Kongen er med oss

Deler av fagtilbudet ved ISK er truet av nedleggelse. Kongen er imidlertid med oss!

Tema med variasjoner – /θ/ og /ð/

I engelsk finnes flere språklyder som mangler i norsk. Blant disse er den ustemte lyden først i ordet thing og den stemte i ordet that. Lyden skrives altså på samme måte. Lydene representeres vanligvis med symbolene /θ/  - /θiŋ/ og /ð/ – /ðæt/.

(Engelsk var ikke engelsk hvis ikke bokstavsekvensen også kunne representere annen uttale:  /t/  som i Thailand, /t/+/h/ som i lighthouse, /tθ/ som i eighth) og ingenting som i asthma.)

Hvor brukes den ene og hvor brukes den andre lyden? Den såkalte “th-regelen” (ref. Cook 2004:57) sier at som første lyd i et ord brukers /θ/ i innholdsord (f.eks. verb, substantiv, adjektiv), mens /ð/ brukes i funksjonsord (f.eks pronomen, artikler), jf. eksemplene “thing” og “that” (men det finnes selvsagt unntak). Inne i ord og  slutten av ord er bruken mer varierende.

Personer som kan en del engelsk vil vanligvis respondere i samsvar med regelen når de blir spurt om hvordan “th” skal uttales i et gitt ord. Hvis folk får et nonsensord som “thark” vil de umiddlebart bruke /θ/  - /θark/. Dersom de får se “They”, vil de umiddeelbart si /ðeı/. Dersom man viser dem at “They” egentlig er første del av stedsnavnet “Theydon Bois“, vil de endre uttalen av /ð/  til /θ/.

Nok om det. Det er mer med disse to lydene, blant annet kan de være vanskelige for utlendinger som skal lære engelsk. De kan faktisk være så vanskelige at de erstattes med lyder fra innlærerens morsmål. Dette er et interessant felt å undersøke nærmere. Både norsk og tysk mangler /θ/ og /ð/. Dermed kunne en forvente at språkbrukere fra begge språk erstattet de to lydene med de samme lydene, men slik er det ikke. Mend nordmenn bruker /t/ og /d/ som i /tiŋ/ og /dæt/, bruker tysktalende /s/ og /z/ (stemt s) som  /siŋ/ og /zæt/. Hvorfor er det slik? Oppfattes ikke lydene likt, er det vanskeligere for tyskere å si /t/,/d/ enn /s/, /z/? Her må det gjøres grundigere fonologiske analyser for å avdekke hvilke regler som gjelder når språkbrukere fra et språk har spesifikke preferanser som er markert forskjellig fra dem språkbrukere som snakker et annet språk har.

Og ikke nok med det. Andre språk igjen foretrekker andre erstatningsregler. En av mine tidligere studenter fra Ghana brukte /f/ for  /θ/  og /v/ for /ð/. Han sa altså /fiŋ/ for “thing” (også observert i polsk) og /væt/ for “that” (ikke uvanlig i London).

Dette gir meg anledning til å servere en vits i tre versjoner:

1: Et Lufthansa-fly var på vei over Atlanteren da det fikk motortrøbbel, Flyet måtte nødlande på havet, en halvtimes reise fra USAs østkyst. Nødlandingen gikk uten problemer, alle passasjerene overlevde. Da flyet hadde stoppet sin ferd over de små bølgene som danset over havet akkurat den dagen, kom det, med tydelige tyske skarrende  ʀ’er, en melding over høyttalerne:

“Would all ze passengeʀs who can swim, please go to ze ʀight wing, and would all zose who cannot swim go to ze left wing.”

Alle fulgte ordre. Så kom en ny melding:

“To all ze passangeʀs on ze ʀight wing, Ameʀica is in zat diʀection. Now, swim!”

Alle passasjerne på høyre vinge hoppet i havet og begynte å svømme. Nok en  melding over høyttaleranlegget:

“And to all ze passengeʀs on ze left wing: Zank you foʀ flying Lufthansa!”

————

2: Et SAS-fly var på vei over Atlanteren da det fikk motortrøbbel. Flyet måtte nødlande på havet, en halvtimes reise fra USAs østkyst. Nødlandingen gikk uten problemer, alle passasjerene overlevde. Da flyet hadde stoppet sin ferd over de små bølgene som danset over havet akkurat den dagen, kom det en melding over høyttalerne:

“Would all de passengers who can swim, please go to de right wing, and would all dose who cannot swim go to de left wing.”

Alle fulgte ordre. Så kom en ny melding:

“To all de passangers on de right wing, America is in dat direction. Could you all please start swimming now?”

Alle passasjerne på høyre vinge hoppet i havet og begynte å svømme. Nok en  melding over høyttaleranlegget:

“And to all de passengers on de left wing: Tank you for flying SAS!”

————

3: Et Ghana Air-fly var på vei over Atlanteren da det fikk motortrøbbel. Flyet måtte nødlande på havet, en halvtimes reise fra USAs østkyst. Nødlandingen gikk uten problemer, alle passasjerene overlevde. Da flyet hadde stoppet sin ferd over de små bølgene som danset over havet akkurat den dagen, kom det en melding over høyttalerne:

“Would all ve passengers who can swim, please go to ve right wing, and would all vose who cannot swim go to ve left wing.”

Alle fulgte ordre. Så kom en ny melding:

“To all ve passangers on ve right wing, America is in vat direction. If you like, please swim!”

Alle passasjerne på høyre vinge hoppet i havet og begynte å svømme. Nok en  melding over høyttaleranlegget:

“And to all ve passengers on ve left wing: Fank you for flying Ghana Air!”

Helsefarlige språk?

Epidemien SARS, alvorlig akutt luftveissyndrom, skremte mange for noen år siden. En grunn var at smittekildene var uklare. Den japanske forskeren Sakae Inouye, fra Otsuma universitet i Tokyo, trakk språklige forhold inn i diskusjonen om smittekilder og –spredning. Dette brakte ham høyt opp på listene over sære forskningsresultater i 2004. Hypotesen var at engelsk bidro til smittespredning når språket ble talt av en som  brukte kinesisk til daglig. Argumentasjonen var følgende:

-       SARS ser ut til å ha oppstått i Kina

-       SARS spres gjennom dråpesmitte som kommer fra smittede personer

-       Kina hadde flere millioner besøkende fra USA og enda flere fra Japan

-       Noen amerikanere (70 av 2,3 millioner) fikk SARS

-       Ingen japanere fikk SARS

-       Dette må ha en årsak

Dr. Inouye pekte på uttale av språklyder som en variabel. I både engelsk og mandarinkinesisk er det en del konsonanter som uttales med aspirasjon, en sterk utblåsning av luft for eksempel etter /p, t, k/. Aspirasjon finnes ikke i japansk.

Dr. Inouyes argument var følgende: En kinesisk ekspeditør i en suvenirbutikk ville trolig bruke engelsk i samtale med amerikansk turister og japansk med japanske turister. Hvis ekspeditøren hadde SARS i et tidlig stadium og ikke hostet, ville den amerikanske turisten bli utsatt for smitte siden uttalen av aspirert /p t k/ ville medføre sterk utstøting av luft med smittebærende spyttdråper. Den japanske turisten ville ikke bli utsatt for slik dråpesmitte.

Dr. Inouye ble nevnt som kandidat til Ig Nobel Prize, som deles ut for forskning som ”verken kan, eller bør, gjentas”, men han nådde ikke opp.

Ville norske turister ha vært i fare? Norsk har, som engelsk, aspirerte lukkelyder. Det merkes tydelig når en sier ”på, ta, kø” og holder håndbaken opp mot munnen. Selv om det er liten sjanse for at en SARS-smittet kinesisk suvenirselger ville ha snakket norsk, ville ikke smittefaren ha blitt mindre. Kineseren ville ha valgt engelsk, og dermed ville overføring av dråpesmitte kunne finne sted  – hvis dr. Inouyes hypotese hadde holdt vann.

”Unnskyld, kan du sende saltet østover?”

”Unnskyld, kan du sende saltet østover?” Jeg så meg littt rådvill rundt. Jeg hadde akkurat satt meg med en kopp kaffe på en veikro da spørsmålet kom. Himmel–retningene hadde jeg ikke peiling på, men jeg tok saltkaret og ga det til han som spurte.

Utsagnet var nok ment som en spøk. Normalt ville en bruke ord som ”hit” eller ”hitover” i en slik sammenheng. Ordet ”hit” refererer til talerens ståsted. ”Sende hit” indikerer en bevegelse mot taleren og at det er snakk om små avstander. Himmelretningene brukes en helst når en referer til større avstander.Det finnes imidlertid språk som har orienteringssystemer som bygger på himmelretningene. Midt i Australia lever en liten gruppe som kaller seg warlbiri. Der vil en be folk om å sendte saltet østover, flytte seg sørover eller holde spikeren med den søndre hånden og ta hammeren i den nordre. (Dersom det er snakk om en høyrehendt person, vet en at personen skal arbeide med ansiktet vendt mot vest!)

En annen liten gruppe nordøst i Australia, guugu yimidhirr, bruker et lignende system. Hvis jeg sier at ”Nils står bak sykkelen”, er sykkelen plassert mellom meg og Nils. Dersom Nils holder seg i ro mens jeg går rundt og stiller på den andre siden av ham, må jeg nå si at ”Nils står foran sykkelen”. Ordene ”foran” og ”bak” er altså relatert til hvor jeg står i forhold til Nils og sykkelen. På guugu yimidhirr er utsagnet uavhengig av hvor taleren står. I begge tilfeller vil Nils stå (f.eks.) øst for sykkelen.

Systemet er faktisk slik at om en skal fortelle hva som er plassert foran hva på en tegning, vil beskrivelsen være avhengig av hvilken kompassretning blikket går. Hvis en med sola i ansiktet sier ”På tegningen er oksen er nord for kua”, må en med sola i ryggen si ”På tegningen er oksen er sør for kua”.

Det ligger i kortene at brukere av slike systemer er særdeles bevisst på himmelretningene. Forskere ser ut til å enes om at de som snakker warlbiri eller guugu yimidhirr rett og slett har godt utviklede orienteringsevner. Langt bedre en norske veikrogjester, må jeg tilføye.

Språklyder lages ved ved at luft settes i bevegelse

I forrige blogginnlegg ble det nevnt at språklyder er resultat av at luft settes i bevegelse. Lydene er resultat av at luftstrømmen blir modifisert ved at utformingen av munnhulen endres og ved at stemmen eventuelt brukes.

Normalt bygger tale på utgående pust. Teoretisk sett kunne en tenke seg at dette skjedde på inngående pust. Det skjer imidlertid sjelden, men med visse unntak, blant annet i norsk. Det er ikke sjelden av ord som ”ja, nei” kommer på innpust. Dette er et fenomen som mange utlendinger stusser over.

Luft kan også settes i bevegelse ved hjelp av strupehodet. Etter at en har laget et lukke mellom stemmeleppene, slik en gjør når en skal løfte noe tungt, kan en senke eller heve strupehodet. Dersom leppene er lukket når strupehodet løftes, skapes det et overtrykk i munnen. Når leppene åpnes, ”spyttes” luften ut av munnen og det dannes en p-lignende lyd. Det går også an å lage en t- og k-lignende lyd på samme måte. Slike lyder finnes i amharisk og tigrinja, som er minoritetsspråk i Norge.

Dersom man senker strupehodet, blir det undertrykk i munnen. Når man åpner leppene og bruker stemmen samtidig, vil man få en /b/ uttalt på inngående luft. Man kan bruke samme teknikk for /d/ og /ɡ/. Vietnamesisk benytter denne måten å si /b/ og /d/ på.

Man kan også sette luft i bevegelse ved å lage to lukker i munnhulen, og så skape et undertrykk mellom lukkene. Deretter skal et av dem åpnes. Slike lyder kalles for klikkelyder, og de finnes i mange språk i det sørlige Afrika.

Selv om beskrivelsen av klikkelydene høres kompleks ut, er dette lyder som brukes av nordmenn. De hører imidlertid ikke til blant språklydene. Når en skal få en hest til å bevege seg, lages en klikkelyd ved hjelp av venstre eller høyre side av tunga. For å kalle på et ekorn lager man en klikkelyd ved hjelp av den fremre delen av tunga. Man kan også lage en klikkelyd ved hjelp av leppene: Først lukker man dem, deretter spisses de slik at det lages undertrykk. Når de åpnes, høres et tydelig smask.

Lydskriftsymbolet for denne lyden finner du ovenfor. Smart utformet, ikke sant?

Uttale – kompleks aktivitet

Daglig produserer hver av oss tusenvis av språklyder. Så lenge vi holdes oss til morsmålet, skjer dette normalt uten at vi trenger å reflektere over hva som skjer. Uttalen er en automatisert prosess. En nærmere granskning av hvordan språklyder lages viser imidlertid at uttale er resultatet av flere komplekse prosesser.

For at språklyder skal kunne lages, må luft settes i bevegelse. Luftstrømmen som oppstår, modifiseres deretter på ulike måter. Dette kan skje i munnhulen ved at tungen, leppene og den bløte ganen inntar ulike posisjoner. I tillegg vil stemmeleppene, som sitter i strupehodet, også spille en rolle siden lyden kan være stemt eller ustemt.

Antallet mulige språklyder er stort. Hvert av verdens språk inneholder bare et utvalg av disse og antallet vil variere fra språk til språk. Det internasjonale lydskriftalfabetet har 87 basistegn som viser til de vanligste lydene. Det totale antallet lyder er langt større.

Det er stor forskjell på hvor mange lyder språk inneholder. Pirahã i Amazonas har bare 10 språklyder mens !Xóõ i Botswana har 141. Det normale for verdens språk er 40-45 språklyder. Vestnorsk har 35 (en regner da med at norsk har 18 vokaler, 9 korte og 9 lange), østnorsk har 41 og trøndersk 45.

Innledningsvis nevnte jeg at hver språkbruker daglig uttaler tusenvis av språklyder. Når det senere står at norsk har 35-45 språklyder, må det ligge to ulike definisjoner til grunn. I det første tilfellet var det snakk om antall uttalte enkeltlyder, i det siste handler det om klasser av språklyder, såkalte fonemer. Disse kan sammenlignes med alfabetets bokstaver som det finnes 29 av. I tekster vil det forekomme mange eksemplarer fra hver klasse. Dermed vil antallet enkeltbokstaver bli stort.­ Hvert fonem kan ha flere varianter, f.eks. vil skarre-r og tungespiss-r regnes som varianter av /r/ i norsk. ”Tynn l” og ”tykk l” vil på samme måte være varianter av /l/. Dette kan sammenlignes med bokstavformene ”A A a a” som alle er varianter av <A>

Alle lyder beskrives med hensyn til hvordan luften settes i bevegelse, om de er stemt eller ikke og hvordan de modifiseres i munnhulen. Mer om det neste gang.

Euro

I siste halvdel av 1990-tallet kom det et nytt tegn på tastaturet, eurotegnet - €. Da den felles valutaen i Europa skulle innføres, ble det behov for et nytt symbol med en tydelig grafisk profil. Ifølge Europakommisjonen var inspirasjonskilden den greske bokstaven epsilon – ε – som også er første bokstav i det greske ordet Europa. Dermed fikk man en kobling mot den europeiske sivilisasjonens vugge. I tillegg kom det to vannrette linjer som skulle symbolisere stabilitet.

Det tok sin tid før symbolet kom på tastaturene. Opprinnelig var planen at man skulle finne tegnet på nye tastatur etter 1. januar 1999, men selv et par år senere var det mange brukere av nye maskiner som enten måtte trykke Alt-Ctrl-e for å få tegnet eller lete det opp under “Sett in > Symbol”. I 2002 foreslo Microsoft at brukeren selv kunne lage en makro som satte inn tegnet i teksten.

Ironisk nok sier wikipedia i en fotnote i sin artikkel om eurotegnet at det er brukt en bokstav fra det ukrainske alfabetet for å vise eurosymbolet.

Brevskriving

Dette bildet, som faktiske er et brev skrevet av en jente fra yukagirfolket som bor langt øst i Sibir,  kom jeg over for mange år siden i ei bok om skriftsystemer. Stopp lesningen her og ta en kikk på bildet før du leser videre. Hva kan dette handle om? (Se bort fra tallene. de vil bli brukt under gjennomgangen etterpå).

Vanligvis gjengis innholdet  slik:

“Jeg elsker deg, men du er i ferd med å forlate meg. Du kommer til å gifte deg med den russiske jenta som du har møtt. Dere kommer til å få barn sammen, og du vil leve lykkelig med din nye familie. Det gjør mg trist å tenke på det, selv om det er en annen som elsker meg.”

Dette utledes av følgende:

1 er ei yukagirjente  (det framgår av fletten – 8. 2 er den unge mannen som hun elsker. de har hatt et forhold tidligere – 13.  4 er den russisk jenta – hun har også fletter og en tradisjonell russisk kjole, en sarafan  - 7. 9 indikerer et påbegynt fellesskap mellom mottakeren av brevet og hans nye kjæreste.  3 er to små barn, de han kan forente å få i sitt nye forhold. 11 og 12 indikerer tette relasjoner og lykke, men som en ser er det en hindring – 6 – mellom brevskriveren og mottakeren av brevet, og dette har  med relasjonen – 10 – med den russiske jenta å gjøre. Yukagirjenta er isolert  - 14 – kanskje har hun bestemt for å leve som enslig, og hun er i tillegg trist [15].   Men det er en annen kar – 5 – som tenker på henne – 16.

Vejn Runi

Nylig var blant andre følgende personer på reise i Montenegro: Dzo Hart , Esli Kol , Dzon Teri, Geri Kejhil, Skot Parker, Geret Beri , Dzejms Milner, Esli Jang, Vejn Runi, Deni Velbek. Kjente personer alle samme, særlig Vejn Runi, eller Wayne Rooney, som er skrivemåten han og de fleste andre bruker når han skal signere en kontrakt. Navnene ovenfor tilhører altså spillerne på det engelske fotballandslaget. Montenegrinske massemedier omskrev spillernes navn til hjemlandets ortografi, og dette skapte en smule oppsikt i Dagbladet og andre aviser som interesserer seg for fotball, bl.a. kommenterte  The Telegraph dette, og skrev at “the official programme act as a linguistic hall or mirrors – turning household names into something less familiar, but still recognisable.”

Denne translitterasjonen fra engelsk til montenegrisk er jo egentlig ikke noe å gjøre et stort poeng av. I hjemlandet til Vejn Runi skriver man jo fremdeles Gothenburg og Copenhagen istedenfor Gøteborg og København uten at svensker og dansker synes å gjøre mye ut av det.

Kanskje kunne en klare kombinere interessen for fotball med interesse for språk og slik gjøre innlæring av nye skriftsystem enklere? Den kjente spillerens navn er her skrevet ut på ved hjelp av ulike alfabet

aserbajdsjansk:            Ueyn Runi
gresk:                              Γουέιν Ρούνεϊ
latvisk:                            Veins Rūnijs
makedonsk , serbisk:  Вејн Руни
ukrainsk:                        Вейн Руні
russisk:                            Руни, Уэйн
tamil:                               வேனே ரூனி

Det gikk ellers ikke så bra for Runi. Han sparket ned Miodrag Dzudovic (Miodrag Džudović, Миодраг Џудовић, Миодраг Джудович) og må stå over flere kamper senere i år.

[si:ln̩]

Det var noen nyheter fra New Zealand på NRK i morges. I den grad nyhetsoppleserne beflitter seg på å uttale ord i sin originale form, dvs. slik de uttales  av morsmålsbrukere, er normalt ord av engelsk opphav gitt høy prioritet. Dermed skulle en vente at navnet ble uttalt som noe i nærheten av [nu 'zi:lənd]. Det ble det ikke.

Den siste delen av navnet “-land” uttales på flere måter på norsk. Ord som “Tyskland” og “Nederland” har jo norsk form, så der kan en høre en tydelig [ɑ] i siste stavelse – [lɑn]. Ordene “England”  har  også norsk uttale. Ytterst få sier [ˈiŋglənd] eller [ˈiŋlənd] hvis ordet forekommer i en setning av norske ord. Det samme gjelder uttalen av “Irland” og “Swaziland”. Begge land har engelsk som offisielle språk.

Hva så med “New Zealand”? Nyhetsoppleseren endte opp med en språklig hybrid. Første del “New” fikk engelsk form” – /nu/ , første del av andre ord likeså /si/ (riktignok ingen stemt s som i /zi/, men OK. Siste del “-land” var imidlertid norsk – [si:ln̩], som i norsk “silen”.

I norsk gjelder en regel som sier at at dersom en trykksvak “e” – en [ə] – forekommer mellom en dental konsonant /t, d, n, l, s/  og en /n/, så faller vokalen bort, jf. ord som “båten, boden, vinen, bilen, bussen”. De fleste med norsk som første språk vil uttale disse ordene uten en /e/ i siste stavelse. Bruksområdet for denne regelen har ekspandert slik at den nå okkuperer deler av (enkelte) nordmenns engelsk, derfor ble “New Zealand” - [nu 'zi:lənd] til  [nu 'si:ln̩].

Bortfall av  trykksvak [ə] skjer flere steder. Mer om det senere.