Språklæring og krigføring

”Denne boka inngår i en serie på mer enn tretti selvinstruerende tekstbøker som opprinnelig ble utviklet og publisert for de væpnede styrker”. Setningen er hentet fra en av de mest kjente lærebøker i norsk for utlendinger, Einar Haugens Spoken Norwegian som ble utgitt i 1944. Utgivelsen er et bevis på andre verdenskrig også fikk stor innflytelse undervisning i fremmede språk.

Mindre enn en måned etter at japanerne bombet Pearl Harbour i desember 1942, begynte den amerikanske hær og marine arbeidet med å utvikle utdanningsprogrammer som skulle bidra til at amerikanske soldater tilegnet seg muntlige ferdigheter i ulike språk. Mens en tidligere hadde hatt lærebøker i fransk, tysk og nederlandsk, ble det nå behov for ferdigheter i de språkene soldatene ville møte når de ble utplassert, for eksempel ulike asiatiske pråk.

I tiåret før krigen hadde man vunnet ny innsikt i både språkvitenskap og læringspsykologi. Innenfor språkvitenskapen var den såkalte strukturalismen framherskende. Her la man vekt på å beskrive språk som et sett strukturer bygd opp av språklyder, bøyningsmønster, setningsstrukturer og så videre. Læringspsykologien var dominerte av behaviorismen og sa at språktilegnelse egentlig var tilegnelse av vaner. Dette skjedde gjennom gjentatte repetisjoner og utenatlæring. Språkene var gradert med hensyn til hvor vanskelig de var å tilegne seg.. Dette ble reflektert i kurslengden. Spansk kunne man lære på 18 uker, norsk krevde 24 og kinesisk 42.

Arbeidsmåten ble kjent under navnet The Army Method, og etterdønningene etter språk- og læringssynet som metoden bygde på, kunne observeres i klasserom verden over flere tiår etterpå.

Det nære samarbeidet mellom militære og språkforskere og pedagoger fortsatte etter andre verdenskrig. Firmaet Rosetta Stone har i lang til hatt omfattende samarbeid med amerikanske militære styrker, blant annet med egne militærutgaver av språkkursene.  Dette samarbeidet har nylig opphørt.

Ser du hva jeg sier?

Det meste av muntlig kommunikasjon skjer i sammenhenger der lytteren kan se taleren. Til tross for at en visuell komponent er involvert når man samtaler, er det vanlig å regne prosesser knyttet til lytting som enerådende når en skal forstå et talesignal. Lyden fanges opp av det ytre øret og dirigeres inn øregangen. Deretter settes trommehinnen i bevegelse. Disse bevegelsene overføres så til det indre øret hvor de omdannes til nerveimpulser som sendes til hjernen for tolkning.

Det har imidlertid vært kjent lenge at synssansen gir positive bidrag til tolkning av talesignaler. De fleste har kanskje grepet seg selv i å lese på samtalepartnerens lepper hvis man står og prater i støyende omgivelser.

I 1976 ble det gjort et eksperiment som bidro til å høyne interessen rundt synssansens bidrag under samtaler. Harry McGurk  og John MacDonald filmet munnen til en kvinne som ytret stavelsen ”ga” gjentatte ganger. De fjernet den opprinnelige lyden og satte inn stavelsen ”ba” istedenfor. Filmen ble altså  dubbet før den ble spilt av for en rekke informanter. Men hva skjedde? Alle rapporterte at de hørte stavelsen ”da”! Filmen ble kjørt en gang til, og lytterne ble bedt om å lukke øynene. Nå hørte alle det som opprinnelig var sagt: ”ba”.

Det ser ut til at synssansen overstyrer hørselssansen. I det visuelle signalet artikuleres konsonanten /g/ i ”ga” ved at baktunga løftes opp mot den bløte ganen, bak i munnen. Lydsignalet kommer fra en artikulasjon som finner sted fremst i munnen,  /b/ lages ved hjelp av leppene. Konflikten mellom en visuell bakre artikulasjon og en auditiv fremre artikulasjon, medfører at artikulasjonen plasseres mellom disse stedene. /d/ lages jo ved at tungespissen lager et lukke bak fortennene i overkjeven.

Har du lyst til å prøve dette? Det ligger flere gode demonstrasjoner ligger på Youtube.com. Her er en som bruker /b/ og /v/. Det interessante er at en hører det øynene sier en skal høre til tross for at talesignalet er konstant.

Tmesis, eller “idi-jævla-otisk”

Jeg har vært på jakt etter eksempler på tmesis i norsk i lang tid. Dette er en språklig konstruksjon som overforbrukes i enhver amerikansk krimserie. I norsk ser den imidlertid ut til å være fraværende.

”Tmesis” er gresk og kan oversettes med ”deling”. Betegnelsen brukes om et ord som er delt i to og der det er satt et nytt ord inn i midten. Et ord som ”Obama”, vil som resultat av tmesis kunne ende opp som ”O-fantastic-bama”. ”Fantastic” kan i sin tur omformes til ”fan-bloody-tastic”. Det vanligste innskuddsordet på engelsk er nok et annet. Vi finner det i for eksempel ”Ala-fucking-bama”.

Det er visse krav som må tilfredstilles før en tmesis kan lages. Ordet som skal deles, bør ha minimum tre stavelser. I tillegg må den trykksterke stavelsen stå inne i ordet. Ordet skal deles slik at den trykksterke stavelsen kommer først i den andre delen.”Abso-blooming-lutely” følger disse reglene, men ikke ”ab-blooming-solutely” eller ”Al-fucking-labama”. I de to siste framstår uttrykket som urytmisk. Den siste må ha formen “Ala-fucking-bama” for å fungere.

Ord fra amerikansk vokabular har gjort sitt inntog i norsk, og de preger hipt ungdomsspråk. ”Fucking” er et importord . Det kan opptre sammen med norske ord, men da er det foranstilt frittstående ord. Hvis det dukker opp i forbindelse med tmesis, skjer det etter mine observasjoner bare i innlånte engelske uttrykk.

Jeg har vært på jakt etter tmesisformen brukt med norsk språkmateriale, men gransking av muntlige og skriftlige kilder har omtrent vært omtrent resultatløs. Først nylig kom jeg over ”Söder-jävla-tälje” i en aviskronikk. Skrivemåten viser at uttrykket trolig er lånt fra svensk.

”Söder-jävla-tälje” framviser et mulig norsk erstatningsord for det engelske ”fucking”, nemlig ”jævla”. En kan kanskje forvente at ord som ”fan-jævla-tastisk” eller ”idi-jævla-otisk” vil dukke opp i norsk en gang. (Det kan jo hende at potensielle framtidige brukere leser dette. Værsågod, forsyn dere.)

Dersom leserne har observert norsk språkmateriale med tmesisform vil jeg gjerne bli informert om det. Kanskje vet ungdommene i familien noe?

Hvor mange språklyder kan man artikulere med leppene?

I to tidligere artikler har vi diskutert forutsetningene for å lage språklyder, nemlig luft i bevegelse, modifisering av luftstrømmen og bruk av stemmen. Luftstrømmen kan stoppes, hindres av innsnevringer eller gå ut gjennom nesen. En kan modifisere luftstrømmen på ulike steder i munnhulenen. Lufta som går gjennom nesen, flyter normalt stabilt ut siden en ikke har aktive måter å endre nesekanalens utforming på. Kombinasjonen av artikulasjonsmåter, dvs. de ulike modifikasjonsmåtene, og artikulasjonssteder, dvs. stedet der modifikasjonen skjer, gir rom for et stort antall mulige kombinasjoner. Kombinasjoner med ± stemme og ulike luftstrømsmekanismene gir et stort antall mulige språklyder.

For å illustrere bredden kan vi se på språklyder som er artikulert ved hjelp av begge leppene. I norsk har vi tre – /m, b, p/. Disse uttales med lukkede lepper.  For /m/ er de lukket mens lyden, som er stemt, går ut gjennom nesen. Når det gjelder /b/ og /p/ artikuleres lyden artikuleres når leppene åpnes. /p/ finnes i to varianter. Den ene er fulgt av et sterkt pust når leppene åpnes, som i ”pytt”, den andre mangler dette pustet, jf ”spytt”. Den siste er den p-lyden man finner i spansk og fransk. I urdu finnes det også en b-lyd med det samme pustet som vi observerer i ”pytt”.

Forrige innlegg nevnte /b/ med innadgående luft slik en finner i vietnamesisk, og /p/ der luften ”spyttes” ut slik man gjør i tigrinja. Jeg nevnte også smaskelyden vi lager med begge leppene.

Dette bringer oss opp i åtte ulike leppelyder. Og det finnes flere! I språket pirahã i Amazonas lages en rullelyd med leppene. Den ligner på motorlyden barn lager når de leker med småbiler. I Kongo finnes et språk kalt banda. Der lager man en b-aktig lyd ved å trekke underleppen innover i munnen og så slå den framover mot overleppen.

I japansk finnes en lyd som ligner på pustet en bruker når en skal blåse bort smuler fra duken. Dette er en slags variant av /f/.  I spansk finnes en stemt variant av denne. Den brukes for  ”b” eller ”v”  står mellom to vokaler som i ”saber”.

Til slutt tar vi med ustemt /m/, altså en m-lyd som uttales mes hviskestemme: “mamma”. En finner denne i noen få språk, blant disse er burmesisk og walisisk. Dermed er vi opp i 13 lyder som er laget med leppene som artikulatorer!

Språklyder lages ved ved at luft settes i bevegelse

I forrige blogginnlegg ble det nevnt at språklyder er resultat av at luft settes i bevegelse. Lydene er resultat av at luftstrømmen blir modifisert ved at utformingen av munnhulen endres og ved at stemmen eventuelt brukes.

Normalt bygger tale på utgående pust. Teoretisk sett kunne en tenke seg at dette skjedde på inngående pust. Det skjer imidlertid sjelden, men med visse unntak, blant annet i norsk. Det er ikke sjelden av ord som ”ja, nei” kommer på innpust. Dette er et fenomen som mange utlendinger stusser over.

Luft kan også settes i bevegelse ved hjelp av strupehodet. Etter at en har laget et lukke mellom stemmeleppene, slik en gjør når en skal løfte noe tungt, kan en senke eller heve strupehodet. Dersom leppene er lukket når strupehodet løftes, skapes det et overtrykk i munnen. Når leppene åpnes, ”spyttes” luften ut av munnen og det dannes en p-lignende lyd. Det går også an å lage en t- og k-lignende lyd på samme måte. Slike lyder finnes i amharisk og tigrinja, som er minoritetsspråk i Norge.

Dersom man senker strupehodet, blir det undertrykk i munnen. Når man åpner leppene og bruker stemmen samtidig, vil man få en /b/ uttalt på inngående luft. Man kan bruke samme teknikk for /d/ og /ɡ/. Vietnamesisk benytter denne måten å si /b/ og /d/ på.

Man kan også sette luft i bevegelse ved å lage to lukker i munnhulen, og så skape et undertrykk mellom lukkene. Deretter skal et av dem åpnes. Slike lyder kalles for klikkelyder, og de finnes i mange språk i det sørlige Afrika.

Selv om beskrivelsen av klikkelydene høres kompleks ut, er dette lyder som brukes av nordmenn. De hører imidlertid ikke til blant språklydene. Når en skal få en hest til å bevege seg, lages en klikkelyd ved hjelp av venstre eller høyre side av tunga. For å kalle på et ekorn lager man en klikkelyd ved hjelp av den fremre delen av tunga. Man kan også lage en klikkelyd ved hjelp av leppene: Først lukker man dem, deretter spisses de slik at det lages undertrykk. Når de åpnes, høres et tydelig smask.

Lydskriftsymbolet for denne lyden finner du ovenfor. Smart utformet, ikke sant?

Uttale – kompleks aktivitet

Daglig produserer hver av oss tusenvis av språklyder. Så lenge vi holdes oss til morsmålet, skjer dette normalt uten at vi trenger å reflektere over hva som skjer. Uttalen er en automatisert prosess. En nærmere granskning av hvordan språklyder lages viser imidlertid at uttale er resultatet av flere komplekse prosesser.

For at språklyder skal kunne lages, må luft settes i bevegelse. Luftstrømmen som oppstår, modifiseres deretter på ulike måter. Dette kan skje i munnhulen ved at tungen, leppene og den bløte ganen inntar ulike posisjoner. I tillegg vil stemmeleppene, som sitter i strupehodet, også spille en rolle siden lyden kan være stemt eller ustemt.

Antallet mulige språklyder er stort. Hvert av verdens språk inneholder bare et utvalg av disse og antallet vil variere fra språk til språk. Det internasjonale lydskriftalfabetet har 87 basistegn som viser til de vanligste lydene. Det totale antallet lyder er langt større.

Det er stor forskjell på hvor mange lyder språk inneholder. Pirahã i Amazonas har bare 10 språklyder mens !Xóõ i Botswana har 141. Det normale for verdens språk er 40-45 språklyder. Vestnorsk har 35 (en regner da med at norsk har 18 vokaler, 9 korte og 9 lange), østnorsk har 41 og trøndersk 45.

Innledningsvis nevnte jeg at hver språkbruker daglig uttaler tusenvis av språklyder. Når det senere står at norsk har 35-45 språklyder, må det ligge to ulike definisjoner til grunn. I det første tilfellet var det snakk om antall uttalte enkeltlyder, i det siste handler det om klasser av språklyder, såkalte fonemer. Disse kan sammenlignes med alfabetets bokstaver som det finnes 29 av. I tekster vil det forekomme mange eksemplarer fra hver klasse. Dermed vil antallet enkeltbokstaver bli stort.­ Hvert fonem kan ha flere varianter, f.eks. vil skarre-r og tungespiss-r regnes som varianter av /r/ i norsk. ”Tynn l” og ”tykk l” vil på samme måte være varianter av /l/. Dette kan sammenlignes med bokstavformene ”A A a a” som alle er varianter av <A>

Alle lyder beskrives med hensyn til hvordan luften settes i bevegelse, om de er stemt eller ikke og hvordan de modifiseres i munnhulen. Mer om det neste gang.