeg hadde kolportert løgner ble tydelig da jeg ikke fant ordet i Mykles roman. En usignert artikkel i VG gir imidlertid bakgrunnen for myten, så det er bare å beklage et jeg har vært noe unøyaktig i kildehenvisningene.

Jeg forsøker å øke lesernes tiltro til meg ved å referere noe jeg har overhørt med egne ører: Det var lunsjpause under et lærerkurs i Lakselv for mange år siden. To lærere satt ved siden av hverandre. Den ene bladde i lokalavisa:

A: Det kommer stadig nokka nytt på samvirkelaget. Stadig kommer det rar mat. Da æ var barn hadde vi ikke paprika en gang. Og nå sælle dæm ikke bare rar frukt, mæn dæm sælle den som  mos også. Men den er dyr, 99,90. Kæm er det som kjøper nokka sånt?

B: Ka er det dæm sælle, da?

A: Dæm sælle pumPETerMOS, har du hørt om pumPETer? Ka er det før nokka?

B: Æ ane ikke ka det er. Få se…… men, din tulling … ser du ikke ka det e dæm sælle, det er jo pumpe-termosa!

Styrer språket hvordan man oppfatter omgivelsene?

I 1977 startet språkforskeren Dan Everett arbeidet med språket pirahã i Amazonas. Språket snakkes av et nomadisk jeger- og samlerfolk på ca 150 personer.

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?