Argelia …?

“Og hvor er du fra?” spurte jeg for høflighets skyld – og på spansk. En ungdom hadde spurt om å få sette seg på den ledige plassen ved bordet på fortausrestauranten, og vi hadde etter hvert kommet i prat. Det var naturlig å spørre på spansk siden jeg var i Nicaragua. Aksenten som også preget hans måte å snakke spansk på, gav et signal om at han også var utlending, så derfor spørsmålet. “Soy de Argelia, de Argel”.  ”Jeg er fra Argelia, fra Argel”, svarte han.

Jeg regner meg som alminnelig godt orientert om verden, men dette var terra incognita for meg. Jeg må ha løftet på øyenbrynene og sett litt spørrende ut, for han fortsatte umiddelbart: “I Nord-Afrika, i nordvest.” Jeg var like desorientert. Han fortsatte: “Nabolandet til Marokko.” Da gikk det opp for meg: “Argelia = Algerie, Argel = Alger”. Et raskt skifte til engelsk for å sjekke bekreftet hypotesen om at det var Algerie det var snakk om.

Men hvorfor er navnet så forskjellig på spansk:  Argelia og Algerie? Kikker en på ordene, ser en raskt at “r”  og “l” har byttet plass. (Den lille vokalforskjellen til slutt er mindre viktig.) Et slikt skifte kalles en metatese, og dette er ikke et uvanlig fenomen. I barnespråk finnes for eksempel ordformer som “evla” for “elva” eller “stølver” for “støvler”. Noen gangen går ordformer med metatese inn i språk og får status som korrekte former. Det latinske “crux” har formen “cross” på engelsk og “Kreuz” på tysk. På norsk heter det “kors”, altså en form med metatese: “r” og vokalen har byttet plass. På nynorsk er den originale strukturen opprettholdt, “kross”.

Metatesen en observerer i spansk er som nevnt mellom /l/ og /r/, og metatesen nevnes i artikler på nettet. Formene “Argelia” og “Argel” brukes etter det jeg kan se, bare på spansk og portugisisk. Ordformene vi bruker på norsk er hentet fra fransk, og formen er en av de ganske få franske betegnelsene vi bruker for internasjonale geografiske navn. Den franske formen har sitt opphav i den arabiske formen Al-Yaza’ir (الجزائر) som betyr “øyene” etter noen øyer som ligger utenfor byen Alger. Forstavelsen “al” er den bestemte artikkelen i arabisk, som er foranstilt (jf. ord navnet på organisasjonen “Al Fatah” eller avisen “Al Ahram”. En finner den også i lånord i norsk: alkohol, algebra).

Interessant nok har “Algerie, Alger” opphav i samme ord som det som brukes i navnet på nyhetskanalen “Al Jazeera”. De to e’ene kommer fra translitterasjonen til engelsk. Ved å skrive “ee” sikrer en uttalen /i/. Hadde en skrevet “Jazira” hadde  kanskje engelskkyndige lesere blitt ledet til uttalen [æl dʒæˈzairɐ] istedenfor [æl dʒæˈziːrɐ].

Skrivemåte – uttale

Før jul var jeg sensor på en eksamen i norsk som andrespråk. I en av oppgavene skulle studentene bedømme innvandreres skriftlige kompetanse og blant annet kommentere ferdigheter i rettskrivning.

Dersom man kan skrive norsk feilfritt, er det relativt enkelt å påpeke feil i andres skriftlige produksjon. Det er ikke nødvendig med studier i norsk for å få det til. Det er straks verre å fastslå hvorfor et ord har fått en form som avviker fra den korrekte. Skyldes avvikene

• Avvik fra hovedregler som at kort vokal uttrykkes gjennom etterfølgende dobbel konsonant (”hatt”) mens lang vokal uttrykkes gjennom enkel etterfølgende konsonant (”hat”).
• forhold ved norsk, det vil særegne skrivemåter som ”jeg” for /jei/ der den siste vokalen i diftongen /ei/ skrives med en konsonant
• at språket som brukes til daglig har andre grammatiske regler enn de en finner i skriftspråket.  Den lokale dialekten kan mangle ”–r” i presensformer (”Æ snakke norsk). Det blir galt når slikt overføres til bokmål: ”Jeg snakke norsk”.
• at en bokstav i norsk kan representere ulike lyder, f.eks. kan <e> være lang/kort /e/ som i ”ser” -  ”sett”, eller langt kort /æ/ som i ”her” – ”vært”.
• motstridende regler som når ”apotek” skrives med én <p>, mens ”appetitt” skrives med to p’er. Dette kunne tyde på at det skulle være lang ”a” først i ”apotek” , men slik er det jo ikke.  Det er heller slik at begge ordene har trykk på siste stavelse, og hvis man ser på den isolert, er denne delen av begge ordene i samsvar med norsk ortografi. P’ene fremst i ordet har sitt opphav i långiverspråket.
• forhold ved morsmålet som for eksempel at internasjonale ord skrives på en annen måte som når ”nasjonal” skrives ”national” eller ”nacional”.
• at rettskrivningsregler i morsmålet overføres til norsk.  Enkelte språk avspeiler uttalen tydeligere enn hva norsk gjort. Ord som ”frykt” og ”trygt” rimer på norsk, begge har den ustemte konsonantsekvensen /kt/ til slutt, men siden ”trygt” kommer fra ”trygg” opprettholdes en av g’ene i skrift.
• dårlig hukommelse, dvs. at en ikke (ennå) husker ordformene

Denne listen kan forlenges, men jeg stanser her. Få av studentene satt opp lister av denne typen. De fleste endte opp med å se på den regelen som er listet opp først, altså det indirekte signalet om vokallengde.

Det  er interessant å se nærmere på norsk.  Det er ikke urimelig å tro at voksne som lærer norsk, i stor grad lærer av ordformer  de ser ofte. Jeg har derfor sett på de 40 mest frekvente ordene i Heggstads ”Norsk frekvensordbok” fra 1982 for å finne ut i hvor stor grad disse ordene er i samsvar med generelle regler for norsk rettskrivning.  Jeg tror det betyr mindre at denne boka er 30 år gammel. En rask sjekk i andre frekvensoversikter viser at det er små forskjeller mellom dem.

Undersøkelsen ga flere interessante resultater. Blant de 32 mest frekvente ordene er det kun 11 (34%) som ikke viser unntak fra hovedreglene på noen måte. Det er altså 66 prosent av de 32 mest frekvense ordene som viser et eller flere unntak:

1. Inkonsekvent merking av vokallengde:

 som, til, for, at, den, et, om, han, men, vil, kan, man, også, skal

Antallet avvikende former (n=14) er altså større en antall regelrette former (n=11). Det er også interessant å merke seg at mange av ordene på lista har ”parallelle” former med identisk uttale og korrekt skrivemåte

att, ett, hann, menn, vill, mann, skall

2. Ord med stum konsonant:

 og, det, med, ved, også

3. Ord med vokaler som kan representere flere lyder

 og, som, er, for, de, om, opp

4. Ord med konsonanter med varierende uttale

 seg

5. Ord der diftong er uttrykt med vokal+ konsonant

 seg

Det ovenstående er eksempler på inkonsistente former som finnes blant de 32 mest frekvente ordene i lista. Dersom en går lengre ut i lista, kunne en føye til flere kategorier som ulike skrivemåter for en og samme språklyd.  (I farta kommer jeg på ”sjel, skje, ski, shilling, schæfer, cello, champagne,  giro, journalist, nysgjerrig, crescendo, mars, marsj” men det finnes flere former.)

Det krever altså god innsikt for å kunne komme med plausible forklaringer på hva som kan ligge under de ulike skriftlige uttrykkene i de minoritetsspråkliges tekster. I noen av besvarelsene trekker studentene også entydelig konklusjoner om hvordan den minoritetsspråklige forfatterens uttale av norsk er, og hveder uten snev av tvil at dårlig mestring av skriftlige grunnregler knyttet til lang/kort vokal avspeiles direkte i talespråket. Muligheten er selvsagt til stede, men her ville det nok være bedre å analysere vedkommendes muntlige produksjon.

Dialekt eller språk?

For fem år siden ble den bekreftet igjen, aforismen som er tilskrevet lingvisten Max Weinreich. Han skal ha sagt at ”et språk er en dialekt med egen hær og marine”. Bekreftelsen kom da et flertall av de folkevalgte i Montenegro stemte for en ny grunnlov som sier at det offisielle navnet på språket i landet skal være montenegrinsk.

I 1991-92 gikk Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia i oppløsning. Siden 1970-tallet hadde språket i landet hatt betegnelsene serbokroatisk og kroatoserbisk. Disse variantene var like og de interne dialektale forskjellene var mindre enn hva en finner i Norge.

Skriftspråket viste større forskjeller. I Serbia var det kyrilliske alfabetet i bruk, i Kroatia og Bosnia-Hercegovina det latinske. Forskjellen mellom de to alfabetene er primært relatert til skrifttegnenes utforming. De ortografiske prinsippene var like. Det kyrilliske alfabetet har et par enkeltstående tegn der det latinske alfabetet har kombinasjoner av to. Det finnes forskjeller i vokabular og lydlige trekk, men ikke noe som ville være oppsiktsvekkende for en nordmann.

Da Jugoslavia ble oppløst, ble bosnisk og kroatisk raskt tatt i bruk som navn på språket i Bosnia og Kroatia. Serbisk fortsatte å være det offisielle språket i Serbia og Montenegro. Slik var det inntil 2007, da montenegrinsk ble erklært som det offisielle språket i Montenegro som hadde erklærte seg uavhengig noen måneder tidligere.

Forskjellene mellom bosnisk, serbisk, kroatisk og montenegrisk er mindre enn forskjellene mellom skandinaviske språk. Vi aksepterer at norsk, svensk og dansk regnes som tre ulike språk til tross for at skandinaver forstår hverandres språk. Dette står i strid med definisjonen som sier at språkvarianter som er gjensidig forståelige, kan regnes som dialekter, jf. tysk i Tyskland og Østerrike.

Men siden de gjensidig forståelige språksystemene norsk, svensk og dansk regnes som tre språk, må en også akseptere at det samme gjelder i de landene som tidligere var en del av Jugoslavia. Alle de nevnte landene har egen hær og marine.

Jeg hjerter deg!

Noen ganger kommer en i beit for ord, det kan rett og slett være slik at ordet en er på jakt etter ikke eksisterer på norsk. i en slik situasjon er det flere utveier. En kan hente inn et ord fra et annet språk og la det beholde sin originale form, som clutch, eller gi den en norsk form, som kløtsj. En kan oversette det fremmede ordet til norsk, jf. printer og skriver, eller en kan lage et nytt ord.

Det er mange år siden jeg for første gang så plakaten som sier ”I love New York”, dvs. teksten står ikke der. Plakaten er delt i fire ruter. I de to øverste står det  I❤, i de to nederste NY.  Plakaten nærmest ba om et nytt verb måtte bli laget, og nå er det endelig dokumentert på norsk. Verbet er naturligvis ”å hjerte”. Et raskt søk på Google viste over 1100 treff på frasen ”jeg hjerter deg”. De aller fleste treffene på den ene ordet ”hjerter” viser naturligvis til substantivet ”hjerte” i flertall, og det er vel ikke overraskende at mange av tekstene refererte til kortspill.

Denne nydannelsen – å hjerte – oppfører seg som et helt normalt verb, ut fra strukturen i ordet vil en vente at det bøyes som et svakt verb, det vil si på samme måte som ”å erte, å smerte, å knerte” og andre verb som ender på ”-erte”. Fortidsformen vil altså være ”hjertet” eller “hjerta”: ”Deg har jeg hjertet/hjerta i mange år”. At verbet får svak bøyning er helt i tråd med hva som skjer med nye ord som tas inn i norsk. Dersom verbene går inn i den såkalte klasse 1 av svake verb får de endelsene ”-et” eller ”-a” i fortid”. Brukerne av verbene  ”å kløtsje og ”å printe” bruker helt sikkert ”kløtsjet, printet” – eller ”kløtsja, printa” –  som fortidsform.

Det  er vanskelig å si om ”å hjerte” er et ord som kommer til å slå an. De få forekomstene tyder på at det nok vil være ytterst få som vil høre eller lese ”jeg hjerter deg” istedenfor ”jeg elsker deg”. En ting er imidlertid sikkert. I årene som kommer vil vi masse nye verb i norsk. Verbene tilhører en såkalt ”åpen ordklasse”, og antall medlemmer i denne klassen øker i takt med teknologisk utvikling og internasjonal kontakt.

Ordet mitt

Noen ganger er det slik at språklige uttrykk opptrer på den måten en forventer de skal gjøre. I norsk er det slik at en en fisker fisker og en student studerer men ikke slik at en lærer lærer. En lærer underviser.

Jeg arbeider innenfor fagfeltet norsk for utlendinger. Når vi snakker om personer som lærer norsk, er det ofte behov for en generell betegnelse, dvs. et ord som ikke sier noe om alder eller de omstendigheter der språklæringen skjer. Et ord som elev peker mot en yngre person som går går på skolen, ordet student peker på en litt eldre person som studerer ved høyskole eller universitet.

Hva vi skal kalle en person som lærer norsk uten å gå på kurs? En voksen som lærer norsk av sine arbeidskamerater er ikke student, og et lite barn i førskolealder som lærer norsk i nærmiljøet eller i barnehagen er vel ikke elev? Hva er den overgripende betegnelsen for disse to?

Den generelle engelske betegnelsen er a learner, er ord som er avledet fra verbet to learn. ( I engelsk driver også læreren – the teacher – med teaching, så der er alt på plass). I dansk, hvor man har samme problem som i norsk, har noen tatt i bruk det engelske ordet, men i dansk form – en lørner. I Sverige har man samme problem, men her bruker man en språkinlärare.

Mange norsk kolleger har tatt i bruk en norsk versjon av dette ordet: En språkinnlærer er hvilken som helst person som lærer et språk under hvilke som helst forhold. Innenfor andrespråksfaget er det mange som skiller mellom å lære språk og tilegne seg språk. Jeg skal ikke gå nærmere inn på innholdet i begrepene her, men vise til at de som foretrekker den siste betegnelsen naturlig nok snakker om en språktilegner og ikke en språkinnlærer. Ingen av disse ordene har funnet noen plass i Bokmålsordboka ennå.

I en diskusjon om dette for mange år siden falt ordet språklærling ut av min munn, og det er blitt mitt forslag til fellesbetegnelse. Hittil er det bare brukt i fagbøker og artikler der jeg har medvirket. Google oppviser cirka 500 treff. Frøet er sådd, men vil det spire?

Styrer språket hvordan man oppfatter omgivelsene?

I 1977 startet språkforskeren Dan Everett arbeidet med språket pirahã i Amazonas. Språket snakkes av et nomadisk jeger- og samlerfolk på ca 150 personer.

Etter tre år kunne Everett og kona Keren språket godt nok til å foreslå lese- og skriveopplæring for pirahãene. Forslaget ble godt mottatt , men kurset stoppet brått. En dag klarte elevene å lese et ord høyt. Alle lo, og da Everett spurte om hva som var morsomt, fikk han til svar at det de hadde sagt, lignet på deres ord for ”himmel”. Da Everett bekreftet at det var  nettopp det ordet de hadde lest, ble pirahãene svært oppbrakte og nektet å følge undervisningen. Lesekyndigheten hadde brakt dem inn på forbudt område. Pirahãene har den oppfatning at tale bare kan knyttes til umiddelbare personlige erfaringer. Man kan ikke referere til andre steder eller tidspunkter.

Språket har mange særtrekk. Det mangler betegnelser for farger og har få slektskapsbetegnelser. Det har kun to verbtider, og det mangler tall.

Everett ønsket å lære pirahãene å telle fra 1 til 10. Etter 8 måneder ble prosjektet oppgitt. Ingen hadde lært å telle. Ingen var heller i stand til å gjennomføre så enkle regnestykker som 1+1.

Everetts forskning har vakt oppsikt. Enkelte forskere har stemplet funnene som rent oppspinn. Andre har bekreftet eller modifisert hans påstander. Everett påstår at språkets struktur er en refleks av livsvilkårene pirahãene lever under. Disse overflødiggjør de trekkene som er nevnt ovenfor. Dette synspunktet knyttes til den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen som sier at det er sammenheng mellom språklige kategorier og språkbrukeres oppfatning av omverdenen. Hypotesen sier at språket er et filter som styrer oppfatningen av verden. I dette tilfellet vil det være slik at fraværet av tall ikke gir språkbrukerne mulighet til å telle objekter de ser rundt seg.

Det følger av argumentasjonen ovenfor at personer med ulik språkbakgrunn erfarer verden på ulike måter. Vil gjester hos pirahãene oppleve andre ting enn vertene?

Språklæring og krigføring

”Denne boka inngår i en serie på mer enn tretti selvinstruerende tekstbøker som opprinnelig ble utviklet og publisert for de væpnede styrker”. Setningen er hentet fra en av de mest kjente lærebøker i norsk for utlendinger, Einar Haugens Spoken Norwegian som ble utgitt i 1944. Utgivelsen er et bevis på andre verdenskrig også fikk stor innflytelse undervisning i fremmede språk.

Mindre enn en måned etter at japanerne bombet Pearl Harbour i desember 1942, begynte den amerikanske hær og marine arbeidet med å utvikle utdanningsprogrammer som skulle bidra til at amerikanske soldater tilegnet seg muntlige ferdigheter i ulike språk. Mens en tidligere hadde hatt lærebøker i fransk, tysk og nederlandsk, ble det nå behov for ferdigheter i de språkene soldatene ville møte når de ble utplassert, for eksempel ulike asiatiske pråk.

I tiåret før krigen hadde man vunnet ny innsikt i både språkvitenskap og læringspsykologi. Innenfor språkvitenskapen var den såkalte strukturalismen framherskende. Her la man vekt på å beskrive språk som et sett strukturer bygd opp av språklyder, bøyningsmønster, setningsstrukturer og så videre. Læringspsykologien var dominerte av behaviorismen og sa at språktilegnelse egentlig var tilegnelse av vaner. Dette skjedde gjennom gjentatte repetisjoner og utenatlæring. Språkene var gradert med hensyn til hvor vanskelig de var å tilegne seg.. Dette ble reflektert i kurslengden. Spansk kunne man lære på 18 uker, norsk krevde 24 og kinesisk 42.

Arbeidsmåten ble kjent under navnet The Army Method, og etterdønningene etter språk- og læringssynet som metoden bygde på, kunne observeres i klasserom verden over flere tiår etterpå.

Det nære samarbeidet mellom militære og språkforskere og pedagoger fortsatte etter andre verdenskrig. Firmaet Rosetta Stone har i lang til hatt omfattende samarbeid med amerikanske militære styrker, blant annet med egne militærutgaver av språkkursene.  Dette samarbeidet har nylig opphørt.

Tmesis, eller “idi-jævla-otisk”

Jeg har vært på jakt etter eksempler på tmesis i norsk i lang tid. Dette er en språklig konstruksjon som overforbrukes i enhver amerikansk krimserie. I norsk ser den imidlertid ut til å være fraværende.

”Tmesis” er gresk og kan oversettes med ”deling”. Betegnelsen brukes om et ord som er delt i to og der det er satt et nytt ord inn i midten. Et ord som ”Obama”, vil som resultat av tmesis kunne ende opp som ”O-fantastic-bama”. ”Fantastic” kan i sin tur omformes til ”fan-bloody-tastic”. Det vanligste innskuddsordet på engelsk er nok et annet. Vi finner det i for eksempel ”Ala-fucking-bama”.

Det er visse krav som må tilfredstilles før en tmesis kan lages. Ordet som skal deles, bør ha minimum tre stavelser. I tillegg må den trykksterke stavelsen stå inne i ordet. Ordet skal deles slik at den trykksterke stavelsen kommer først i den andre delen.”Abso-blooming-lutely” følger disse reglene, men ikke ”ab-blooming-solutely” eller ”Al-fucking-labama”. I de to siste framstår uttrykket som urytmisk. Den siste må ha formen “Ala-fucking-bama” for å fungere.

Ord fra amerikansk vokabular har gjort sitt inntog i norsk, og de preger hipt ungdomsspråk. ”Fucking” er et importord . Det kan opptre sammen med norske ord, men da er det foranstilt frittstående ord. Hvis det dukker opp i forbindelse med tmesis, skjer det etter mine observasjoner bare i innlånte engelske uttrykk.

Jeg har vært på jakt etter tmesisformen brukt med norsk språkmateriale, men gransking av muntlige og skriftlige kilder har omtrent vært omtrent resultatløs. Først nylig kom jeg over ”Söder-jävla-tälje” i en aviskronikk. Skrivemåten viser at uttrykket trolig er lånt fra svensk.

”Söder-jävla-tälje” framviser et mulig norsk erstatningsord for det engelske ”fucking”, nemlig ”jævla”. En kan kanskje forvente at ord som ”fan-jævla-tastisk” eller ”idi-jævla-otisk” vil dukke opp i norsk en gang. (Det kan jo hende at potensielle framtidige brukere leser dette. Værsågod, forsyn dere.)

Dersom leserne har observert norsk språkmateriale med tmesisform vil jeg gjerne bli informert om det. Kanskje vet ungdommene i familien noe?

Translitterasjon

George Bernhard Shaw er berømt for sitt forfatterskap, men han var også  interessert i språk og lanserte sitt eget forslag til ny rettskrivning for engelsk. Bakgrunnen for dette var en  irritasjon over at samme bokstavsekvens kunne representere ulike lyder, jf. sekvensen <ea> i ord  som i ”read, break, heart”. For å vise hvor galt det var, påstod han at ordet ”ghoti” skulle leses på samme måte som ”fish”. Hvordan?  <gh> for /f/ som i ”enough, <o> for /i/ som i ”women”, og <ti> for sj-lyden i ”nation”. Et annet eksempel er “ghoughpteighbteau” for ”potato”. Leseren kan selv lete seg fram til løsningen.

Det er flere som er interessert i slikt. På internett finnes en historie fra Heathrow flyplass. En person gikk til informasjonen og ba om å få ropt opp passasjerene Arheddis Varkenjaab og Aywellbe Fayed som var ankommet med med Thai Airways. Etter noen minutter kom en annen sjåfør og ba om å få ropt opp Arhevbin Fayed og Bybeiev Rhibodie som var ankommet med Air India. De to ba etter hvert om å få åtte navn ropt opp. Etter det siste var det flere av flyplassens ansatte som jaktet på sjåførene. Det var ikke ikke passasjerene, men flyplassens ansatte.

Når en lytter til opptakene som skal være gjort av hendelsen (www.hendess.net/london.htm) hører en tydelig at Arheddis Varkenjaab and Aywellbe Fayed lyder som ”I hate this fucking job, and I will be fired”, og Arhevbin Fayed and Bybeiev Rhibodie faktisk sies som ”I‘ve just been fired, and bye-bye everybody.” Leseren utfordres til å dekode følgende navn: Aynayda Pizaqvick and Malexa Krost, Awul Dasfilshabeda and Nowaynayda Zheet, Makollig Jezvahted and Levdaroum DeBahzted, Steelaygot Maowenbach and Tuka Piziniztee. De engelske versjonene ligger på websidene sammen med opptakene som luringene gjorde.

Det ser ikke ut til å være spekulert mye om slikt i norsk. Dette skyldes nok at språket har større samsvar mellom skrift og tale. En kunne imidlertid skrive ut ordet ”gift” som ”hjepfdt” (”hjelp, de,pfennig, midt”). Ved å ta i bruk lånord vil en kunne lage langt mer avvikende former.