Tsunami

Dette ordet ble alminnelige kjent etter katastrofen i Thailand i 2004. Nå er det igjen å se og høre i medier som rapporterer om  den enorme katastrofen i Japan og ettervikningene av den.

Men hva betyr «tsunami»? Ordet har to deler, den øverste på bildet ovenfor er «tsu» – 津 – som betyr havn, mens den  nederste - nami - 波 -betyr bølge. En «tsunami» er altså en havnebølge. Etter de kildene jeg har funnet, ble fenomenet tidligere omtalt som tidevannsbølger av mannen i gata. Det er åpenbart i dag at dette er en gal oppfatning. Den vitenskapelige termen som tidligere ble brukt var «seismiske havbølger», altså bølger som var forårsaket av jordskjelv og vulkanutbrudd, men siden termen også brukes om bølger etter jordskred og meteorittnedslag  er dette en noe smal term.

Det er også naturlig å slå opp i Bokmålsordboka for å se hvordan ordet omtales på norsk. Der defineres tsunami som en «japansk havbølge framkalt av undersjøisk jordskjelv el. vulkanutbrudd». Det er kanskje dumt å begynne å krangle om språklige forhold når det er helt andre ting en burde bry seg om, men her ser det ut til at det er en ansatt  språkviter som ikke har hatt en en helt god dag på jobben. Jeg stusser over at tsunamier er «japanske» havbølger. Det høres unektelig rart ut å si at jordskjelvet utenfor Sumatra i 2004 dannet en «japansk havbølge» som deretter rammet Thailand. Trolig er denne litt slurvete forklaringen resultatet av en språklig snarvei som jeg tillatter meg å korrigere: ««japansk ord for havbølge framkalt av undersjøisk jordskjelv el. vulkanutbrudd». Resten av defisjonen er heller ikke fyllestgjørende, jf. det som står ovenfor om jordskred og meteorittnedslag.

Store norske leksikon er mer presis i sin beskrivelse. Her heter det at tsunami er «store havbølger fremkalt ved undersjøiske jordskjelv eller skred, vulkanutbrudd eller skred fra land. Betegnelsen brukes spesielt om jordskjelvgenererte bølger i Stillehavet.»

Termen er ganske ny i den vestlige verden.  Den ser ut til å ha dukket opp i engelsk i 1897. Et søk i  Nyordsarkivet til Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo gir sju treff, det eldste fra 1961 da fenomenet ble omtalt i tidsskriftet Naturen. Året før ble fenomenet omtalt i Svenska Dagbladet da en tsunami ble forklart som en «sjöbävnings-våg».

Det er jo interessant å merke seg at ordet blir hankjønn i norsk. Mange sier jo «ei bølge» så kanskje kunne en tenke seg « ei tsunami», men det går ikke, selv om «ei tsunamibølge» selvfølgelig er greit. At det skulle kunne bli «et tsunami» er vel nærmest umulig. Grunnen til dette er at når nye substantiv kommer inn i norsk, blir de utgangspunktet tildelt hankjønn hvis ikke spesielle grunner taler for noe annet, (som for eksempel at ordet inneholdet bestemte suffikser).

Og til slutt litt om uttalen. Ordet har tre stavelser med trykk på den andre /tsʉ’naːmi/. Sekvensen /ts/ bryter med reglene for hvordan stavelser kan starte i norsk, og dette er nok årsak til at mange nøyer seg med å si /sʉ’naːmi/.

For den som vil lese mer om naturfenomenet ligger det artikler her:

• Norsk Wikipedia
• University of Washington
• Earth Science Australia
• Medical News Today

YES!

Verdensmester i skiskyting fellesstart, Emil Hegle Svendsen, til NRK 12.03.2011: «Da jeg lå i snøen tenkte jeg bare «Yes, jeg klarte det! Yes, jeg klarte det!».  Verdensmesteren var utmattet, og siden følelsen av å vinne var så sterk velger jeg å tro at han faktisk siterer seg selv på en pålitelige måte.

Han kunne jo ha tenkt «Ja, jeg klarte det! Ja, jeg klarte det!», men det er åpenbart ikke sterkt nok. «Yes!» ser ut til å være den beste uttrykksmåten etter store idrettsprestasjoner eller stort hell i Lotto.

Men hva med toerne og treerne?  Jeg har aldri hørt Bjørndalen eller andre si «No, jeg klarte det ikke! No, jeg klarte det ikke!» når de gled over målstreken mens vinneren allerede hadde tørket svetten og stod og ble hyllet. Hvorfor har vi tatt inn «yes» i norsk, men ikke «no»?

Sinnssykt sykt

Et oppslag på nrk.no tar opp problemstillingen knyttet til ungdommens språkføring: To nye programmer skal starte opp på NRK og TV3 og i den forbindelse diskuteres bruken av ordene «sykt» og «sinnssykt» (eller «sinnsykt» som det står i illustrasjonen ovenfor) i kontekster som «sykt bra» og «sinnssykt vanskelig» siden de ungdommelige deltakerne bruker disse uttrykkene mer enn vanlig. Per Egil Hegge er bedt om å kommentere fenomenet, og jeg siterer litt av kommentaren:

Det vitner om et forferdelig fattig forråd om man ikke har andre ord. Det som er synd med det er at hvis man har et fattig språk blir tankelivet fattigslig. Norsk er faktisk et ganske rikt og nyansert språk, da er det ganske synd ikke å bruke det, sier Hegge til NRK.no.

Selv om det ikke er Hegge selv som har skrevet dette, går jeg ut fra at han er sitert korrekt, og da kan det være interessant å se på hvordan han ordlegger seg sett i lys av kritikken som rettes mot programdeltakerne.

Ordene «sykt» og «sinnssykt» er ganske nye som forsterkende ord. Det er ikke lenge siden «mega-» og «drit-» hadde samme funksjonen. En kan jo lure på hva som forårsaker at nye ord hentes inn for å utføre denne funksjonen (skulle det ikke holde med «svært, veldig»?). Problemet er kanskje at ordenes potens svekkes etter lang (eller kort) tids bruk. Dermed blir det beho for nye uttryksmåter, og dette er årsaken til  at situasjonen ikke er stabil. Levende språk vitner ikke om stabile  tilstander. Det skjer kontinuerlig endringer. Når nye uttryksmåter kommer til, reagerer enkelte språkbrukere – til dels sterkt – og uttrykker stadig at man er vitne til språklig forfall. Det er sjeldnere å se at noen ytrer at det som observeres er språklige fremskritt.

Når nye forsterkende ord skal hentes inn, er kildene ofte ord som uttrykker stor grad av noe, «sykt» er et slikt ord. Dette ordet uttrykker en uønsket negativ tilstand. Ordet «sykt» er kanskje ikke potent nok, og derfor hentes «sinnssykt» inn. Det er sterkt nok å bli kategorisert som «sykt X», men det er sterkere å bli kategorisert som «sinnssykt X».

Disse forsterkende ordene brukes med overført betydning, de er metaforer. At disse er nødvendige bestanddeler i språket er gammelt nytt. (Standardverket her er George Lakoff og Mark Johnsons bok fra 1980, på norsk i 2003:  Hverdagslivets metaforer – fornuft, følelser og menneskehjernen). Når Hegge reagerer, er det neppe på metaforbruken i og for seg, men på de aktuelle metaforene som brukes. Siden de er nye, og også har konnotasjoner som er ubehagelig for enkelte språkbrukere, kommer de på hans fy-liste.

Det trolig få som reagerer på metaforene Hegge har brukt i det korte utdraget ovenfor. Han bruker det forsterkende leddet «forferdelig». Dette er et ord som det advares mot å bruke for ofte. Vi lar den diskusjonen ligge. Hegge henter inn to termer fra den økonomiske sfæren, «fattig» og «rik». I dag kan en bruke «rik» om den formen for språkbruk som Hegge etterstreber, men ordet «rik» har et helt annet opphav, nemlig i en indoeurpeisk rot *reg- ”å bevege seg i en rett linje”, et uttrykk som er opphav til «direkte» og herfra er det også en forbindelse til  «rex» - «konge»  og «regere» -” å holde rett, lede, styre». Senere har ordet «rik» utviklet en ny betydning gjennom å reflektere til forbindelsen mellom «makt» og «rikdom». Deretter brer det seg til andre områder. I engelsk finner en begrepet «rik» brukt om mat og farger i det 14. århundre, og om lyd fra 1590. Den nye formen, som Hegge bruker uten kommentar, må følgelig være relativt ny, men han tar den i bruk som om det skulle være en nøytral form. Det er den kanskje, men det skyldes i så fall at ettter lang tids bruk er den opprinnelige betydningen blitt vasket av.

Det er jo interessant å se at Hegge også bruker en annen metafor som gjennom lang tids bruk er ufarliggjort. Han erklærer at det «synd» å ikke ta i bruk det rike norske ordforrådet. «Synd» er jo et begrep som er hentet fra den religiøse sfæren. Skal en ta Hegge bokstavelig, hevder han bruken av ord som «sykt» og «sinnssykt» en «handling, tanke som strider mot Guds vilje» (jf. definisjonen av «synd» i Bokmålsordboka). Hegge ønsker neppe Guds straffedom over språkbrukerne. Det han vil uttrykke, er vel en beklagelse over at andre sider ved norsk ikke tas i bruk for å uttrykke bestemte synspunkter. Det interessante er at han overser dette, men lar seg irritere over de unge språkbruk. En eller annen gang er det kanskje språkbrukere som med den originale definisjonen av «synd» i mente, lot seg irritere av den nyere, mer lemfeldige omgangen med begrepet.

Det er jo ellers interessant å merke seg at uttrykksmåten «ganske synd» brukes. Vanligvis  modifiserer «ganske» adjektiv, her er det plassert foran et substantiv. Det er vel ikke umulig at det en eller gang har vært sterke reaksjoner mot bruken av ordet «synd» i ikke-religiøse sammenhenger, og kanskje var det også noe murring da noen begynte å bruke «ganske» foran substantiv?

En står selvfølgelig fritt til å kritisere språkbruk, men i tilfeller som dette bør en etter min mening uttrykke klarere at det er selve ordformene en subjektiv sett ikke liker, og ikke objektivt karakterisere de unge språkbrukerne som fattigslige i sin ordbruk. Det ser jo ut til at de er i stand til å kommunisere med hverandre, og det er jo også demonstrert at språkbruken deres er mer potent nok til å starte diskusjoner.

Kilder og mer:

• Debatt på sol.no
• Debatt nederst på siden til nrk.no
• Kommentar hos min gode venn Harald Morten Iversen

Kodeskifte

Vi stod ute i gata og snakket med foreldrene til Anna. Nabolaget de bodde i var rolig. En annen syklist rullet forbi, og rett over gata lekte noen unger med en ball i hagen. De kastet den fram og tilbake, og ropte til hverandre – på spansk. Vi var nemlig i Sentral-Amerika, og stod i et boligstrøk litt utenfor sentrum i byen vi bodde i. Anna var ikke så interessert i det voksnes prat. Hun fulgte heller nøye med de to som kastet ball. Kanskje hadde hun heller lyst til å løpe dit for å ta del i leken? Hun var tre år gammel, og hadde bodd i byen i nærmere et år og kjente nabobarna godt. Plutselig skvatt Anna til. Ballen kom rullende over gata mot oss. Hun rykket i pappaens bukse og utbrøt med tydelig østnorsk intonasjon: «Hu tira pelota’n ut i kajen!»

Hva hadde skjedd over gata, hva var det treåringen Anna ønsket å si, og hvorfor fikk ytringen den formen den fikk? Kan man spansk, er det hele ganske enkelt å dekode. Av de seks ordene i ytringen er tre norske, og tre er spanske. «Tira» kommer fra verbet «tirar» som betyr «»å kaste», «pelota’n» refererer til «pelota» – «ball» , og «kajen» (her har jeg forsøkt å skrive lydrett hva hun sa) er «calle» – «gate». Ytringen er altså følgende i norsk språkform: «Hu kasta ballen ut i gata».

Noen vil si at formen ytringen fikk er et uttrykk for språkforvirring. Det er et synspunkt som vitner om at en er uinformert om hva som ligger under de valgene Anna (ubevisst) gjør når hun skal gjøre de voksne oppmerksom på hva som  hadde skjedd. Vi observerer at hun skifter mellom to språkkoder, derav betegnelsen kodeskifte. Det hun gjør er en vanlig foreteelse blant personer som mestrer to språk. I Norge skal en ikke lytte lenge på ungdomsspråk for en hører norske setninger ispedd uttrykk som  «Yes!; Oh my God; You know» og så videre.

Det kan være flere årsaker til slik språkføring. For unge kan språket brukes til å signalisere tihørighet til en gruppe. For yngre språkbrukere, som Anna, kan det språklige erfaringsgrunnlaget være ulikt far en arena til en annen, det vil si i at barnet har lært enkelte ord og uttrykk hjemme, og andre i barnehagen. For barn som går på skolen, vil skolefaglige termer høre til i en sfære og familiære i en annen, og det er ikke sikkert at barnet har et dobbelt sett av ord for alle begreper som banret bruker.

Når en skal ytre seg om omverdenen og henter språklige ressurser fra to kilder , skjer ikke det på en tilfeldig måte. Betegnelsen «språkforvirring» er ikke dekkende her. Som andre treåringer kan ikke Anna gjøre rede for reglene som styrer språkbruken hennes, men det betyr ikke at det ikke finnes regler. Hvis vi kikker litt nærmere på hva Anna gjør, vil vi se at formen hun gir ytringen kan beskrives som et konsekvent mønster. Hun har alledere konstruert sin egen grammatikk for hvordan hun skal kunne bruke den doble språkressursen hun råder over.

La oss se nærmere på hva Anna gjør gjennom et sett med hypoteser:

1. Det første valget hun gjør, er å velge intonasjonsmønster for ytringen, her velger hun en østnorsk  form. Dette kan skyldes at hun ønsket å formidle dette til foreldene som er østlendinger.
2. Verbet «tirar» – «kaste» behandler hun som et norsk verb. Hun tar rota av det spanske verbet, «tir-» og legger til  den norske bøyningsendelsen «-a» som signaliserer fortid. Den endelige formen blir «tir-a», som er helt parallet til «kast-a». I tillegg gav hun ordet tonelag 2, som en ville ha brukt på norsk. (Formen «kastet» har tonelag 1 i «et kast – kastet», men tonelag 2 i «å kaste – kastet»).
3. «Ball» heter «pelota» på spansk, og der er ordet hunkjønn. På norsk er «ball» hankjønn. Anna bruker hankjønn, og på samme måte som i norsk sløyfer hun vokalen i endelsen «-en» når den henges på et substantiv som slutter på vokal (jf. en cola – cola’n»).  Det spanske ordet har trykk på nest siste stavelse – «peLOta», og slik sier Anna ordet.
4. Det spanske ordet «calle», der den doble l’en uttales som en j-lyd. behandles som det norske ordet «en gate». Anna velger hankjønn (i norsk er både han- og hunkjønn mulig), og på samme måte som i «gate + en» forsvinner en av e-en når den bestemte artikkelen legges til substantivet («gate-n»). Mens det norske ordet har tonelag 2, velger Anna å si «kajen» med tonelag 1 (som i bestemt form av «en kai – kaien»).

Ordene i ytringen kan deles i to grupper, På den ene siden har en ord med tydelige definert innhold – «tira, pelota, kaje», på den andre siden har en

1. ord som form tillagt betydning ut fra konteksten som ytringen er knyttet til («hun» kan vise til aktører av hunkjønn, i dette tilfelle ei jente på den andre sida av gata),
2. preposisjoner (som har et mindre fast definert innhold ) Preposisjoner opptrer sjelden alene, de inngår i fraser sammen med substantiv eller pronomen.
3. bøyningdelser. Disse er også uselvstendige enheter i norsk. De må knyttes fast til ordet de står til, jf. «bok-a»

En kan oppsummere Annas strategi på følgende måte.:

1. Innholdsord (verb, substantiv) henter hun fra spansk,
2. Funksjonelle enheter (pronomen, preposisjoner, bøyningsendelser) henter hun fra norsk.

Hvorfor gjør hun det slik, og ikke omvendt? (I så fall kunne en ha fått en ytring som «Ella kastó la ball en la gate», og da sannsynligvis med spansk intonasjon.) Hypotesen min er at det er lettere å plukke opp innholdsord på et fremmed språk. I mange tilfeller er det bare å legge nye navn på kjente ting. De funksjonelle enhetene er vanskeligere.  Spanske verb har et særdeles komplekst bøyningsmønster på spansk. Substantivendelsene er enklere, men siden de er funksjonelle enheter, behandles de på sammen måte som verb.

Annas ytring viser ens språkkompetanse på høyt nivå, Hun skiller innholdsord fra funksjonsord og henter elementer fra til disse kategorierene systematisk fra to forskjellige språk. Hun har etablert et nytt grammatisk system som, selv om det henter elementer fra to ulike språk, kan beskrives etter sine egne regler. Er det Anna gjør spesielt oppsiktvekkende? Neppe – det hun gjør, kan observeres blant alle barn som bruker to språk tilbake. Det er ingen grunn til at voksne skal bekymre seg over dette. Hvis barn får rikelig tilgang til to (eller flere) språk, vil de etter hvert skille språkene fra hverandre og behandle dem som to selvstendige systemer. Så langt er ikke Anna kommet ennå, men med et forlenget opphold i et spansktalende miljø, vil hun utvikle to separate språksystemer og tilfredstille de strengeste definisjonene av tospråklighet.

Verbets tider

”Nåtid, fortid, framtid” var sentrale begreper i ”Øving gjør mester”, min første grammatikkbok. Plutselig ble nye sider ved språket avdekket.. Beskrivelsen av verbene var enkel: Nåtid brukes om hendelser som skjer nå, fortid om hendelser som har skjedd, og fremtid om noe som skal skje. Senere lærte jeg benevnelsene presens, preteritum og futurum.

Regelverket var nok for enkelt. Hendelser knyttes riktignok til fortid, nåtid eller fremtid, men dette reflekteres ikke alltid i verbets form.

”Det var gode boller”, sa jeg til tante, ”og kakaoen smaktegodt”. Jeg spiste samtidig som jeg sa dette, men verbet ble stod helt naturlig i preteritum.

Tante ble informert om min første store reise: ”Jeg drar til Mo neste uke for å besøke pappa.” Hun reflekterte ikke over bruken av presensformen til tross for at det var snakk om fremtiden  (som ble tatt vare på av en annen del av ytringen, nemlig ”neste uke”)..

I tillegg til nåtid og framtid, kan presens peke på hendelser som fant sted i fortid. I spennende cowboybøkerr med handling fra 1850-tallet leste vi setninger som ”Han sparkerinn døren og stormer inn i rommet, spenner hanen og …”.  Hendelser hundre år før lesetidspunktet beskrives altså i presens, i såkalt historisk presens.

Av og til var vi på kaia for å se på båtene. Trafikkselskapet hadde flere ruter. Ofte måtte en spørre en sjauer om neste anløp. Hvis en ikke fulgte med på svaret, måtte det spørres en gang til: ”Når var det Tomma kom, sa du?”. ”Om 20 minutter”, kunne svaret være. Til tross for at spørsmålet har verbet i fortid, viste sjauerens svar at han forstod at det var snakk om neste anløp, ikke forrige.

Presens brukes altså om fortid, nåtid og framtid. Det samme gjelder preteritum. Bare futurum, som egentlig ikke har en egen form, men som er dannet av presens+ infinitiv, har et snevrere bruksområde..

”Øving gjør mester” lærte meg mye, men da jeg var ferdig med den, skjønte jeg ennå ikke at vi folkeskolelever hadde en språklig kompetanse som gikk langt utover det som den boka beskrev. Referansegrammatikken fra 1997 beskriver en litt større del av denne kompetansen. Men den boka er på over 1200 sider.

Kadafi – Kaddafi – Kadaffi

Et amerikansk nettsted har gjort en oppsummering over hvor forskjellig amerikanske medier skriver navnet til  Libyas leder Muammar al-Gaddafi. Her bruker jeg en av skrivemåtene jeg fant på nrk.no. Den amerikanske listen har 112 forskjellige skrivemåter. Dette kaoset viser at en har store vanskeligheter med å overføre et navn fra et alfabet til en annet.

En trenger imidlertid ikke å gå så langt. Kjente byer som Gøteborg og København får plutselig navn som Gothenburg og Copenhagen når engelskmenn skal skrive navnene. Det samme skjer andre veien. Vi skriver Spania, spanjolene bruker España.

Problemene oppstår allerede når man må bruke et beslektet alfabet. De norske bokstavene <æ, ø, å> er sære, faktisk så sære at URL’en til Språkrådet lenge var sprakrad.no. Årsaken var enkel. Bokstavene fantes ikke i engelsk. Fremdeles ser en på nettet at <æ> skrives <ae>, <å> skrives <aa>  og <ø> blir til <oe>.

Går en over til et annet alfabet blir det enda verre. Her har det enkelte språk sine måte å representere bokstavene i det fremmede alfabetet på. En kjent russisk komponist heter Tsjajkovskij  på norsk, Tchaikovsky på engelsk og Csajkovszkij på ungarsk. Originalen er Чайковский.

Det finnes standarder for hvordan ord skal overføres fra et alfabet til et annet, men reglene er ikke internasjonale. (Wikipediahar en artikkel om dette.) Hvert språk har sine regler for omskrivning.  På Språkrådets sider finner man en oversikt over hvordan russiske navn skal skrives på norsk (men dette er ikke mer etablert enn at når visum til Norge utstedes på norske konsulater i Russland, så legges ulike tradisjoner til grunn. Inntil nylig har det vært mulig å se at konsulatet i Murmansk har brukt en annen norm enn ambassaden i Moskva).

Men det var den libyske diktatoren vi begynte med. Den amerikanske nettsiden inneholder 112 måter å skrive navnet hans på. Gransker en navnene nærmere finner en at fornavnet kan skrives på 20 ulike måter, det lille ord som står mellom for- og etternavn har fem forskjellige former, og etternavnet 38. Dette skulle gi totalt 20x5x38 mulig kombinasjoner, dvs. 3800. Bare 3% er brukt i det amerikanske materialet. Det betyr at det rikelig igjen.

Dette skrives i Nicaragua, et av de få landsom offisielt har uttrykt sitt støtte til den libyske diktatoren. En kan jo lure på hvordan immigrasjonsmyndighetene kommer til å skrive navnet hans hvis han søker tilflukt her. Funksjonærene kan jo gjøre det enkelt og kikke på listen nedenfor som viser de amerikanske variantene systematisert

• Al Qathafi, Mu’ammar
• Al Qathafi, Muammar
• Al-Gathafi, Muammar
• al-Qadhafi, Muammar
• El Gaddafi, Moamar
• El Kadhafi, Moammar
• El Kazzafi, Moamer
• El Qathafi, Mu’Ammar
• Gadafi, Muammar
• Gaddafi, Moamar
• Gadhafi, Mo’ammar
• Gathafi, Muammar
• Ghadafi, Muammar
• Ghaddafi, Muammar
• Ghaddafy, Muammar
• Gheddafi, Muammar
• Gheddafi, Muhammar
• Kad’afi, Mu`amar al-
• Kadaffi, Momar
• Kaddafi, Muamar
• Kaddafi, Muammar
• Kadhafi, Moammar
• Kadhafi, Mouammar
• Kazzafi, Moammar
• Khadafy, Moammar
• Khaddafi, Muammar
• Qadafi, Mu’ammar
• Qaddafi, Muammar
• Qadhafi, Muammar
• Qadhdhāfī, Mu`ammar
• Qathafi, Mu’Ammar el
• Quathafi, Muammar
• Qudhafi, Moammar
• Maummar Gaddafi
• Mo’ammar el-Gadhafi
• Mo’ammar Gadhafi
• Moamar AI Kadafi
• Moamar al-Gaddafi
• Moamar el Gaddafi
• Moamar El Kadhafi
• Moamar Gaddafi
• Moamar Gadhafi
• Moamer El Kazzafi
• Moamer Gaddafi
• Moamer Kadhafi
• Moamma Gaddafi
• Moammar el Gadhafi
• Moammar El Kadhafi
• Moammar Gaddafi
• Moammar Gadhafi
• Moammar Ghadafi
• Moammar Kadhafi
• Moammar Khadaffy
• Moammar Khadafy
• Moammar Khaddafi
• Moammar Qudhafi
• Moammer Gaddafi
• Mouammer al Gaddafi
• Mu`amar al-Kad’afi
• Mu`ammar al-Qadhdhāfī
• Mu’amar al-Kadafi
• Mu’ammar Al Qathafi
• Mu’ammar al-Qadafi
• Mu’ammar al-Qaddafi
• Mu’ammar al-Qadhdhafi
• Mu’ammar Qadafi
• Mu’ammar Qadhdhafi
• Muamar Al-Kaddafi
• Muamar Gaddafi
• Muamar Kaddafi
• Muamer Gadafi
• Muammar al Gaddafi
• Muammar Al Ghaddafi
• Muammar Al Qaddafi
• Muammar Al Qaddafi
• Muammar Al Qathafi
• Muammar Al-Gathafi
• Muammar al-Khaddafi
• Muammar al-Qadhafi
• Muammar el Gaddafi
• Muammar el Gaddafy
• Muammar El Qaddafi
• Muammar el Qaddafi
• Muammar Gadaffi
• Muammar Gadafi
• Muammar Gadafy
• Muammar Gaddafi
• Muammar Gaddhafi
• Muammar Gadhafi
• Muammar Ghadaffi
• Muammar Ghadafi
• Muammar Ghaddafi
• Muammar Ghaddafy
• Muammar Gheddafi
• Muammar Kaddafi
• Muammar Khaddafi
• Muammar Qaddafi
• Muammar Qadhafi
• Muammar Qadthafi
• Muammar Quathafi
• Muammer Gadaffi
• Muammer Gaddafi
• Mulazim Awwal Mu’ammar Muhammad Abu Minyar al-Qadhafi
• Mummar Gaddafi
• Omar al Ghaddafi
• Omar Al Qathafi
• Omar Mouammer Al Gaddafi
• Omar Muammar Al Ghaddafi
• Omar Muammar Al Qaddafi
• Omar Muammar Al Qathafi
• Omar Muammar Gaddafi
• Omar Muammar Ghaddafi