Hvordan skrive på dialekt?

I norsk er det et misforhold mellom skrifttegn og språklyder i den forstand at én lyd kan skrives på ulike måter. For sj-lydens del finnes det 15 ulike vis. Det er også slik at ett tegn kan representere flere lyder. For eksempel uttales ”e” forskjellig i ”sett” (kort e), ”se” (lang e), ”vert” (kort æ), her (lang æ), ute (slapp e), de (lang i), rouge (stum).

Skrivereglene gir retningslinjer for hvordan ord skal skrives på bokmål og nynorsk. Men hva skjer når en skal skrive dialekt? Hvis man sier ”æ” istedenfor ”eg”, kan en skrive ”æ”. Problemene blir større når en for eksempel skal skrive den trønderske uttalen av siste lyd i ordet ”mann”. Dette er en n-lyd der tungeryggen er presset mot den harde ganen, palatum. Lyden kalles derfor palatal.

Forfattere som skriver på dialekter som inneholder denne språklyden, har utviklet mange skrivemåter slik at en finner ”majn, manj, main, mannj, manjn, majnn, mainn, mai’n, mainnj, mainjn”. Den aktuelle lyden uttrykkes altså med to, tre eller fire bokstaver. Leseren kan selv avgjøre hvilken skrivemåte som synes mest passende. Kanskje finnes det flere enn disse timåtene?

Ikke alle løsningene er like gode. Det kan virke svært uøkonomisk å bruke fire tegn for én lyd (-innj og -injn). Forslagene som inneholder ”i” er ikke gode siden en i noen ord vil få skrivemåter med dobbelt ”i”. Ordet ”vinn” vil få formen ”viinn”. Her velger mange heller ”vinnj”.  Dermed kan en observere en vakling i skrivemåte, og det er ikke så bra

Men dette er ikke alt. Mange av dialektene som har palatal ”n”, har også andre palatale lyder. Eksempler på dette er en l-aktig lyd som i ”kallj”, en t-aktig som i ”svettj” og d-aktig som i ”bryddj”. I prinsippet kan hver disse uttrykkes med ti skrivemåter parallelle til hva som er vist for ”n”.

Hva gjør man i andre språk? I spansk har man valgt den mest logiske løsningen. Her uttrykkes språklyden ved hjelp av ett tegn – ”ñ” som i ”mañana”. Noe for norsk?

Kompliserte skriveregler

Når talespråk skal overføres til skrift, oppstår det et behov for regler. Det enkleste prinsippet vil være at hver språklyd /alltid skrives med samme bokstav. I kroatisk er dette regelen. Mens en i norsk skriver ”trygg” og ”trygt”, ville likelydende ord på kroatisk bli skrevet ”tryg” og ”trykt”. Siden <g> i ”trygt” faktisk uttales ”k”, vil en kroat skrive <k>. Når en på norsk velger å skrive ”trygt” med <g> skyldes det at vi også skjeler til ordenes opphav.(er det reglene som skjeler til … eller er det vi når vi lager reglene?)  Ordformen ”trygt” viser slektskapet med ”trygg”.

Prinsippet” én språklyd – ett tegn”, slik de har det i kroatisk, er altså ikke konsekvent gjennomført i norsk. Delvis overkjøres det av slektskapsprinsippet. I tillegg brytes språklyd-ett tegn-prinsippet med regelen om dobbeltskriving av konsonant for å gjengi kort vokal, som i ”sin – sinn”. Dessuten representerer en rekke bokstaver flere lyder. Avhengig av uttalen kan verbet ”koste” vise til rengjøring av gårdsplassen eller priser i butikken. En rekke bokstaver viser ikke til noen lyd. De er stumme som <g> i ”riktig”.

Ytterligere komplikasjoner følger av at det finnes mange lyder i norsk som ikke har egne tegn. De må derfor uttrykkes ved hjelp av flere bokstaver, oftest to, men også tre. En kunne kanskje forvente at det fantes kun én kombinasjon for hver av lydene, men slik er det ikke. Skrivemåten er knyttet til ordets opphav, dvs. hvordan det ble skrevet i eldre former av norsk, eller til ordets form i språket det ble lånt fra.

”Sj-lyden” er trolig den norske språklyden som uttrykkes gjennom flest tegnkombinasjoner. Det finnes minst 15 måter, og en bruker forskjellige antall tegn. En bokstav er nok i ”cello, giro, beige, journalist”. En må også ta med ord som begynner med ”sl-”. Her blir første lyd uttalt som ”sj-lyden” i mange dialekter, jf.”slapp” og ”slu”.

Sj-lyden skrives med to bokstaver i ordene ”sju, ski, shipping, champagne, crescendo, vers”. Kombinasjoner med tre finnes i ”skjære, schæfer, marsj, nysgjerrig”.

Vil disse formene overleve neste rettskrivningsreform, tro?

Hvordan uttales /r/ på norsk?

I serien om hvordan ulike språklyder uttrykkes i skrift, har vi sett på ulike skrivemåter for sj-lyden og hvilke skriftlige uttrykk ulike skribenter har valgt for palatale lyder, for eksempel siste lyd i trøndersk uttale av ”mann” – ”mannj”.

I norsk finnes en rekke språklyder som har varierende uttale. Hvis en lytter til en rogalending og en sunnmøring, vil en kunne legge merke til at de sier lyden ”a” på svært ulike måter. Rogalendingen har en lyd som går mot ”æ”. Dette kommer av at lyden uttales med tunga lenger frem i munnen. Sunnmøringen har en mer bakre uttale av ”a”.

Et annet forhold som skiller disse to dialektene fra hverandre, er uttalen av ”r”. Mens rogalendingen skarrer, dvs. uttaler ”r” ved å løfte den bakre delen av tunga mot den bløte ganen, vil sunnmøringen la tungespissen vibrere flere ganger mot området bak de øvre fortennene. På Østlandet finner man en annen uttale. Her slås tungespissen opp mot det nevnte området bak fortennene, og berører det én gang.

Finner en bare disse tre r-lydene i norsk? Et besøk på nettsiden ”Norske språklyder” - http://www.ling.hf.ntnu.no/ipa/no/ - viser at antallet er langt større.

For det første kan tungespissen bøyes bakover og lage lyder som ligner på ”amerikansk r”. Dette finner en i enkelte nordnorske dialekter.

Skarre-r kan lages på flere måter. Baktungen kan løftes både mot den bløte ganen eller mot drøvelen. En vil få ulike r-lyder avhengig av hvor høyt den løftes. En kan også lage rulle-r ved hjelp av drøvelen. I tillegg finnes det uttalemåter som regnes som talefeil, men som likevel kan passere som ”r”. Det er mulig å bruke ”j” En treåring jeg kjenner forteller at hun snart blir ”fije” år. En kan også stikke tunga ut mellom fortennene og lage lyden som en finner først i det engelske ordet ”the”.

Nettsiden viser totalt 11 ulike varianter av ”r” i norsk. Dette er stemte lyder. Hvis en inkluderer uttalen av de motsvarende ustemte lydene, eksisterer det følgelig 22 forskjellige typer ”r” i norsk. Og alle skrives på samme måte.

Hvor langt kan man telle på en hånd?

Jeg var i bursdag forleden, og den nyslåtte fireåringen holdt stolt fire fingre i været. I et helt år hadde pekefingeren ventet på å bli tatt i bruk, og nå var dagen der.

Fingrene kan brukes til enkle regneoperasjoner. Mens jeg teller til 10 på to hender, teller mine indiske venner kjapt til 30.  Det gjør de ved å bruke leddene på hver finger som grunnlag. De starter med å la tommelen peke mot nederste ledd på lillefingeren for å markere 1. Deretter telles det oppover lillefingeren før en fortsetter på ringfingeren der nederste ledd er 4 og så videre. Den tykke delen av tommelen blir 13 og tommelens andre to ledd representerer 14 og 15.

Fingrene kan også brukes til multiplikasjon. Med to hender kan en rask gange tall mellom 6 og 10 med hverandre. Dette forutsetter at man for det første kan enkel addisjon og for det andre kan multiplisere alle tall fra 5 og nedover. Systemet er slik: Hold hendene med håndflaten mot deg. Lillefingrene representerer tallet 6, ringfinger 7, langfinger 8, pekefinger 9 og tommel 10. For å gjøre regnestykket 7×7 settes ringfingrene mot hverandre. Nå kan svares leses direkte av i to operasjoner. Først finner vi antallet tiere. De er representert av antall fingre som kan telles fra de to som er i kontakt og nedover. To ringfingre og to lillefingre = fire fingre. Hver finger tilsvarer 10, altså 40. Enerne finner vi ved å multiplisere antall fingre ovenfor dem som er i kontakt. 3 på venstre hånd og 3 på høyre hånd: 3 x 3 = 9. Dette gir 40+9, totalt 49.

Fireåringen måtte noen ganger bruke to hender for å vise hvor gammel han var. Den overivrige tommelen var lite samarbeidsvillig. Når den pekte ut i luften sammen med alle fingrene, viste jo hånden at han var fem år gammel, og det var jo galt. En bestemt bevegelse fra venstre hånd tvang tommelen inn mot håndflaten. Nå stod fire fingre igjen. Fem minus én er fire. Mattelæringen er allerede begynt.

Nioghalvfems femoghalvfirs

“Det blir nioghalvfems femoghalvfirs” sa den danske ekspeditøren og så på meg mens jeg fomlet i lommeboka og lurte på hvor mye det egentlig kostet. Bare noen timers reise fra Norge, og jeg var i et land hvor jeg var i ferd med å gå fast i et tallsystem jeg mente å ha god oversikt over.

Tilfeldigheter styrer så mye. Siden mennesket er født med fem fingre på hver hånd, er titallsystemet blitt grunnlaget for telling i svært mange språk. Tallene er imidlertid organisert på noe ulike måter. Oftest finner en ti ulike betegnelser for tallene 1-10. Fra 11 til 19 er det noen språk som har strukturen tier+ener. På vietnamesisk heter 13 ”ti-tre”, på norsk er strukturen ”ener+tier”, 13 er ”tre-ti”. Tierne videre lages ved å multiplisere 10 et gitt antall ganger. Når en på norsk sier ”tretti”,  må det forstås som ”3×10”. På vietnamesisk er det likedan.

Andre språk benytter et såkalt vigesimalt system med tallet 20 som grunnenhet. Utgangspunktet her er våre ti fingre og ti tær. Det er dette en finner rester av i dansk hvor tres, firs og fems uttrykker hvor mange ganger 20 skal multipliseres. Tres eller tresindstyve er 3×20, altså seksti. Hvor kommer ”halvfirs” fra? Jo, nå er en halvveis innpå den fjerde ”tjueren”, dvs tre og en halv ”tjuer” som blir 70. Femoghalvfirs er fem mer en halvveis på den fjerde tjueren.

Når en på norsk sier ”halvannen” er det en refleks av den samme tankemåten, nemlig ”en og halvveis inn på den annen”. I eldre former for norsk finner en også ”halvtredje”. En bekjent av meg bruker ”halvfemtesansing” som betegnelse på en person som ikke er ved sine fulle fem. Fire sanser fungerer altså, det er ikke presisert hvilken som fungerer halvveis.

Denne innsikten lot seg ikke hente fram i handlekøen. Utålmodige kunder bak meg fikk meg til å kapitulere. Jeg tok fram lommeboka og åpnet den den foran nesen på ekspeditøren. Han nappet ut en hundrings og gav meg 25 øre tilbake.

Har man sagt A, må man si B

De fleste ord i ordboka lever individuelle liv.  Ved å framstille dem som enkeltstående størrelser skjules det at mange av dem har bestekamerater som de ofte opptrer sammen med. Dette er kjent for alle, og fenomenet finnes i alle språk. Dersom en sier ”hokus” vet en at både ”pokus” og ”filiokus” står på lur. Hvis en møter på ”hytt” er ”pine” like rundt hjørnet. ”Dag og natt” og ”lys og varme” opptrer ofte sammen. Slike samlokaliseringer, kollokasjoner, er bygd opp på ulike måter.

Noen bygger på lydlig fellesskap som i ”hui og hast” der /h/ binder de to sammen gjennom konsonantrim. Andre knyttes sammen gjennom lydrekker. En finner ”i – a” i ”hipp som happ” og ”dill dall”. Betydningsmessige forhold knytter sammen ”konge og dronning” og ”foreldre og barn”.

Blant tallene finner en et komplisert system. Leseren kjenner det sikkert uten kanskje å ha tenkt over det.

Små mengder kan anslås ved hjelp av to nærliggende tall: ”Jeg fant to-tre liter bær.” For store tall er dette ikke mulig: ”Det var 623-624 personer om bord på båten.”

Med litt større tall kan en hoppe to enheter: ”Det var 8-10 til stede”. Det ser ut til å være vanskelig å gjøre dette med tall større en 20. En må alltid starte med partall.

Når første tall er 10, kan en gjøre større sprang. Her legger en på fem om gangen (ikke tre, pussig nok). Dette kan en gjøre opp til 100. En må starte med tall som kan deles på fem.

Fra 20 av kan en foreta økninger på 10: ”Det kommer vel 20-30 stykker på festen”. Dette går også bra opp til 100.

Neste sprang foretas i enheter på 50: ”Det var 150-200 tilskuere på kampen.”

Neste intervall er på 100. Siden en her teller hundrer ett for ett, brukes reglene som gjaldt for de minste tallene.

Deretter kommer sprang på 500, men disse uttrykkes som halve tusen: ”fem og et halvt – seks tusen”. Leseren kan selv sjekke hva som skjer fra 1000 og større tall.

Dette komplekse systemet tilegner vi oss gjennom omgang med talespråket fra ung alder. Hvor mange ganger må en høre kollokasjonene gjentatt før de sitter? Helt sikkert mer enn 7-9 ganger. Kanskje så mange som 14-19 eller 42-52?

Ny vin på gamle flasker

Det er jo gammelt nytt at det er restriksjoner på hvordan ord kan settes sammen. Men gammeldags og – for noen – kjedelig grammatikk-undervisning sprites opp ved å ta mer dagsaktuelle eksempler. Her er et forsøk som kom rekende på ei fjøl på Facebook:

Adjektiv er ord du kan sette “drit” foran,- “dritbra”. Adverb er et ord du kan sette foran “drit” igjen”, jf. overskriften. Substantiv er ord du kan sette “jævel” bak,- “kattjævel”. Verb er ord du kan sette “inn i helvete” bak, “klø inn i helvete”. En sykt dritbra måte å få ungjævlene til å lære inn i helvete masse grammatikk på.

En kvalifisert leser på Facebook så straks en upresishet i beskrivelsen som krevet regelverket må utvikles. Den kommer til uttrykk i siste setning. Forslag?

Russisk – opp eller ned?

Russisk var det første språket som ble snakket i verdensrommet, 12. april 1961 kunne bakkemennskapene høre kosmonauten Jurij Gagarin si kallesignaet «Kedr» - Кедр - «sibirsk furu». Senere skulle det bli engelsk som skulle dominere romfarten.

Hvordan er det på landjorda? Har russisk styrket eller tapt sin posisjon? I det tidligere Sovjetunionen hadde mange av innbyggerne i landets mange republikker mulighet til å utvikle flerspråklige ferdigheter, morsmål og russisk. I mange av østblokklandene var russisk første fremmedspråk i skolen. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, endret situasjonen seg markant. Russisk som fag ble avviklet, og russiske skoler ble stengt, dels på grunn av økende nasjonalistiske strømninger, dels på grunn av russerne forlot landene. Engelsk tok nå den plassen russisk hadde hatt. Av de tidligere sovjetstatene er det bare Hviterussland som godkjenner russisk som offisielt språk. I Turkmenistan har man gjort alt for å fjerne sporene av russisk. I tillegg har antallet førstespråksbrukere falt. Den høye dødeligheten i Russland har ført til at landets innbyggertall er blitt redusert med en halv prosent eller tre kvart million årlig de senere årene. Nå er befolkningen på ca 140 millioner. Ifølge Wikipedia er det nå flere førstespråksbrukere som snakker kinesisk, spansk, engelsk, hindi/urdu, arabisk, bengali og portugisisk enn russisk (på 8. plass).

I 2007 startet Kreml en offensiv for å promotere russisk igjen, etter en periode på nærmere 20 år med stillstand, eller kanskje heller retrett. Nå ser russisk ut til å ta seg opp igjen, men et av problemene er mangelen på kvalifiserte lærerkrefter.

FN forsøker også å gjøre sitt for åpromotere språklig og kulturell variasjon. Den russiske språkdagen ble for første gang markert den 6. juni 2010.

Vil du lære et nytt språk – spill golf

Selv om golfballer flyr fort gjennom lufta, vil jeg ikke at jeg oppfatter golf som en sport preget av hastighet. Snarere tvert imot. Spillerne ser ut til å ta det rolig på sin marsj fra hull til hull. Med andre ord ser de ut til å ha god tid som  kunne utnyttes produktivt. New York Timesforteller at golfere i verdensklasse nå ansetter assistenter som samtidig kan undervise i språk. Disse «språkcaddiene» er tilknyttet et senter som har avtale med LPGA, og undervisningen foregår i klubbhus og hotellobbyer, og ikke på vei fra hull til hull (de kunne jo lære å telle?).

Nå er det et par dusin lærere tilknyttet LPGA-touren, og det undervises ikke bare i engelsk. Koreansk er et av språkene, og spillere har uttrykt interesse for spansk, mandarin og japansk.

Kanskje burde vi kjøpe inn et par sett med komplett golfutstyr på norskkursene ved ISK, NTNU og sende studenter med læringsproblemer ut på Byneset. Der har en av banene ni hull, den andre atten, de er altså bygd for kortere og lengre språkleksjoner.  Men hvem av norsklærerne skal være caddie?