Rutenettutfyllingsaktivitet

Lørdagskryssordoppgavemakeren bad meg finne et synonym til ”lærer”. Svaret viste seg å være ”rødblyantanvendingsfagperson”. Løsningsordet skulle skrives loddrett, og lenge stod tomme ruter gapende og ventet på sin bokstav. Det var nødvendig å gå omveier før svaret stod der, men da virket det i grunnen innlysende. Da var det verre med et ord på 14 bokstaver som skulle bety det samme som ”gjerde”. ”Skigard” var for kort, ”plankegjerde” for nærliggende. Løsningsordet ville ikke avsløre seg før de fleste loddrette ordene som krysser det var klare. Plutselig stod løsningen der: ”stridsepletema”. Tommelen opp for kryssordforfatteren. Dette var et av de mer utspekulerte løsningsordene.

Noen ganger har jeg lurt på om det ikke kunne stilles en diagnose på kryssordforfatterens sinnstilstand i gjerningsøyeblikket. Jeg føler meg i alle fall plaget i jakten på et synonym for ”selger” der svaret viser seg å være ”avhendingsprosessdeltager”. Det må være kvaliteter ved forfatterne siden de makter å engasjere titusener i jakt på mer eller mindre kjente løsningsord. Lørdagsengasjementet som oppklaringsansvarlig orddetektiv har mange ganger ført til utsettelse av andre og mer nødvendige aktiviteter.

Kryssord er trolig den mest populære ordleken i verden. Underlig nok har de en ganske kort historie. De første dukket opp i barne- og ukeblad i England på 1800-tallet. De var enkle magiske kvadratene. En norsk parallell vil være å plassere bokstavene E,L,S,V i et kvadrat på  4×4 ruter slik at de danner ord både vannrett og loddrett. Ordene LESE, ESEL, SELE, ELEV skrevet rett under hverandre gir en slik mulighet.

Det første ”ordkryss” ble publisert 21. desember 1913 i søndagsbilaget til avisen New York World. Forfatteren var den engelske journalisten Arthur Wynne. Det var utformet som en diamant, med andre ord et kvadrat vridd slik at hjørnene pekte opp og ned og til sidene. Kryssordet inneholdt ikke noen svarte felt. Stikkordene var oppgitt ved siden av. Løsningsordene var på tre, fire eller fem bokstaver, og et av dem var oppgitt – ”FUN” – moro.

Wynnes idé ble plukket opp av andre amerikanske aviser. Betegnelsen ble etter hvert endret til ”kryssord” og ti år etter premieren kunne man finne dem i de fleste amerikanske aviser. I de klassiske variantene er løsningsordene synonymer som ”unik : enestående” eller ord fra et saksområde: ”bryteuttrykk – nelson”. Alternativt jakter en på over-/underbegrep som ”handel : gatesalg”. Det finnes varianter hvor løsningen er en helt setning som slanger seg gjennom kryssordet. Mitt favorittkryssord prøver øyensynlig å tilføre det norske språket nye sammensatte ord.

Kryssordene fant sin vei til Europa. Det første engelske ble publisert i 1922, og ikke lenge etter dukket de opp i Norge, gjerne under navnet ”kryssordgåte”. I dag finnes de i aviser, ukeblad og egne kryssordblad for barn og voksne. Omfanget er fra mindre enn 50 ruter til påskekryssordenes to hele avissider.

Om det er fornuftig tidtrøyte? I alle fall skal det være helsebringende. Den australske forskeren Perry Bartlett, professor ved hjerneinstituttet ved universitet i Queensland, Australia hevder at mental og fysisk trening holder hjernen aktiv og stimulerer produksjonen av nye nerveceller.  Han peker på tre aktiviteter som spesielt holder hjerne og kropp i form, nemlig kryssord, jogging og sex. Jeg er helt enig. ”Ukeavslutningsaktivitetsprogrammet” er ikke komplett uten kryssordet.

Kunnskapsløftet

Skolen endres stadig. Den siste reformen går under navnet. ”Kunnskapsløftet”. Det ideologiske grunnlaget skal ikke tas opp her. Fokus skal heller settes på et interessant trekk ved norsk språk som kommer til uttrykk nettopp i ordet ”Kunnskapsløftet”.     Rent formelt er ordet tvetydig. På den ene siden kan det være snakk om et ”løft”, altså at det skal foretas et kunnskapsmessig ”løft” i skolen. På den andre siden kan det være snakk om et ”løfte”. Aktører i skolesektoren gir et løfte om å forbedre skolen.

I de fleste norske dialekter vil det være en forskjell i uttale av (bestemt form av ”et løft - løftet”) og bestemt form av ”et løfte - løftet”). Det første ordet uttales med det en kaller tonelag 1, det andre har tonelag 2. Forskjellen består i at tonegangen i de to ordene er ulik, og slik kan de skilles fra hverandre.  Forskjellen er den samme som mellom ordene ”loven – låven, lyset – lyse, året – åre” og så videre. I norsk finnes det tusenvis av ordpar der språklydene er identiske, men hvor tonegangen er forskjellig. Kunnskapen om hvilket tonelag ord har, er passiv hos de fleste. Ytringen ”Lyset skinner på låven hele året” vil dermed bli uttalt korrekt i forhold til de reglene som gjelder i den enkelte dialekt. Dersom en bytter tonelag vil resultatet bli merkelig: ”Lyse skinner på loven hele åre”. Forsøk å si dette til en kollega og spør hva det betyr.

Hva så med ”løftet” og ”løftet”? Norsktalende vet mer enn om norske ord enn hvilket tonelag et ord skal ha når det står for seg selv. Vi vet også at tonelagsforskjellen oppheves under bestemte forutsetninger. Det skjer nemlig når ord med tonelag plasseres som siste ledd i et sammensatt ord. Dermed blir ordene ”kunnskapsløft-et” og ”kunnskapsløfte-t” like og så oppstår muligheten for tvetydighet. Det gjelder i alle lignende tilfeller. Et eksempel er ordparet ”bønder – bønner” som blir identiske i ”småbønder, småbønner”.

Hvem husker norsktimen der dette ble gjennomgått? Ingen, vil jeg tro. Kunnskapen er ervervet i sosial omgang med andre kompetente språkbrukere. Så komplekse regler kan altså tilegnes uten hjemmelekser og rødblyant.

Scrabble

Høsten er over, mørket har falt på og inne samles familien om tradisjonelle aktiviteter. Kakao kommer på bordet og familiespillene hentes fram. I mange år var Scrabble en favoritt hos oss. Barn og voksne satte seg rundt spillebrettet, trakk bokstaver og funderte på hvordan brikkene kunne kombineres til ord.

Minstemann var i trøbbel med C, L, N, N, T, X, Æ. Han åpnet kreativt ved å legge ut Æ alene på et felt som tredoblet poengsummen. Storebror protesterte og hevdet at dette ikke var noe ord. Et heftig ordskifte fulgte. Storebror hevdet at ordboka ikke godkjente “æ”, minstemann yppet seg med å spørre hva det trønderske “æ” skulle være hvis det ikke var et ord. Brukte han ikke ord når han snakket, eller breket han? Storebror gikk fast, dette handlet om et av hans favorittord på den tida, selvopptatt som han var. Ordboka avgjorde tvisten til storebrors fordel. Scrabble inviterer til slike diskusjoner. Er virkelig “vånd, sprunge, jest” norske ord? Hva med “jamenneske”? Alle er godkjent, de står i ordboka.

Mor bygger på en ledig “i” og legger ut “orient”. Storebror, som har erkjent at “grøtert” verken er en slags “ert” eller partisipp av verbet “grøtere”, leser lissepasningen og legger “grøtorientert”. Diskusjonen starter umiddelbart. Resonnementet hans bygger på prinsippet at dersom det går an å gjøre seg forstått med et ord så finnes ordet, men delene må stå i ordboka. Hans ord beskriver presist naboens snart ett år gamle sønn, som også er både flaske- og pupporientert. Ordboka avviser hele ordet, men siden delene finnes, får storebror støtte. Like før hadde mor fått poeng ved at “eple” ble utvidet til “eplekjekk”, et ord som ordboka manglet.

Hverdagen er fylt av ord av typen “grøtorientert”. De dukker opp i samtaler og blir oftest forstått. De er viktige hjelpere som tar et tak når det trengs. Når far etter skogsturen ber om at “bringebærposen” skal tømmes på “blåfatet” forstår barna hva som skal gjøres. Betyr det at det finnes ord som “bringebærpose” og “blåfat” i norsk? Ordboka sier nei. På den annen side førte utsagnet til at bærene faktisk ble tømt på fatet, så da må de vel finnes likevel? Ja visst, de er norske ord så gode som noen. I den daglige kommunikasjonen er de nødvendige, og de er i samsvar med norsk grammatikk. Enkeltordene er språklige byggesteiner som vår språklige kreativitet vet å utnytte. Betydningen av kombinasjonene er ikke alltid forutsigelig. Elgjegeren jakter på elg, men hva med fallskjermjegeren?

Det er uråd å si om nye ord har livets rett. Kanskje eksisterer de ikke lenger enn det sekundet det tar å si dem, men hvis de fyller et kommunikativt hull og blir hørt av mange nok, kan de bli en del av daglig språkbruk slik som “bringebærsaft” og “blådress” er blitt.  For hundre år siden var ord som “handlepose” og “hurtigmat” ukjente, selv om maten man handlet ble lagt i en pose og hurtig tilberedt hjemme. De to ordene lå som spirer og ventet på å bli vekket til liv.

Av alle ord som finnes, er det de etablerte begrepene som kommer mellom to permer. Ordboka er for ord en møter i massemedia, litteratur og undervisning, den skal ikke vise hva som er mulig i norsk. Utenfor ordbokas strenge regelverk er mulighetene store. Her kan ordmakerne virkelig boltre seg! Med utgangspunkt i hvilket som helst substantiv kan en lage myriader av gloser. Kostholdseksperten Fedon Lindberg har allerede inspirert til ord som Fedonbrød, Fedoneffekt og Fedonmotstander. Vår statsminister har til og med fått en Fedonrefs! Hvilke muligheter ligger det ikke her? På strak arm lanseres Fedonkalas, Fedonferie, Fedonstall.

I språket finnes det tusenvis av ord som er langt vanligere enn Fedon. Hvert enkelt av dem kan utvikles til et utall andre. Skal man ta disse med i Scrabble? Hvis man spiller for å utvikle barnas språklige bevissthet, er det kanskje ikke dumt, men poengene bør ikke utdeles før en god forklaring er gitt. På den annen side følger det med regler for hvordan Scrabble skal spilles, kanskje ligger det lærdom i å innordne seg disse også?

Skrivefeil

Folk som bruker datamaskin i arbeid eller fritid, har sikkert erfart at de kan komme til å sende av gårde tekster som inneholder skrivefeil. Noen av disse er sjeldne, andre har karakter av å være gjengangere og må heller forklares ut fra visse stivnede bevegelsesmønster i fingrene. For min del er feil som «sprøsmål, møsnter, Trodnehim» vanlige. Heldigvis har jeg oftest mulighet til å rette dem før brevet sendes.

Hva betyr slike feil i mottakerens øyne? Noen forstår at jeg hadde dårlig tid, og tilgir meg lapsusene. Andre er kritiske og krever at skriftlig kommunikasjon skal være feilfri. Jeg aksepterer kritikken, også språkforskere bør skrive rett. Men en er ikke språkforsker uten også å spørre om hvilken effekt slike feil har med hensyn til forståelsen av teksten. Tidligere i år sirkulerte følgende engelske tekst på internett:

«Aoccdrnig to a rscheearch at Cmabrigde Uinervtisy, it deosn’t mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are, the olny iprmoetnt tihng is taht the frist and lsat ltteer be at the rghit pclae. The rset can be a toatl mses and you can sitll raed it wouthit porbelm. Tihs is bcuseae the huamn mnid deos not raed ervey lteter by istlef, but the wrod as a wlohe.»

Til tross for at denne teksten er på engelsk, og at det bare er et fåtall ord som er skrevet korrekt, er den forståelig. Hva kan det skyldes, og har dette som ytterste konsekvens at vi egentlig bare kan hamre løs på tastaturet?

Det er flere grunner til at dette er lesbart. Hos erfarne lesere er leseevnen robust. Man tåler ulike former for forstyrrelser. Ord kan være skrevet feil, stå på gal plass eller være borte. Under leseprosessen leser en ikke bokstav for bokstav eller ord for ord, men fikserer blikket på tre-fire steder på hver linje. På denne måten setter man sammen enkeltord til grupper. Vante lesere vil kunne danne grupper med mer enn 10 ord i hver fiksering. Ordene ses også i forhold til hverandre. Ut fra enkelte ord dannes det forventninger om andre.

Når en skal gjenkjenne ord, er begynnelsen og slutten av ordene viktig for identifiseringen av ordene. Feil inne i ord har mindre alvorlig effekt. I norsk er det også slik at konsonantene spiller en viktigere rolle enn vokaler for identifikasjonen av ord. Det er ikke så vanskelig å å skjønne at «vklr plss knsnntr» betyr «vokaler pluss konsonanter». Det er langt verre å skjønne at «oae u ooae» betyr det samme. Dette betyr at lesekyndige overvinner både omflytninger og utelatelser.

Ved første øyekast kan det altså se ut til at de engelsk forskerne har rett. Rettskrivningen spiller ikke så stor rolle, hvis bare bokstavene i ordene ytterkanter holdes på plass, er teksten forståelig.  De finner også en støtte i språk som arabisk og hebraisk som skrives uten at alle vokaler er med. I andre språk ville forskernes prinsipp være ødeleggende. I norsk finnes svært lange ord. Her vil det bli svært vanskelig å finne ut at «shotpikekrestsilike» betyr «sikkerhetspolitiske». Det samme vil gjelde for tyrkisk. Enda verre vil det bli i thai hvor man normalt ikke skriver mellomrom mellom ordene. Kinesisk skriftspråk vil også bli uforståelig ettersom ordene der uttrykkes med komplekse symboler.

Hvis leseren vil teste leseevnen, følger det her en kort oppsummering av den engelske teksten:

«Enlegske fokersre har fnunet ut at det spliler ignen rolle hvkilen rølefekkge bavkestone i et ord har, så lenge frøtse og stise botskav er kerrkot. Tektsen er lebsar slev om de arnde bokastevne kmomer huilbtertlulter! Det er frodi vi ikke leesr hevr eklent batksov, men ser odert som en hehelt.»

Jul på Hawaii

Det er snart jul. Svigermor svinser rundt med støvkluten. Svigerfar har tatt fram trekkspillet og øver på sanger som ikke har vært sunget på et år. “Glade jul” sitter i fingrene, “Deilig er den himmel blå” likeså. En spesiell sang minner ham på livet som sjømann i utenriksfart. Teksten kaller fram gamle minner, og vemodig synger han til eget akkompagnement: “Ensom står jeg her om bord, langt fra Norges fjell og fjord, og skal feire julekvelden på Hawaii.” Høydepunktet kommer i refrenget: “Det er jul her på Hawaii, fra dets blomstersmykte kai, lengter jeg hjem til vinter og snø.” Jo, det blir jul i år også.

Vi hilser hverandre “god jul”. På Hawaii sier man “Mele Kalikimaka”. Det ser riktig hawaiisk ut, men uttrykket er hentet fra engelsk. Jo, det er “Merry Christmas” som har fått en form som er svært forskjellig fra originalen. Når ord lånes fra et språk til et annet, må de tilpasses lydsystemet i låntakerspråket. Utviklingen av den hawaiiske julehilsenen er et godt eksempel hva som skjer under innlån av ord. I noen tilfeller er endringene forholdsvis små. Når engelske ord tas inn i norsk, vil for eksempel en stemt s forsvinne. Jeg lærte å si “ta det isi” lenge før jeg visste at det siste ordet var det engelske “easy” som sies med stemt s.

Reglene for hvordan ord kan se ut på hawaiisk er svært forskjellig fra både norsk og engelsk. Mens engelsk har 24 konsonantlyder og 10 vokallyder, har hawaiisk henholdsvis 8 og 5. Dette er faktorer som spiller inn når en skal forklare hva som har skjer under tilpasningen. På samme måte som norsk kan engelske ord kan ha en, to eller tre konsonanter først i en stavelse: En finner ord som “seed, speed, spring”. En hawaiisktalende som snakker sitt morsmål må nøye seg med bare en konsonant først og da må han velge mellom /p, k, h, m, w, l/ og det en kan kalle en stønnelyd. Ingen av disse konsonantene kan stå sist i en stavelse. Av vokaler må hawaieren klare seg med /i, e, a, o, u/, men det spiller mindre rolle for utviklingen av julehilsenen ettersom det bare er tre vokaler i det engelske uttrykket og disse samsvarer med låntakerspråket.

La oss gå gjennom tilpasningsprosessen lyd for lyd: /m/ er ok og kan beholdes, det samme gjelder /e/. Så kommer første problem. Hawaiisk mangler /r/, den nærmestliggende lyden er /l/ og den brukes. Den siste vokalen er grei. Den skrives riktignok y, men uttalen er /i/. Dermed er første ord etablert: “Meli”. Første lyd i neste ord, /k/ finnes også i hawaiisk. Så kommer et problematisk forhold. Språket tillater ikke to konsonanter etter hverandre. Det må settes inn en vokal, og her velges /a/. Neste lyd, /r/, mangler som sagt, og erstattes igjen av /l/. Deretter følger en uproblematisk /i/. Så langt har vi /kali/. Ordet “Christmas” uttales normalt med /s/, men uten /t/. Det gjør det litt lettere siden en gruppe av to konsonanter /st/ reduseres til en /s/. Et nytt problem oppstår imidlertid siden hawaiisk mangler /s/. Lyden som ligger nærmest er /k/. Siden stavelsen må ende på vokal, settes en kopi av forrige vokal inn. Vi har nå “kaliki-”. Deretter kommer /ma/ i det engelske ordet, dette kan tas rett inn: “kalikima-”. Som nevnt ovenfor har ikke hawaiisk /s/. Lyden er tidligere erstattet av /k/, og det skjer også her. Denne stavelsen må også ende på vokal, dermed /i/ settes inn.

Dermed er rekonstruksjonsprosessen avsluttet: “Merry Christmas” er transformert til “Mele Kalikimaka”.Var det noen som ønsket seg puslespill til jul?  Hvorfor spille sjakk eller bridge, når man kan lese fonologi og drive språkvitenskapelig detektivarbeid?

Det koreanske alfabet

Formålet med skrift er å nedtegne tanker og tale. Det finnes flere måter å gjøre dette på. Vi kjenner best alfabetsystemet, dvs. at hver språklyd representeres av et tegn. Selv om det latinske og arabiske alfabetet benytter forskjellige tegn, er det underliggende systemet det samme.

Tamil benytter et annet prinsipp. Tegnene her utgjør et såkalt syllabarium. Her står i prinsippet ett tegn for en stavelse. Det betyr at et norsk ord som ”data” skrives med to tegn. Tegnene har også grafiske fellestrekk slik at alle stavelser som begynner med samme konsonant har en viss likhet. Tamil er rikt på vokaler og konsonanter, så det er mer enn 300 forskjellige tegn som må læres. Det er over ti ganger flere enn hva vi finner i vårt alfabet.

Kinesisk skrives på en tredje måte. Her representeres i prinsippet hele ordet av et tegn. Dette kan sammenlignes med symbolbruken vi finner rundt oss. Det er enkelt å finne ut om toalettet er for damer og herrer ut fra symbolet på døren.

Et annet skriftsystem er bygd rundt et helt enestående prinsipp, nemlig koreansk, hangul. Mens de alfabetbaserte systemene kan sies å ha et vilkårlig forhold mellom språklyden og utformingen av bokstaven som representerer lyden, bygger koreansk skrift på at tegnet skal vise artikulasjonsorganenes posisjon. Tegnet for ”t” er en vannrett strek med en kort loddrett strek ned til venstre. ”k” uttrykkes med den samme vannrette streken, men her er den korte loddrette streken ned til høyre. Hvordan skal dette forståes? Dersom en tenker seg at den vannrette streken er ganen, og den korte loddrette streken tunga, er symbolene lettere å forstå. I det første tilfellet er tunga løftet for å danne et lukke i den fremre delen av ganen – ”t”, i det andre tilfellet er tunga løftet mot den bakre delen av tunga– ”k”.

Systemet ble lansert av kong Sejong i 1443. Målet var å utvikle et system som kunne avløse kinesisk skrift som egnet seg dårlig for å skrive koreansk. Resultatet var så godt at hangul feires med en egen offentlig høytidsdag.

Årets ord i norsk 2010

Gisle Andersen, som arbeider både ved Norges Handelshøyskole og Norsk aviskorpus, lanserer like før 2010 er omme en liste over årets ord. Slike lister kan jo lages etter en rekke kriterier. Andersen kombinerer fire faktorer: Sjansen for at ordet overlever, hvor oppsiktsvekkende det er, bruksfrekvens og hvor spesiell ordanningen er.  Listen er offentliggjort på nrk.no. Noen av ordene synes allerede gamle, iallfall hvis man er eier av en iPhone og følger med i hva som skjer innenfor dataverdenen. En tredel av ordene har sitt opphav i engelsk. Et ord er hentet fra Sør-Afrika, nemlig vuvuzela. Ordet kommer trolig fra zulu sier Oxford Dictionaries på nett.

 

1. app
2. askefast
3. monstermaster
4. iPad, e-tavle, nettbrett, leserbrett
5. varslernettsted
6. flatbed
7. fremsnakke/fremsnakking
8. vuvuzela
9. knause
10. hummersupperåd

Hvor mange av disse overlever. Jeg ville tippe på at halvparten av disse ordene har en rimelig sjanse til å bli brukt framover. De ordene jeg tviler på er «knause» og « hummersupperåd», som er oppleves som knyttet til blaff i  nyhetsverdene (i tillegg er de vel laget med et lite smil om munnviken). «Vuvuzela» overlever nok, men kanskje heller som et skrekkelig minne om hvordan fotballkamper kan oppleves. «Flatbed» er hentet fra passasjertransport med fly. Hvis man vil reise behagelig, kan man oppgradere til «flatbed» istedenfor å slite i et vanlig flysete. Den norske versjonen «flatseng» høres kanskje litt for lite urban ut til å ha framtida for seg, i tillegg er «flatbed» engelsk som så mye terminologi innenfor denne sektoren. Dette gir nok «flatbed» bedre odds en «flatseng». «Fremsnakke» – bakgrunnen for ordet er positiv nok, men om det er tilstrekkelig til at ordet overlever? Svaret mitt så langt er «tja, vel, kanskje».

Hva kan et navn fortelle?

Når en sitter ved siden av en person på flyet og er litt pratesjuk, er været et naturlig tema. Noen replikker senere spør en om medpassasjerens navn og bakgrunn, og ikke sjelden viser det seg at en har felles erfaringer knyttet til andre personer eller steder.

Noen etternavn inneholder mye informasjon, andre lite. I Norge er det nærmere 60 000 personer som har etternavnet Hansen. Navnet i seg selv inneholder lite informasjon som bidrar til å identifisere navnebæreren nærmere. Slike navn sier lite om hvor personen kommer fra og om familiemessige forhold. Noen slektshistoriske opplysninger ligger riktignok gjemt. I personens tidligere slektsledd har det vært en mann med Hans som fornavn. Dette navnet inngår i dag i etter-kommernes etternavn. Før 1850 brukte man såkalte patronym som etternavn, det vil si at farens fornavn inngikk som del av barnets etternavn. Anders Hansen var far til Lars Andersen. Lars´ sønn fikk etternavnet Larsen, datteren ble kalt Larsdatter. Hvis gutten med Larsen til etternavn het Hans til fornavn, fikk hans sønn Hansen til etternavn. Denne personen kan være den første i rekken av en familie med Hansen som etternavn. Dette systemet har opphørt å fungere, og i dag kan det være det vanskelig følge en persons familiehistorie kun ut fra etternavnet.

Det er enklere å spørre når en treffer personer med etternavn som bygger på stedsnavn eller gårdsnavn. Slektskapsforhold blir mer gjennomsiktige, og i mange tilfeller kan navnet knyttes til direkte til ett sted eller en familie. Slik sett kan flyturen ende med at en har nøstet opp felles bekjentskaper.

Andre språk har utviklet mer fintmerkende skikker for navnegivning. Da Kofi Annan ble valgt til FNs generalsekretær, kunne en av mine studenter, som tilhørte akanfolket i Ghana, opplyse at verdensorganisasjonens leder var født på en fredag, og at han var nummer fire i rekken av barn. Studenten hadde ingen spesiell kjennskap til generalsekretæren, men kunne lese denne informasjonen ut av navnet. Jeg spurte om en annen politiker fra Ghana, nemlig landets første president Kwame Nkrumah. Svaret kom raskt. Han var født på lørdag og var det niende barn i sin familie.

Navnene som brukes av akanfolket forteller hvor en kommer fra, det uttrykker religiøse forhold og viktige historiske forhold knyttet til fødselen. Som i Norge skal barnets kjønn framgå av navnet. Afia er født på samme dag som Kofi, men Afia er jente. En jente med navnet Afia Mansa Adu er den tredje jenta i familien, etternavnet viser at faren var nummer ti av guttene i sin familie.

Noen fornavn er også faste, for eksempel heter tvillinger, både jenter og gutter, Atta. Et barn som er født etter tvillingene heter Tawia. Dødfødte barn får navnet Anto – ”barnet som ikke møtte sin far” – eller Adiyaa – ”barnet som led”. Et lenge etterlengtet barn heter Nyamekye eller Nyameama. Det er et barn som ”Gud har gitt”.

Medlemmer av akanfolket kan ut fra dette systemet få så mange som ti navn. Et middels langt navn som Paul Akwasi Agyapong Tweneboah Brempong viser følgende: Dette er en kristen mann siden han er oppkalt etter apostelen Paulus. (En muslim ville for eksempel heter Abdulai.) Vedkommende er født på søndag. Foreldrene har valgt å gi ham navnet Agyapong. Tweneboah er navnet til en stor frihetskjemper i Ghana. Dette skal sikre Paul vern og styrke i livet. Slektskapsforhold er uttrykt gjennom Brempong, som er farens navn. Det uttrykker også at navnebæreren er en sterk personlighet.

I dagligtale kan de fleste av navnene bli utelatt slik at personen blir tiltalt og omtalt med bare to eller tre navn. Avhengig av omstendig-hetene kan andre av personens navn bli tatt i bruk, så når en person som tilhører akanfolket dukker opp under flere navn, er det ikke nødvendigvis et uttrykk for at vedkommende har skumle hensikter siden han eller hun opptrer med flere identiteter, men heller at akanfolkets navneskikker respekteres.

Palindrom

For en tid siden besøkte jeg Panama og kunne iaktta store skip gli gjennom Panamakanalen, en snarvei som sparte dem for den lange reisen rundt Kapp Horn. Jeg lånte en brosjyre av en annen turist for å orientere meg bedre. Da jeg leverte den tilbake, smilte vedkommende litt lurt og ba meg lese overskriften en gang til: “A man, a plan, a canal – Panama”. Jeg gjorde det og sa noe positivt om franskmannen Ferdinand de Lesseps, ingeniøren som stod bak kanalene i Panama og Suez. “Les en gang til”, sa min sidemann, “men baklengs”.

Opplevelsen er like interessant hver gang. Jeg hadde fått demonstrert et palindrom, en bokstavsekvens som gir samme resultat uavhengig av om den leses forfra eller bakfra. Som barn hadde jeg sett “Evens neve” og “Agnes i senga”. Som voksen har jeg hørt om “rotor” og “radar”, lyttet til “Abba”, jeg har også erfart hva “regninger” er. Når jeg spiller bridge, hender det ofte at jeg “returnerer en ruter”. Palindromet jeg lærte i Panama var imponerende siden det kort og fyndig beskrev ingeniøren som bidro til å gjøre verden mindre.

Ordet “palindrom” er gresk og kan oversettes med “løpe tilbake igjen”. Palindromene kan ha ulike former. De kan være basert på bokstaver slik som det er vist i tilfellene ovenfor, men også på stavelser. Når en japaner skal uttrykke at han har tapt, kan han si: “Wa-ta-shi ma-ke-ma-shi-ta-wa.” Stavelse for stavelse blir det det samme baklengs. En tredje type er basert på ord, dvs at ytringen er den samme lest forfra og bakfra ord for ord. Et eksempel på dette er “Menn forstår kvinner, få kvinner forstår menn”. En fjerde er basert på bokstavformer som det finnes speilvendte former av. Disse former ord hvor første halvdel er en speilvendt form av siste halvdel. Hvis en tenker seg en loddrett akse midt i ordet “OTTO”, ser en eksempler på dette. Ordet “bod” er eksempel på det samme. Ordene “Otto” og “BOD” vl ikke være det.

En kan også basere palindromer på tall. Personer som i år fyller 14 år eller mer, er så heldige at de har fått oppleve to årstall som er palindromer, nemlig 1991 og 2002.  Det forrige  var i 1881 og det neste er ikke før 2112. I 2002 hadde en til og med en dato som danner et palindrom: 20.02.2002. Dersom en inkluderer klokkeslett sent samme dag, får en et tredobbelt tilfelle: 20:02 20.02 2002!

Palindromer er en form for lek med bokstaver som allerede de gamle grekerne og romere var opptatt av. Den latinske setningen “In girum imus nocte et consumimur igni” er et palindrom som oversettes med “Vi går inn i sirkelen om natten og spises opp av flammen”. Dette beskriver hvordan mygg og nattsvermere endte sine liv i bålets flammer. Det romerske SATOR AREPO TENET OPERA ROTAS har en merkelige egenskap. Når ordene stilles under hverandre, kan en lese palindromet forfra og bakfra både loddrett og vannrett!

SATOR

AREPO

TENET

OPERA

ROTAS

En noe fri oversettelse av dette er “Såmannen Arepo holder hjulene i gang ved arbeid”.

Panama-palindromet ble første gang publisert i 1948, og er gjennom årenes løp blitt utviklet videre. En første utbygning kan være: “A man, a plan, a cat, a canal – Panama!” . I sin søken etter stadig mer utviklede strukturer har palindromistene selvsagt tatt datamaskiner i bruk, og slik er verdens lengste palindromiske setning utviklet. Det bygger på Panama-palindromet og inneholder 17259 ord!

Det er også andre måter å manipulere ord på. Mens palindromene skal leses baklengs, lages anagrammer ved at tegnene settes sammen på nye måter og slik at resultat blir meningsfullt. Grekerne og romerne var også opptatt av anagrammer, en regner med at de eldste ble laget flere hundre år før Kristi fødsel. Anagrammenes magiske egenskaper ble sterkt vektlagt, f.eks. var lærde opptatt av utsagnenes skjulte betydninger. Det gjelder også nåtidens mennesker, alle vet at “Roma” og “amor” hører sammen.

Middelalderens mystikere fokuserte på ordenes skjulte betydninger. Et berømt eksempel er en dialog mellem Kristi og Pilatus utviklet av jødiske kabbalister: Pilatus forhører og stiller spørsmålet “Quid est veritas” – “Hva er sannheten?” og får det anagrammatiske svar “Est vir qui adest” – “Det er mannen foran deg”.
Pilatus: Quis est veritas.
Jesus: Est vir qui adest.

I det 15. og 16. århundre økte interessen for anagrammer, også vitenskapsmenn fant interesse i bokstavflytting. I dag er det forfattere som utnytter den store kunsten – ars magna – eller «anagrams».

Oppsiktsvekkende er det også at regnestykker kan gi samme resultat uavhengig av de gjøres med tall eller bokstaver: “eleven + two = twelve + one”.

Det finnes et rikholdig utvalg av anagrammer på engelsk, og det er utviklet mange dataprogrammer som kan være til hjelp. En interessant side er Internet Anagram Server (I, rearrangement servant).

Snakk på ut- og innpust

”Hva var det som skjedde? Ble du redd, eller fikk du en flue i halsen?” En av mine studenter fra Ghana så på meg med store øyne. Redd? Flue i halsen? Hvorfor i all verden spurte hun om det? Hva var det som hadde skjedd?

Studenten hadde vært i Norge noen måneder, og hun mestret norsk godt nok til enkle samtaler om løst og fast. Hun berettet om familien hjemme, og mens jeg lyttet til henne, svarte jeg ”ja, jo nei” og ”mm” på de rette stedene slik man gjør når man skal vise at man følger med. Det var da det skjedde. Et av mine ”ja” ble sagt på innpust. Jeg trakk pusten og sa samtidig ”ja”. Dette overrasket henne og fikk henne til å tro at det var noe spesielt som hadde skjedd med meg.

Normalt snakker man på utpust. På passende steder i ytringen trekker en pusten raskt og porsjonerer den så sakte ut og blir stemmens energikilde. Mens en innpust tar et sekund eller mindre, varer utpusten mange sekunder når en snakker. Mens tale er forbundet med utpust, er det normalt stille under innpust. Dette ser ut til å gjelde for de fleste språk i verden.

Men ikke for norsk. De aller fleste av oss norsktalende svarer ofte slik jeg gjorde, og helst gjelder dette for svarordet ”ja”. Andre inkluderer ”jo” og ”nei”, og noen få har så mye de skulle ha sagt at de kommer med lengre ytringer på innpust.

Studenten fra Ghana fikk god kontakt med norske studenter, og over tid fikk hun bekreftet at det ikke bare var læreren som brukte denne merkelige uttrykksmåten. Hun mente til og med at den var mer vanlig blant kvinner enn blant menn. ”Skjer dette kun i norsk?” spurte hun. Svaret er nei. Fenomenet finnes i alle skandinaviske språk, og også i islandsk og færøysk. Det er observert blant finsktalende og i nordtyske dialekter. Derfra har det spredt seg til de sørlige delene av Tyskland og til Østerrike. Enkelte fransk- og nederlandsktalende bruker det, og også noen i Storbritannia og Irland. Skandinaviske innvandrere har tatt innpustsnakk med seg over Atlanteren, og det finnes derfor flere steder i USA og Canada.

Hvorfor velger man å uttrykke seg slik? Stemmen fungerer dårlig på innpust. Kvaliteten er dårlig, og lyden bærer ikke langt. Dessuten må en stadig begynne på nytt. Til tross for dette snakker mange på innpust. Hva kan grunnen være? En svensk forsker fant at innpustprat bare var i bruk i samtaler mellom mennesker, ikke mellom mennesker og datamaskiner. Fraværet ble tolket som en indikasjon på at innpustsnakk er knyttet til de sosiale relasjoner som bygges når en samtaler med andre. En får ikke en slik relasjon med en datamaskin over telefonen.

En japansk student, Nazuki Kobayashi, har undersøkt norsk innpustsnakk. Resultatene viser fire mulige funksjoner som parvis er knyttet til hverandre. For det første er et innpust-ja en tilbakemelding til den personen som snakker. En uttrykker at en følger med på det som sies. Samtidig sier en seg enig med den som snakker. For det tredje er det en måte å konkludere på. Etter en lengre utredning kan et ”ja” på innpust vise at en trekker konklusjonen ”ja, slik er det faktisk”. Dette åpner samtidig for den fjerde bruken: En signaliserer at en er ferdig med sin tur i dialogen og er klar til å overlate ordet til samtalepartneren

Den ghanesiske studenten bor fremdeles i Norge. Hun er nettopp ferdig med sin doktorgrad. Vi satt en dag og mimret om gamle dager. Hun lyttet oppmerksomt til mine gamle anekdoter fra klasserommet. Ikke sjelden støttet hun opp om mine utsagn med ”ja” – på innpust. Hun har lært mye norsk.